Bak overskriftene om Twitter-krangel og romskip skjuler det seg en mye dypere konflikt: kampen om statlige penger, industripolitisk kontroll og makten til å definere USAs økonomiske retning. Dette er ikke bare en konflikt om subsidier, men et tydelig tegn på hvordan statsavhengige monopoler og personlig kapital dominerer dagens amerikanske politikk. Når milliardærer mister sine statsfinansierte privilegier, slår de tilbake – ikke gjennom demokratiske prosesser, men gjennom medieplattformer de selv eier.
Donald Trump har igjen kastet en politisk brannfakkel inn i sentrum av amerikansk næringsliv. I det som omtales som «The Big Beautiful Bill», foreslår han å kutte en rekke subsidier og skattefradrag som i mange år har vært en bærebjelke for selskaper innenfor grønn teknologi, ikke minst Tesla. Lovforslaget legger opp til brede skattekutt, men fjerner samtidig skattefordeler for elbiler og fornybar energi. Reaksjonen fra Elon Musk lar ikke vente på seg: milliardæren raser, truer med å trekke romskip og fyrer løs på X.
Ironisk nok fremstilles dette i store deler av mediene som en form for «hevn» eller personlig vendetta – ikke som en ideologisk handling. Men hvem har interesse av å dekke over at det faktisk er milliardærsystemet som utfordres?
En subsidiedrevet suksess
Tesla, selskapet Musk selv grunnla, har i flere år vært blant hovedmottakerne av subsidier, skatteincentiver og grønne støttetiltak fra amerikanske myndigheter. Sammen med SpaceX har Musks virksomheter blitt løftet frem som symboler på fremtidens økonomi – og har vært dypt integrert i statlige planer for klimapolitikk, romfart og infrastruktur.
Men det mange overser, er at denne “fremtiden” er tungt avhengig av nåtidens offentlige penger.
Når Trump nå utfordrer denne modellen, reagerer ikke Musk som en fri markedsaktør, men som en klientstatlig kapitalist. Det forteller oss hva Tesla egentlig er: ikke bare et bilselskap, men et statsfinansiert vekstprosjekt.
Et reelt politisk skifte
Lovforslaget til Trump kutter i disse støtteordningene, og markerer dermed et tydelig brudd med den tverrpolitiske konsensusen om subsidiering av grønn teknologi. Det handler ikke bare om bilindustrien, det rammer hele økosystemet av grønne investeringer, ESG-fond og statlig finansierte innovasjonsselskaper. Lovforslaget har blitt fremstilt som “kontroversielt”, men det er i realiteten et av de få forslagene på mange år som setter spørsmålstegn ved hele logikken bak statsstøttet klimakapitalisme.
De som snakker høyest om markedsøkonomi, er ofte de som er minst villige til å operere i et fritt marked når subsidiene forsvinner. Lovforslaget avslører ikke bare økonomisk struktur, det avkler retorikken til en hel industri.
Fra samarbeidspartner til fiende
Musk, som tidligere har vært en alliert av Trump, svarer med å trekke støtten. Han antyder at han vil stanse romprogrammet Dragon, påstår at Trump er omtalt i Epstein-dokumentene, og kaller presidenten “gal”. Dette er ikke bare en emosjonell utblåsning, det er et uttrykk for frustrasjon over å miste kontroll over rammebetingelsene.
For første gang på lenge møter Musk en administrasjon som ikke ser det som en selvfølge å overføre skattebetalernes penger til høyteknologiske milliardærselskaper.
Det er verdt å merke seg at slike statlige investeringer ikke forsvinner, de omfordeles. Når Trump kutter støtten til grønn industri, betyr det ikke nødvendigvis at han avvikler statlig styring, men at han flytter makten. Det gjør reaksjonen fra Musk enda mer avslørende: han vet at makten glipper, ikke bare pengene.
Mens mediene vier spaltemeter til personangrepene, utvekslingen på sosiale medier og hvem som sa hva til hvem, forsvinner kjernen i saken: Trump har foreslått å redusere statens rolle som investeringsmotor og næringslivsstøtte. Dette er et vesentlig politisk veivalg i et USA der lobbyisme, subsidier og regulatorisk favorisering har vært normen i flere tiår.
I stedet for å spørre hvem som tjener på disse subsidiene, spør de hvorfor Trump oppfører seg så uforutsigbart. Det er en klassisk avledningsmanøver: personfokus erstatter systemkritikk.
En liberal vending?
Mange som i utgangspunktet er kritiske til Trump overser at dette lovforslaget har trekk av en mer liberal økonomisk tenkning: redusert offentlig støtte, skattelette, mindre markedsmanipulasjon. Hvis dette kommer fra en ekte overbevisning eller strategisk populisme, er et åpent spørsmål – men virkningen er den samme: det utfordrer den grønne subsidieøkonomien direkte.
Dette er også første gang på lenge en president utfordrer ESG-regimet – den ideologisk begrunnede investeringsdoktrinen som binder selskaper, banker og myndigheter sammen i et grønnvasket fellesskap.
Hva står på spill?
Milliarder i offentlige midler som tidligere har vært øremerket elbiler og grønn teknologi.
Markedsfortrinn for selskaper som Tesla og Rivian.
Fortellingen om offentlig-privat samarbeid som eneste vei til klimamålene.
Et mulig brudd med ESG- og klimadoktrinen som styrende prinsipp i amerikansk industripolitikk.
Konklusjon: Dette handler ikke om to menn som krangler på internett. Det handler om hvilken rolle staten skal ha i økonomien, og hvem som skal tjene på den. Når subsidiene tørker ut, forsvinner også lojaliteten. Musk raser, men avslører samtidig hvor avhengig han har vært av statlig støtte. Og Trump? Han tester nå hvor langt han kan gå i å rive i stykker den politisk korrekte klimakapitalismen – og kanskje er det derfor han blir kalt gal.
📚 For et enda mer presist innblikk i hvordan økonomisk makt og politiske narrativer filtreres i nyhetsdekningen, anbefales også “The New Media Monopoly” av Ben Bagdikian og “Manufacturing Consent” av Edward S. Herman og Noam Chomsky. De avslører nøyaktig hvordan slike saker får sin form – og hvorfor det som burde vært hovedsaken, blir redusert til underholdning.
📖 LES MER
I hovedmenyen finner du alle innleggene mine, men her løfter jeg frem noen utvalgte artikler spisset mot temaet i dette innlegget:
🔥 Trump avslører tollhykleri 📝 Mens media tier om vår egen proteksjonisme, gjør Trump det utilgivelige: Han peker på den. En kirurgisk gjennomgang av hvordan Vesten skjuler sine handelsbarrierer bak moralske fraser.
📊 Handelsbalansen viser valg, ikke svakhet 📝 En handelsbalanse er ikke en diagnose på nasjonal svakhet – det er et speilbilde av hva mennesker verdsetter. Når stater griper inn, forvitrer tilliten som gjør handel mulig.
🏛️ Norsk demokrati er en illusjon styrt av et politisk kartell 📝 En rystende gjennomgang av hvordan valglovene, partifinansieringen og den politiske arkitekturen i Norge er skrudd sammen for å eliminere reell opposisjon. Demokratiet fremstår som levende – men bak fasaden ligger et selvforsterkende maktsystem der folkets rolle er redusert til formalitet.
💸 Ludwig von Mises og inflasjonens destruktive kraft 📝 Mises’ advarsler om statens manipulasjon av pengesystemet er mer relevante enn noensinne. I denne artikkelen avslører Mises hvordan inflasjon ikke bare ødelegger økonomien, men også undergraver frihet og moral i samfunnet. Et varsko for vår tid.
🧠 Elon Musk og medias narrativspill 📝 En presis analyse av hvordan media demoniserer Elon Musk for å opprettholde kontrollen over hva du får tenke. Dette er ikke kritisk journalistikk – det er narrativkrigføring, der Musk gjøres til fiende fordi han bryter med spillereglene.
🎭 Når medieeliten velger diktaturet fremfor Elon Musk 📝 En detaljert avsløring av hvordan Amedia og andre store aktører koordinerer kampanjer mot Musk – ikke fordi han truer demokratiet, men fordi han utfordrer deres monopol på narrativer. En artikkel om frykt, skam og narrativ kontroll i sanntid.
🎯 Hvordan vi ble del av en konstruert fortelling 📝 Artikkelen avdekker hvordan vinkling, priming og assosiasjonsstyring brukes til å manipulere virkelighetsoppfatningen vår. Dette er journalistikkens usynlige arkitektur.
En eldre kvinne i dyp fortvilelse – en illustrasjon på hva som skjer når valgfrihet fjernes.
I et av verdens rikeste land ble en 87 år gammel kvinne nektet å dusje på nesten ett år. Dette er ikke bare en uverdig historie – det er en rystende avsløring av hvor dypt den planøkonomiske logikken har korrumpert norsk helsevesen. Saken til Britt Kari Bergstrøm er ikke et uhell. Den er en naturlig konsekvens av et system som setter skjemaer foran mennesker og byråkrati foran verdighet.
Norge har skapt en offentlig kultur der intensjoner er viktigere enn resultater. Så lenge noen kan peke på en “prosess” eller en “rutine”, blir ethvert utfall akseptert. Det spiller ingen rolle om resultatet er katastrofalt for enkeltmennesket, så lenge prosedyrene ble fulgt. Dette er kjernen i byråkratiets etikk: ansvarlighet finnes bare på papiret – aldri i virkeligheten.
Når mennesket blir tall i et budsjett
Britt Kari Bergstrøm bodde på rom 202 ved Parkgården sykehjem i Hamar. Der lå hun i 258 dager uten en dusj, fordi sykehjemmet mente de manglet et dusjseil – et enkelt hjelpemiddel som viste seg å ligge på naboposten hele tiden. Ikke ett menneske tok ansvar. Ikke én leder grep inn. I stedet fikk familien høre at behandlingen var “forsvarlig”.
Forsvarlig? I et system der en syk, gammel kvinne må tigge om vann og hygiene, og der pårørende må presse på i månedsvis før noen reagerer?
Dette er ikke en glipp. Det er et system bygget på feil prinsipper – en offentlig sektor uten konsekvenser for svikt, og uten mulighet for brukerne å velge noe annet.
I et fritt marked ville en slik institusjon vært ute av drift. Brukerne – kundene – ville forsvunnet. Pårørende ville gått til konkurrenten. Eierne ville fått et klart signal: lever eller forsvinn. Men i planøkonomien lever udugeligheten videre. Den er budsjettert.
Et helsevesen uten ansvar
Når staten er eneste tilbyder, fratas brukeren sitt eneste reelle maktmiddel: valgfrihet. Du kan ikke bytte leverandør. Du kan ikke trekke deg unna. Du må bare akseptere – og håpe. I Sidelinja Podcast (episode 9) beskrives dette som et autoritært trekk: «Du har også blitt fratatt valgmuligheten, ikke sant? Du kan ikke velge dem bort.»
Frihet er ikke bare en luksus for de friske og sterke. Frihet er den eneste garanti for at de svake ikke skal gjøres til offer for systemets treghet og blindhet. Det finnes ingen etisk begrunnelse for å tvinge gamle mennesker inn i et system de ikke kan forlate.
Og når systemet svikter, finnes det ingen konkursmekanisme. Ingen får sparken. Ingen institusjon går under. Det finnes bare mer penger og flere skjemaer. Uten markedets disiplin blir inkompetanse værende, og overgrep som dette skjules bak “rutiner” og “standarder”.
Byråkratiets uforståelige vesen
Sidelinja peker også på hvordan systemene er blitt så komplekse at de mest sårbare ikke klarer å bruke dem. Når du er syk, skal du kjempe mot sykdommen – ikke mot staten. Men i Norge er det motsatt: «Hvis du bare blir syk og syk nok […] så blir altså den jobben du må gjøre ovenfor det systemet da den blir så krevende at du fort ikke klarer den.»
Denne realiteten skaper ikke trygghet. Den skaper frykt. Det gjør deg alene, hjelpeløs – overlatt til et system som ikke har evne til å høre eller handle, fordi det først og fremst beskytter seg selv.
Et system uten marked – og uten moral
Når en privat aktør svikter, mister den kunder. Den risikerer konkurs. Den må levere for å overleve. Men offentlige institusjoner kan fortsette som før – samme ledelse, samme budsjetter, samme stillingsvern – uansett hvor mye de svikter sine brukere. Dette er essensen av planøkonomiens umoral: et system som ikke straffer svikt, og derfor heller ikke forhindrer den.
Hadde Parkgården vært privat, ville det blitt overskrifter, granskning, rettslige skritt. I stedet ble overgrepet på Britt Kari Bergstrøm akseptert som “forsvarlig”.
Det er på tide å si det som det er: Dette helsevesenet er ikke bærekraftig. Det er ikke humant. Det er ikke verdig. Når dusjen må tvinges fram av pårørende, når brukere er fanget i et system uten valgmuligheter, og når ansvar er noe som tilhører ingen – da er det ikke snakk om uflaks. Det er snakk om systemsvikt.
Tenk deg en verden der eldre kunne velge mellom flere omsorgsaktører. Der pårørende kunne bytte leverandør uten kamp. Der omsorg ble målt i reell tilfredshet og individuell tilpasning – ikke i antall skjemaer levert til kommunen.
Et planøkonomisk helsevesen kan aldri sikre menneskelig verdighet. Det kan bare simulere det – på papiret.
🔥 Trump avslører tollhykleri 📝 Mens media tier om vår egen proteksjonisme, gjør Trump det utilgivelige: Han peker på den. En kirurgisk gjennomgang av hvordan Vesten skjuler sine handelsbarrierer bak moralske fraser.
📊 Handelsbalansen viser valg, ikke svakhet 📝 En handelsbalanse er ikke en diagnose på nasjonal svakhet – det er et speilbilde av hva mennesker verdsetter. Når stater griper inn, forvitrer tilliten som gjør handel mulig.
🏛️ Norsk demokrati er en illusjon styrt av et politisk kartell 📝 En rystende gjennomgang av hvordan valglovene, partifinansieringen og den politiske arkitekturen i Norge er skrudd sammen for å eliminere reell opposisjon. Demokratiet fremstår som levende – men bak fasaden ligger et selvforsterkende maktsystem der folkets rolle er redusert til formalitet.
💸 Ludwig von Mises og inflasjonens destruktive kraft 📝 Mises’ advarsler om statens manipulasjon av pengesystemet er mer relevante enn noensinne. I denne artikkelen avslører Mises hvordan inflasjon ikke bare ødelegger økonomien, men også undergraver frihet og moral i samfunnet. Et varsko for vår tid.
🧠 Elon Musk og medias narrativspill 📝 En presis analyse av hvordan media demoniserer Elon Musk for å opprettholde kontrollen over hva du får tenke. Dette er ikke kritisk journalistikk – det er narrativkrigføring, der Musk gjøres til fiende fordi han bryter med spillereglene.
🎭 Når medieeliten velger diktaturet fremfor Elon Musk 📝 En detaljert avsløring av hvordan Amedia og andre store aktører koordinerer kampanjer mot Musk – ikke fordi han truer demokratiet, men fordi han utfordrer deres monopol på narrativer. En artikkel om frykt, skam og narrativ kontroll i sanntid.
🎯 Hvordan vi ble del av en konstruert fortelling 📝 Artikkelen avdekker hvordan vinkling, priming og assosiasjonsstyring brukes til å manipulere virkelighetsoppfatningen vår. Dette er journalistikkens usynlige arkitektur.
🎯 Min Trump-Grønlandhypotese 📝 Trumps idé om å kjøpe Grønland er mer enn provokasjon. Det er et geopolitisk trekk for å vekke Europa til Arktis-kampen mot Russland.
🎯 Bill Gates’ hykleri og VGs propaganda mot Elon Musk 📝 En kritisk analyse av hvordan Gates fremstilles som den ansvarlige milliardæren, mens Musk demoniseres. VGs rolle som forsterker av narrativet blir satt i søkelyset.
🎯 Debunking UXA – Thomas Seltzers Amerika Del 1 📝 Thomas Seltzers fremstilling av USA i NRK analyseres som en del av et større medieprosjekt for å kontrollere hvilke historier som får dominere offentligheten.
Gjøvikregionen International School markerer frihetsdagen med barnetog i Øvre Torvgate.
17. mai er ikke bare barnetog, flagg og is. Det er dagen vi feirer friheten. Ikke en vag eller symbolsk frihet, men den konkrete og virkelige friheten som ble skrevet inn i Norges grunnlov i 1814:
Frihet til å skape, til å tenke, til å eie. Frihet fra statlig maktmisbruk, fra vilkårlig inngripen, fra kollektiv tvang.
Mange feirer 17. mai uten å tenke over hva vi faktisk feirer. De tar grunnloven for gitt, som en del av landskapet, som om den alltid har vært der og alltid vil være det. Men det er den ikke. Grunnloven er et produkt av idéer – idéer som hadde sin rot i ønsket om å begrense makt, ikke utøve den.
Det spesielle med Norges grunnlov er ikke bare at den er en av verdens eldste. Det spesielle er formålet med den: Å verne individet mot makten. Å beskytte den enkelte mot både staten og majoriteten.
Dette er ikke bare historisk kuriositet. Det er essensielt. For ethvert samfunn som ønsker å kalle seg fritt, må begynne med en klar grense: Her slutter politikernes makt. Her begynner ditt liv.
Makt skulle ikke bare deles, den skulle stoppes
I 1814 var det tydelig: Grunnloven skulle ikke være et politisk verktøy. Den skulle være et vern mot politikken selv.
Et klart eksempel på dette var § 101, som i over 200 år sa: «Nye og bestandige innskrenkninger i næringsfriheten må ikke tilstedes noen for fremtiden.»
Det var et eksplisitt forbud mot å skape nye reguleringer som hindrer enkeltpersoner i å drive næringsvirksomhet. Et vern mot fremtidige politikere med kontrollbehov. Et klart signal: Du skal få drive med det du vil, uten å måtte be staten om lov.
Dette prinsippet – om at økonomisk frihet er en grunnleggende rett – har vært avgjørende for at Norge i det hele tatt ble et rikt og velstående land. Ikke på grunn av oljen, men på grunn av friheten. Ikke fordi staten tok over, men fordi folk fikk være i fred.
Men her kommer det avgjørende punktet:
I 2014 fjernet Stortinget dette vernet.
Under dekke av “språklig modernisering” byttet de ut den konkrete beskyttelsen med generelle fraser om foreningsfrihet og møtefrihet – ting som allerede var dekket andre steder i lovverket.
Det skjedde i stillhet. Uten folkelig debatt. Uten oppslag i mediene. Et av de viktigste prinsippene i grunnloven ble fjernet – uten at folket fikk si sitt.
Og ingen tok ansvar for det.
Hva betyr det for oss i dag?
At Stortinget fjernet denne setningen er ikke bare et juridisk grep – det er et mentalt skifte. Det viser hvordan synet på staten og individet har endret seg. Der grunnlovsfedrene ville begrense politikernes makt, ser dagens politikere seg som aktive forvaltere av våre liv. Frihet har blitt omdefinert fra å være et vern mot makt, til å bety at man får noe av staten – på andres bekostning.
Men ekte frihet betyr ikke å få. Det betyr å få være i fred.
Frihet betyr ikke at staten gir deg rettigheter. Det betyr at staten ikke har rett til å ta dem fra deg. Det handler ikke om hvilken politiker som “vil deg vel”, men om du skal ha rett til å velge ditt eget liv uten å bli styrt, regulert og omfordelt i andres bilde av det gode.
17. mai er ikke statens dag. Det er din.
Når vi ser barnetoget og flaggene, ser vi resultatet av et samfunn bygget på individets rettigheter. Ikke en gave fra staten, men noe som ble kjempet frem – og må forsvares hver gang det trues.
For truslene er der. De kommer ikke alltid med slagord og fane. De kommer i form av “tiltak”, “trygghet”, “fellesskap”, og “omstilling”. De kommer fra dem som sier: “Du må gi fra deg frihet, for å få sikkerhet.” “Du må ofre kontroll over eget liv, for at vi skal kunne ta vare på alle.”
Men frihet ofret på trygghetens alter er aldri frihet igjen.
Derfor feirer vi.
Vi feirer ikke at alt er perfekt. Vi feirer prinsippene som en gang ga oss en grunnlov. Vi feirer ikke at staten er sterk. Vi feirer at enkeltmennesket fortsatt har verdi. Og vi feirer ikke at politikere styrer oss, men at noen før oss forstod at det var nettopp dét de ikke skulle få gjøre.
17. mai er derfor ikke bare en nasjonaldag. Det er en frihetsdag. En påminnelse. En forpliktelse. Og et løfte:
At vi ikke skal glemme. At vi ikke skal bøye oss. Og at vi aldri skal gi fra oss den friheten vi ennå har – frivillig.
Så heis flagget. Smil til barna. Nyt dagen. Og husk hvorfor vi feirer.
Gratulerer med frihetsdagen!
📖 LES MER
I hovedmenyen finner du alle innleggene mine, men her løfter jeg frem noen utvalgte artikler spisset mot temaet i dette innlegget:
🔥 Trump avslører tollhykleri 📝 Mens media tier om vår egen proteksjonisme, gjør Trump det utilgivelige: Han peker på den. En kirurgisk gjennomgang av hvordan Vesten skjuler sine handelsbarrierer bak moralske fraser.
📊 Handelsbalansen viser valg, ikke svakhet 📝 En handelsbalanse er ikke en diagnose på nasjonal svakhet – det er et speilbilde av hva mennesker verdsetter. Når stater griper inn, forvitrer tilliten som gjør handel mulig.
🏛️ Norsk demokrati er en illusjon styrt av et politisk kartell 📝 En rystende gjennomgang av hvordan valglovene, partifinansieringen og den politiske arkitekturen i Norge er skrudd sammen for å eliminere reell opposisjon. Demokratiet fremstår som levende – men bak fasaden ligger et selvforsterkende maktsystem der folkets rolle er redusert til formalitet.
💸 Ludwig von Mises og inflasjonens destruktive kraft 📝 Mises’ advarsler om statens manipulasjon av pengesystemet er mer relevante enn noensinne. I denne artikkelen avslører Mises hvordan inflasjon ikke bare ødelegger økonomien, men også undergraver frihet og moral i samfunnet. Et varsko for vår tid.
🧠 Elon Musk og medias narrativspill 📝 En presis analyse av hvordan media demoniserer Elon Musk for å opprettholde kontrollen over hva du får tenke. Dette er ikke kritisk journalistikk – det er narrativkrigføring, der Musk gjøres til fiende fordi han bryter med spillereglene.
🎭 Når medieeliten velger diktaturet fremfor Elon Musk 📝 En detaljert avsløring av hvordan Amedia og andre store aktører koordinerer kampanjer mot Musk – ikke fordi han truer demokratiet, men fordi han utfordrer deres monopol på narrativer. En artikkel om frykt, skam og narrativ kontroll i sanntid.
🎯 Hvordan vi ble del av en konstruert fortelling 📝 Artikkelen avdekker hvordan vinkling, priming og assosiasjonsstyring brukes til å manipulere virkelighetsoppfatningen vår. Dette er journalistikkens usynlige arkitektur.
🎯 Min Trump-Grønlandhypotese 📝 Trumps idé om å kjøpe Grønland er mer enn provokasjon. Det er et geopolitisk trekk for å vekke Europa til Arktis-kampen mot Russland.
🎯 Bill Gates’ hykleri og VGs propaganda mot Elon Musk 📝 En kritisk analyse av hvordan Gates fremstilles som den ansvarlige milliardæren, mens Musk demoniseres. VGs rolle som forsterker av narrativet blir satt i søkelyset.
🎯 Debunking UXA – Thomas Seltzers Amerika Del 1 📝 Thomas Seltzers fremstilling av USA i NRK analyseres som en del av et større medieprosjekt for å kontrollere hvilke historier som får dominere offentligheten.
Fra boom til kollaps – inflasjonens usynlige syklus forklart i ett bilde
av Richard M. Ebeling 21. april 2025
Ingenting er så forlokkende som en gratis lunsj. Tanken på å få noe uten å måtte gi noe tilbake tiltaler selvsagt nesten alle. Man ønsker seg en ny frakk, et godt måltid på favorittrestauranten, en drømmeferie på en eksotisk øy, eller… vel, det finnes ingen ende på listen over ting vi gjerne skulle hatt — uten kostnad, uten at noe må ofres.
Økonomer blir ofte sett på som evige festbremsere, de som alltid minner folk på at det som kalles «gratis», ofte er det dyreste av alt. Det finnes simpelthen ikke nok av alt vi ønsker oss — og heller ikke nok ressurser til å produsere det vi ønsker. Økonomer trekker stadig frem det fryktede «K»-ordet: knapphet.
Hva skal vi da tro, når en nobelprisvinner i økonomi, Joseph E. Stiglitz, og hans medforfatter Mark Weisbrot, hevder at det finnes en «selvfølgelighet» for global vekst og amerikanske arbeidsplasser (Project Syndicate, 10. januar 2025), som angivelig kommer til nesten ingen kostnad og kun fordeler. Alt som trengs, sier de, er at Det internasjonale pengefondet (IMF) digitalt trykker mer av et slags pengelignende virkemiddel kalt «Special Drawing Rights» (SDR-er). Dette, mener de, vil fjerne gjeld og sult i fattige land — og samtidig skape jobber i USA og andre utviklede nasjoner — ettersom de fattige da vil kunne etterspørre flere varer og tjenester fra den industrialiserte verden.
«Mirakelet» med papirpenger
Gi mer penger til regjeringer — spesielt i fattige og underutviklede land — og mange av verdens problemer vil, ifølge Stiglitz og Weisbrot, forsvinne. De skriver:
«Mange land står overfor gjeldskriser, og som resultat lever rundt 3,3 milliarder mennesker i stater som bruker mer på renteutgifter enn på helsevesen, mens 2,1 milliarder lever i stater som bruker mer på renter enn på utdanning…»
«De ekstra reservene som skapes gjennom nye SDR-er vil gjøre det mulig å importere mer mat og medisiner, samt investere i sårt tiltrengt folkehelseutstyr og infrastruktur… Utskriving av SDR-er kan redde hundretusenvis av liv, og i motsetning til bistand, skaper det ikke ny gjeld og har ingen betingelser… Eksporten til utviklingsland er på omtrent 1 billion dollar, og hvis disse landene får tilført reserver, vil de importere enda mer.»
Men hva er egentlig dette «magiske pengesystemet» som skal gjøre vann til vin, og fem brød og to fisker nok til å mette milliarder?
SDR-er er ikke ekte penger
SDR-er er ikke ekte valuta som medlemslandene i IMF kan bruke direkte. De er en slags regnskapsmessig eiendel som tilføres medlemslandenes kontoer hos IMF, og som deretter kan byttes i utvalgte internasjonale valutaer som kan brukes i faktiske markedsbaserte transaksjoner.
Den frimarkedsorienterte økonomen Henry Hazlitt (1894–1993) forklarte det slik i From Bretton Woods to World Inflation (1984):
Henry Hazlitt (1894–1993)
“I 1970 skapte IMF en ny valuta kalt ‘Special Drawing Rights’ (SDR-er). Disse ble skapt ut av løse luften, med et pennestrøk. Ifølge fondet ble de laget ‘for å møte en utbredt bekymring om at veksten i internasjonal likviditet kunne være utilstrekkelig’ (et keynesiansk eufemisme for at det ikke var nok papirpenger).”
I stedet for at hvert enkelt land trykker sin egen valuta og dermed svekker verdien både i varer og i forhold til andre valutaer, var ideen at man kollektivt kunne skape en ny form for papirpenger – «SDR-er» – og bruke disse som reserver, slik at hvert land kunne trykke mer av sin egen valuta med SDR-er som dekning. Disse ble populært kalt «papirgull», og hvert land ble enige om å akseptere et visst volum.
På IMFs nettsider forklares det slik:
«Special Drawing Rights (SDR-er) er internasjonale reserveaktiva skapt av IMF for å supplere medlemslandenes offisielle reserver. Verdien av SDR er basert på en kurv med fem valutaer [amerikanske dollar 43,38 %, euro 29,31 %, kinesiske renminbi 12,28 %, japanske yen 7,59 %, og britiske pund 7,44 %]. SDR-er tildeles IMF-medlemmer i henhold til deres andel i IMF. Landene kan bytte SDR-er mot harde valutaer fra andre medlemmer…»
«IMF tildeler SDR-er. Land A mottar en andel i tråd med sin IMF-vekting. Land A kan deretter bytte sine SDR-er med land B for utenlandske valutareserver. Disse valutareservene kan så brukes til å importere varer, betale gjeld eller finansiere nasjonale investeringer.»
Siden oppstarten har IMF skapt SDR-er i flere omganger – blant annet under finanskrisen 2008–2009 og under covid-nedstengningene i 2020. Totalt har det blitt opprettet 660,7 milliarder SDR-er, tilsvarende rundt 943 milliarder dollar. Stiglitz og Weisbrot ønsker at ytterligere 650 milliarder SDR-er skal skapes – igjen ut av løse luften.
Bare stater får tilgang
Hele SDR-mekanismen er stat-til-stat. Privatpersoner får verken eie eller bruke SDR-er. Transaksjoner kan bare skje mellom IMF og medlemsregjeringer – eller mellom medlemsregjeringene selv.
Mens alt som kjøpes og selges blir gjort enklere gjennom det praktiske ved å bruke et betalingsmiddel, er det i bunn og grunn fortsatt slik at det er Sams sko som byttes mot Bills frakk. Det er mine forelesningstjenester i økonomi som betaler for en full handlevogn med matvarer. Sam selger skoene sine for penger, og bruker de pengene til å kjøpe Bills frakk. Jeg selger mine undervisningstjenester for penger, og bruker disse pengene til å kjøpe andre ting jeg ønsker. Men det er fortsatt reelle varer og tjenester som byttes mot andre varer og tjenester.
Selvfølgelig – alle ønsker vi å ha mer penger, fordi penger er middelet som gjør det mulig for oss å kjøpe alt vi ellers bare kunne drømme om. Men jeg kan bare få mer penger dersom jeg produserer og tilbyr flere varer og tjenester som andre mennesker ønsker seg og er villige til å betale for. Og de som vil ha det jeg tilbyr, må på samme måte selv produsere og tilby noe som jeg – og andre – verdsetter og vil betale for.
Økt tilbud av varer gir reell velstand
Verdien av en persons pengeinntekt uttrykker hans maksimale krav på det andre har produsert. Hvis Georg tjener 10 000 dollar totalt, så er det også den øvre grensen for hvor mye han kan kjøpe av andres varer og tjenester – gitt de prisene som gjelder i markedet. Verdien av det vi produserer setter grensen for hvor mye vi kan kjøpe fra andre.
Hvis pengetilgangen i samfunnet ikke øker, så finnes det bare én vei til høyere levestandard: å finne smartere måter å lage flere og bedre varer billigere på. La oss si at Susan produserer en vare som selges for 5 dollar per enhet, og hun selger 1000 enheter. Det gir henne en inntekt på 5000 dollar. Men hva om hun finner en metode som gjør det billigere å produsere – og kan selge samme produkt for bare 4 dollar?
Hva som da skjer med inntekten hennes avhenger av priselastisiteten i markedet. Hvis den lavere prisen gjør at hun selger 1500 enheter (altså 50 % mer), så øker inntekten til 6000 dollar. Men hvis hun bare selger 1200 enheter, blir inntekten 4800 dollar. I begge tilfeller får kundene mer for pengene – altså høyere levestandard – fordi prisen per enhet er lavere.
Men hvis Susan tjener mindre totalt, må hun enten finne nye måter å redusere kostnader på, eller begynne å produsere noe annet som markedet verdsetter mer. Hvis produsenter over hele linja gjør det samme som Susan – altså produserer smartere og billigere – så vil levestandarden i samfunnet stige, fordi man kan få mer av det man ønsker seg for de samme pengene.
Professor Richard M. Ebeling – en av vår tids fremste formidlere av Mises’ økonomiske innsikter om inflasjon
Richard M. Ebeling er BB&T Distinguished Professor of Ethics and Free Enterprise Leadership ved The Citadel.
Han har tidligere vært professor i økonomi ved Northwood University, og president for Foundation for Economic Education (2003–2008).
Han har også innehatt Ludwig von Mises-professoratet ved Hillsdale College (1988–2003), og vært visepresident for akademiske saker ved The Future of Freedom Foundation (1989–2003).
📖 LES MER
I hovedmenyen finner du alle innleggene mine, men her løfter jeg frem noen utvalgte artikler spisset mot temaet i dette innlegget:
🔥 Trump avslører tollhykleri 📝 Mens media tier om vår egen proteksjonisme, gjør Trump det utilgivelige: Han peker på den. En kirurgisk gjennomgang av hvordan Vesten skjuler sine handelsbarrierer bak moralske fraser.
📊 Handelsbalansen viser valg, ikke svakhet 📝 En handelsbalanse er ikke en diagnose på nasjonal svakhet – det er et speilbilde av hva mennesker verdsetter. Når stater griper inn, forvitrer tilliten som gjør handel mulig.
🏛️ Norsk demokrati er en illusjon styrt av et politisk kartell 📝 En rystende gjennomgang av hvordan valglovene, partifinansieringen og den politiske arkitekturen i Norge er skrudd sammen for å eliminere reell opposisjon. Demokratiet fremstår som levende – men bak fasaden ligger et selvforsterkende maktsystem der folkets rolle er redusert til formalitet.
💸 Ludwig von Mises og inflasjonens destruktive kraft 📝 Mises’ advarsler om statens manipulasjon av pengesystemet er mer relevante enn noensinne. I denne artikkelen avslører Mises hvordan inflasjon ikke bare ødelegger økonomien, men også undergraver frihet og moral i samfunnet. Et varsko for vår tid.
🧠 Elon Musk og medias narrativspill 📝 En presis analyse av hvordan media demoniserer Elon Musk for å opprettholde kontrollen over hva du får tenke. Dette er ikke kritisk journalistikk – det er narrativkrigføring, der Musk gjøres til fiende fordi han bryter med spillereglene.
🎭 Når medieeliten velger diktaturet fremfor Elon Musk 📝 En detaljert avsløring av hvordan Amedia og andre store aktører koordinerer kampanjer mot Musk – ikke fordi han truer demokratiet, men fordi han utfordrer deres monopol på narrativer. En artikkel om frykt, skam og narrativ kontroll i sanntid.
🎯 Hvordan vi ble del av en konstruert fortelling 📝 Artikkelen avdekker hvordan vinkling, priming og assosiasjonsstyring brukes til å manipulere virkelighetsoppfatningen vår. Dette er journalistikkens usynlige arkitektur.
🎯 Min Trump-Grønlandhypotese 📝 Trumps idé om å kjøpe Grønland er mer enn provokasjon. Det er et geopolitisk trekk for å vekke Europa til Arktis-kampen mot Russland.
🎯 Bill Gates’ hykleri og VGs propaganda mot Elon Musk 📝 En kritisk analyse av hvordan Gates fremstilles som den ansvarlige milliardæren, mens Musk demoniseres. VGs rolle som forsterker av narrativet blir satt i søkelyset.
🎯 Debunking UXA – Thomas Seltzers Amerika Del 1 📝 Thomas Seltzers fremstilling av USA i NRK analyseres som en del av et større medieprosjekt for å kontrollere hvilke historier som får dominere offentligheten.
For hundre år siden, i 1924, utga den østerrikske økonomen Ludwig von Mises en revidert tyskspråklig utgave av sin bok fra 1912, Theorie des Geldes und der Umlaufsmittel. Nitti år siden, i 1934, ble det utgitt en engelskspråklig utgave under tittelen The Theory of Money and Credit. I løpet av mer enn et århundre siden Mises’ bok først ble publisert, har de politiske og institusjonelle forholdene i store deler av verden gjennomgått dramatiske endringer, men teoretiske og politiske analyser og innsikter fra The Theory of Money and Credit har bestått tidens prøve.
Da den første utgaven ble publisert, hadde de større landene i verden, inkludert Mises’ hjemland i Østerrike-Ungarn, et pengevesen basert på gullstandarden. I 1912, to år før første verdenskrig begynte, levde mange europeere og nordamerikanere fortsatt i glansen av den klassisk-liberale epoken fra det nittende århundre. Regjeringene var fortsatt relativt begrenset i størrelse og omfang. Skattene var ganske lave, med tilhørende moderate nivåer av offentlige utgifter. De samme regjeringene respekterte generelt et bredt spekter av borgerlige friheter og personlige friheter. Frihet til handel og næringsliv var normen, selv om noen av disse regjeringene, spesielt i det keiserlige Tyskland, hadde gjeninnført ulike proteksjonistiske barrierer og grep inn i en rekke innenlandske økonomiske aktiviteter. Likevel ble det utstrakte britiske imperiet administrert som en global frihandelssone som ønsket kjøpere og selgere og investorer velkommen, med få om noen begrensninger basert på nasjonalitet.
Ludwig von Mises
Pengesystemet før og etter første verdenskrig
Sentralbankene i disse europeiske landene (USA hadde ikke en sammenlignbar nasjonal sentralbank i form av Federal Reserve System før 1914) fulgte generelt sett «reglene» for gullstandarden. Banknoter og bankinnskudd ble sett på og behandlet som «pengesubstitutter», det vil si krav på «ekte» penger i form av gull og sølv. Diskresjonær pengepolitikk utført av sentralbankmyndigheter ble generelt sett ned på og ikke så mye praktisert. Hvis prisene generelt sett steg betydelig over en periode, skyldtes det vanligvis betydelige økninger i verdens gullforsyning, ikke som et resultat av politisk motivert papirpengerinflasjon. Imidlertid var begrunnelsene og oppfordringene til «aktivistisk» pengepolitikk stadig oftere for formål om «sosial politikk».
Da den reviderte andre tyske utgaven av The Theory of Money and Credit dukket opp i 1924, var verden et radikalt annerledes sted enn hva den hadde vært i 1912. Mange av disse store landene hadde gjennomgått de fire årene med første verdenskrig (1914–1918), og noen hadde politisk desintegrert, med de tyske, russiske og østerriksk-ungarske imperiene forsvunnet fra Europakartet. De førkrigs liberale institusjonene og overbevisningene om personlig og økonomisk frihet hadde blitt svekket, om ikke knust. Gullinnløsning for papirvalutaer hadde opphørt blant krigførende nasjoner i 1914 slik at deres regjeringer kunne ty til pengetrykkpressene for å dekke sine enorme krigsutgifter.
I de umiddelbare etterkrigsårene tidlig på 1920-tallet opplevde steder som Tyskland, Østerrike og Russland ødeleggende hyperinflasjon. Halvhjertede forsøk ble gjort for å gjenopprette gullbaserte valutaer som var blotte skygger av det førkrigs monetære systemet. I tillegg hadde diktaturer kommet til makten i form av Marx-inspirert kommunisme i Russland under Lenin og bolsjevikene og i form av fascisme i Italia under ledelse av Mussolini (som myntet begrepet «totalitarisme» for å uttrykke sin oppfatning av statens rolle og makt). En rekke autoritære regimer kom til makten i en rekke andre land.
Ti år senere, i 1934, da den engelskspråklige utgaven av The Theory of Money and Credit ble publisert i Storbritannia, hadde verden endret seg enda mer. De store industrilandene var i grepet av den store depresjonen etter børskrakket i oktober 1929, med det verste av stigende arbeidsledighet og fallende produksjon opplevd i USA og Tyskland, selv om alvorlighetsgraden av depresjonen ikke var mye mindre følt i Storbritannia og Frankrike og mange andre steder. Gullstandarden hadde blitt forlatt, enten de jure eller de facto, nesten overalt, med papirpenger på deres plass som regjeringsverktøy for å forsøke å «bekjempe» depresjonen.
I 1933 hadde Hitler og nazistpartiet kommet til makten i Tyskland, med diktatorisk kontroll raskt pålagt alle aspekter av tysk liv og samfunn. I USA hadde Franklin Roosevelt blitt president og snart pålagt sin egen versjon av et fascistlignende økonomisk system på USA i form av New Deal med sentralisert økonomisk planlegging (som delvis kom til en slutt gjennom en serie av høyesterettsavgjørelser i 1935 og 1936 som erklærte noen New Deal-programmer for å være grunnlovsstridige).
Økonomiske prinsipper og pengeteori
I forordet til den engelske utgaven fra 1934, sa Mises at de monetære og bankinstitusjonelle omstendighetene absolutt hadde endret seg fra tiden da de første og andre utgavene av hans bok hadde dukket opp i 1912 og 1924, henholdsvis. Men han argumenterte:
Ti år har gått siden den andre tyske utgaven av denne boken ble publisert. I løpet av denne tiden har det ytre apparatet til valuta- og bankproblemene i verden endret seg fullstendig… [Men] midt i denne flyten, forblir det teoretiske apparatet som gjør det mulig for oss å håndtere disse spørsmålene uendret. Faktisk ligger verdien av økonomi i å gjøre det mulig for oss å gjenkjenne den sanne betydningen av problemer, frigjort fra deres tilfeldige tilbehør. Man trenger vanligvis ikke en veldig dyp kunnskap om økonomi for å forstå de umiddelbare effektene av et [politisk] tiltak; men økonomiens oppgave er å forutsi de mer fjerntliggende effektene; og dermed tillate oss å unngå slike handlinger som forsøker å avhjelpe et nåværende onde ved å så frøene til et mye større onde i fremtiden.
Økonomer hadde intensivt analysert monetære og bankteoretiske og politiske spørsmål siden i det minste midten av attende århundre. Noen av dem var blant de mest kjente økonomene i sin tid, inkludert David Hume, Adam Smith, David Ricardo, John Stuart Mill, og andre som Jean-Baptiste Say, Henry Thornton, Nassau Senior, og John E. Cairnes, for å nevne noen få av de fremtredende.
Men nesten alle bygde de sine ideer på den «klassiske» arbeidsteorien for verdi, det vil si at verdien av enhver vare — inkludert en vare som gull eller sølv — i siste instans fikk sin langsiktige verdi i markedet basert på dens produksjonskostnader, reduserbart til en mengde arbeidstid og innsats som hadde gått inn i utvinning av ressurser og produksjon av det ferdige godet.
Etter fremveksten av den subjektive verditeorien, spesielt med publiseringen av Carl Mengers Principles of Economics (1871) og dens utdyping av hans «østerrikske» følgere, Friedrich von Wieser og Eugen von Böhm-Bawerk på 1880- og 1890-tallet, ble arbeidsteorien for verdi erstattet av teorien om (marginal) subjektiv verdi. Til slutt ble verdien av enhver vare avledet fra dens «nytte» eller brukbarhet i å tilfredsstille et menneskelig ønske eller behov. «Nytten» av enhver bestemt enhet av en spesifikk mengde av en vare var basert på ønskene den tilfredsstilte i synkende rekkefølge av betydning.
Produksjonsmidlene (land, ressurser, arbeidskraft, kapital) fikk sin verdi fra deres «indirekte» brukbarhet i å muliggjøre en ønsket ferdig vare som skulle produseres til sluttformen som resulterte i ønsket konsumtilfredsstillelse. På sin side ble den marginale verdien av enhver spesifikk enhet av slike produksjonsmidler avledet fra verdien av den marginale enheten av det ferdige godet produsert i forhold til dets nytte til å bli brukt i noen alternativ produksjonslinje.
Menger forklarte opprinnelsen til penger som et byttemiddel i sine Principles of Economics (1871) og i sine Investigations into the Methods of the Social Sciences (1883). Han demonstrerte at penger ikke var en skapning eller en kreasjon av staten; det oppsto «spontant» over lang tid ettersom folk forsøkte å overvinne vanskelighetene med direkte byttehandel. I sin berømte monografi om «Penger» (1892) utvidet Menger sin analyse for å forsøke å analysere etterspørselen etter å holde penger basert på dets marginale verdsettelse i byttehandlinger.
Opprinnelsen til penger og dens verdi gjennom tidene
Men det var virkelig ikke før Mises’ Theory of Money and Credit at det var en spesielt grundig og tilfredsstillende fremstilling av etterspørselen etter penger og dets kjøpekraft, eller verdi, i markedet. Mises tok Mengers teori om opprinnelsen til penger: enkeltpersoner på jakt etter muligheter for handelsgevinst kan oppdage at selv om Sam har det Bill ønsker, så har ikke Bill det Sam ville ta i handel for å gi opp det han har i sin besittelse. Selv om det finnes det økonomene har kommet til å kalle en dobbel tilfeldighet av ønsker (hver har det den andre ønsker i en handel), kan egenskapene til varene i spørsmålet forhindre deres deling i relative mengder som gjenspeiler et sett med avtalte handelsvilkår uten at en eller begge av disse varene mister ønskede egenskaper (for eksempel å dele en hest i to avslutter dens nytte for ridning eller trekking av en vogn).
Over tid oppdager individer at noen varer er mer verdifulle på grunn av den ganske brede etterspørselen etter dem, eller deres relative letthet i å dele uten å miste ønskede egenskaper, eller deres bekvemmelighet ved å bli transportert til hvor handel kan forekomme, eller holdbarheten av deres egenskaper og nyttige kjennetegn over tid. Historisk sett har de varene som har vist de største kombinasjonene av slike egenskaper en tendens til å bli mer hyppig brukt som byttemidler, til bare en eller to har blitt de mest brukte til penger.
Penger er derfor, stadig oftere, på den ene siden av hver handel. Folk bytter den varen de besitter for en sum penger, og så snur de rundt og bruker den valutaen til å kjøpe alle de andre varene de ønsker fra alle de andre individene som deltar i det utvidede sosiale systemet for arbeidsdeling. Som et resultat, igjen over tid, får varen brukt som penger sin markedsverdi fra to kilder: fra dens opprinnelige brukbarhet som noen vare brukt til konsum eller produksjon og dens nå ekstra brukbarhet som et byttemiddel. Ettersom tiden går, kan dens brukbarhet og verdi som byttemiddel overskygge og kanskje til slutt fullstendig overgå dens brukbarhet og verdi som en konsum- eller produksjonsvare.
Da blir dens primære eller til og med eneste verdi rett og slett som et markedskjøpt byttemiddel. Dens fortsatte bruk er nå basert på dens sosiale institusjonalisering som penger og folks anslag av dens verdi i markeds transaksjoner basert på dens observerte verdi for bytteformål. Koblingen i å følge pengenes verdi bakover ville være sporbar til dagen da den varen først også ble brukt som penger, dagen før den ganske enkelt ble ansett som nyttig og verdifull som en konsum- eller produksjonsvare. Mens pengenes historikk forklarer hvordan og hvorfor det hadde en verdi for bytteformål i fortiden, bestemmes dets verdi av folks subjektive (marginale) vurderinger angående dets forventede brukbarhet og verdi i byttemulighetene i dag og i fremtiden. Mises’ analyse av pengenes verdi gjennom og tilbake i tid ble kjent som Regression Theorem.
Betydningen av pengenes verdi og økonomisk kalkulasjon
En annen spesiell kvalitet av pengevaren på markedet er at i motsetning til andre varer kjøpt og solgt, har penger ingen enkelt pris. Med penger på den ene siden av hver handel, har alle omsatte varer og tjenester en tendens til å ha én pris, deres respektive pengepris. Det vil si, hvor mange enheter av penger for å kjøpe eller selge en hatt, eller kjøpe et hus, eller betale for et bestemt måltid i en restaurant. Penger blir enheten for regnskap, med de relative verdiene av alle varer uttrykt i den enkelte fellesnevneren for deres respektive pengepriser. Dette gjør det mulig og letter økonomisk kalkulasjon, vurderingen og vurderingen av de relative verdiene av individuelle varer og kombinasjonen av varer for formål å bestemme «dyrere» og «mindre dyrt», og av fortjeneste eller tap.
Imidlertid, på grunn av pengenes unike plass i bytteforbindelsen, har penger så mange priser som varer mot hvilke det handles. Dette er nettopp fordi penger forblir som den eneste varen som direkte handler for alt annet som tilbys på markedet. Penger kan tenkes som navet i et byttehjul, hvor hver av eikene er de enkelte varene mot hvilke penger blir handlet, med alle eikene forbundet av samme bytteenhet. Hvis vi da spør, hva er verdien, eller den generelle kjøpekraften, av penger, er svaret rekken, eller settet, eller nettverket av relative priser mellom penger og alle de andre varene mot hvilke det handles i ethvert øyeblikk.
Mises var kritisk til de nå vanlige forsøkene på å «måle» verdien av penger gjennom konstruksjonen av prisindekser, som forbrukerprisindeksen (KPI). Hver slik indeks innebærer å lage et utvalgt «kurv» av varer ansett som representativ for kjøpsvanene til noen «gjennomsnittlig» husholdning eller kjøpsenhet som det er tilordnet «vekter» til de ulike varene i kurven (det vil si de relative mengdene av hver kjøpt jevnlig), og som deretter spores for å bestemme kostnaden for å kjøpe den «kurven» over en gitt periode. Hvis kostnaden for kurven har økt (falt) i løpet av den perioden, sies det at verdien av pengeenheten har falt (økt) med en viss prosentandel og at samfunnet har opplevd prisinflasjon (prisdeflasjon) i den grad over den tiden.
Forståelse av grunnen til Mises’ kritiske syn på indekstallmetoder for å prøve å måle endringer i verdien eller kjøpekraften av penger får oss til et avgjørende og sentralt aspekt ved hele hans teori om hvordan monetære endringer påvirker markedsprosessen. Fokuset på et enkelt prisindekstall for et gjennomsnittlig og oppsummert sett av individuelle varer og deres priser i den «kurven» skaper lett inntrykk av at endringer i kjøpekraften av penger forekommer ensartet og tilsynelatende samtidig.
Mises var en tilhenger av det som generelt refereres til som pengeteori. Det vil si, alle andre ting holdt likt, enhver generell økning eller fall i verdien eller kjøpekraften av penger har sin basis enten i en endring i den totale mengden penger i økonomien eller i en endring i folks vilje til å holde en viss gjennomsnittlig pengekontantbeholdning for å lette deres ønskede transaksjoner over en periode (ofte referert til som pengenes «hastighet», det vil si antall ganger en gitt mengde penger «snur seg» for å lette et gitt antall transaksjoner over en periode).
Mises argumenterte for at hvis priser, faktisk, økte (falt) samtidig og proporsjonalt, det vil si, på samme tid og med samme prosentandel, ville monetære endringer ha få eller ingen «virkelige» effekter på de relative pris-, lønns-, og produksjonsforholdene i markedet. For eksempel, anta at prisen på et par sko var $10 og prisen på en hatt var $20; da ville deres relative prisforhold være to par sko handlet for én hatt i markedet. Hvis nå en 10 prosent økning i pengeforsyningen resulterte i en proporsjonal økning i prisen på sko til $11 og prisen på en hatt til $22, ville det relative prisforholdet mellom sko og hatter fortsatt være to par sko for én hatt, selv om i absolutte termer prisen på begge var nå høyere. Monetære endringer ville være «nøytrale» i sine effekter på de «virkelige» forholdene mellom priser og varer i markedet.
Ikke-nøytraliteten av monetære endringer
Dette var imidlertid ikke og er ikke måten endringer i pengeforsyningen påvirker og påvirker priser eller de relative forsyningene av varer i markedsprosessen, insisterte Mises. Penger var i stedet «ikke-nøytrale» i sine effekter. Mises var selvfølgelig ikke den første økonomen som påpekte dette. Richard Cantillon (1680–1734) trakk oppmerksomhet til det i sin Essay on the Nature of Commerce in General (1755), som gjorde også David Hume (1711–1776) i sitt berømte essay «Om penger» (1752). En spesielt detaljert analyse av pengenes ikke-nøytrale effekter ble gitt av John E. Cairnes (1823–1875) i hans essays om virkningen av de australske gullfunnene i 1840-årene på globale priser over tid i hans Essays in Political Economy (1873).
Men Mises gjorde ikke-nøytraliteten av penger til et sentralt punkt i sin analyse i The Theory of Money and Credit og i sine senere eksponeringer i Monetary Stabilization and Cyclical Policy (1928) og i Human Action, A Treatise on Economics (1949). Det finnes ikke noe slikt som «helikopterpenger» som faller fra himmelen og når lommene til hvert medlem av samfunnet på samme tid og i samme mengde. Nye eller tilleggs mengder penger blir introdusert eller «injisert» i markedet på noen spesielle punkt(er) som ekstra kontantbeholdninger nå tilgjengelige, først, for noen enkeltpersoner før andre.
Anta at det er en økning i gullforsyningen, som Cairnes analyserte i tilfellet med de australske gullfunnene. Det nylig utvunne gullet dukket opp først i lommene på prospektørene som brakte det gullet til kystbyene i Australia. Det ble brukt til å øke etterspørselen etter den variasjonen av bestemte varer og tjenester disse gruvearbeiderne ønsket å kjøpe, med prisene på disse varene stigende først i møte med en økt pengeetterspørsel etter dem.
For å møte den nye etterspørselen ble en del av det nylig oppdagede gullet eksportert til Storbritannia og andre europeiske land i bytte mot økte forsyninger av produserte varer nå ønsket i de australske byene, med europeiske priser stigende, igjen, i en bestemt sekvens. For å utvide produksjonen for de eksporterte varene og den større forbrukeretterspørselen til de europeiske eksportørene som nå hadde den økonomiske kapasiteten til å øke sine egne etterspørsler etter ønskede varer, ble noe av det ekstra gullet i hendene på europeerne eksportert til andre deler av verden i bytte mot større forsyninger av ressurser og råvarer i et forsøk på å øke forsyningen av produserte varer. Ressurs-, råvare- og varepriser begynte å stige i en bestemt sekvens i andre deler av verden for å møte den nye etterspørselen.
Sakte men sikkert påvirket gullfunnene i Australia globale priser, først i de australske kystområdene, deretter i ulike deler av Europa, etterfulgt av stigende priser i andre deler av verden. Mange, om ikke alle, priser ble til slutt påvirket over hele verden, argumenterte Cairnes, men i en bestemt tidssekvens som reflekterte hvem som hadde de nye forsyningene av gull først, andre og tredje og den mønstrede effekten dette hadde på relative priser, lønninger, overskudd og produksjoner. Den endelige effekten av denne prosessen var et generelt høyere «nivå» av priser i verdensøkonomien, men dette hadde kommet om verken samtidig eller proporsjonalt.
Hvis man følger «mikroøkonomien» i den «makroøkonomiske» effekten av endringer i pengeforsyningen, er det ingen måte at priser generelt kan stige annet enn gjennom den sekvensielle prosessen hvor nye mengder penger blir introdusert i hendene og etterspørselen til én gruppe mennesker, deretter en annen gruppe mennesker, etterfulgt av en annen og en annen. Det er bare da at gjennom den stigende etterspørselen etter først noen varer, deretter andre varer, og så fortsatt andre varer at, kumulativt, vil priser generelt ha gått opp i et ujevnt og sekvensielt mønster.
De monetære injeksjonspunktene og deres ikke-nøytrale innvirkning
Mises understreket at det ikke er noen stiv og mekanisk prosess om alt dette fordi det hele avhenger av de historiske og institusjonelle omstendighetene for hvordan endringen i pengeforsyningen blir introdusert. Sekvensen som er skissert ovenfor med en økning i gullforsyninger «injisert» i den globale økonomien via, først, utgiftsmønstrene til australske gullgruvearbeidere, vil være forskjellig fra et fiat-penge system der papirvaluta blir trykt og brukt av en regjering til å dekke, si, krigsutgifter.
Som Mises forklarte, i dette alternative scenarioet, kommer de nye pengene inn i økonomien som en større regjeringsetterspørsel etter militærvåpen og tilhørende krigsmateriell. Etterspørselen etter og prisene på krigsproduksjoner vil ha en tendens til å stige først. Deres fortjenestemarginer øker i begynnelsen, etterfulgt av lønningene og ressursprisene på produksjonsfaktorene de øker for å tilfredsstille regjeringens større etterspørsel etter de midlene som trengs for krig.
De høyere relative inntektene og inntektene til de som arbeider i og trekkes inn i krigsrelaterte produksjoner i økonomien øker nå deres pengeetterspørsel etter andre ønskede varer, noe som fører til stigninger i et annet sett av priser og etterspørsel etter tingene de ønsker å kjøpe. Og så videre, til igjen kan priser generelt i økonomien nå være høyere, men det vil ha vært brakt om i sin egen spesielle ikke-nøytrale tidssekvens for stigende priser og lønninger og endringer i de relative produksjonene av ulike varer og tjenester.
Et annet element i denne ikke-nøytrale monetære prosessen, argumenterte Mises, var en uunngåelig endring og omfordeling av inntekt og rikdom. Det faktum at etterspørsel, priser og lønninger stiger før andre, nødvendiggjør nødvendigvis å forbedre de reelle relative inntektsposisjonene til noen i samfunnet og redusere de reelle relative inntektene til andre. De som opplever høyere priser og lønninger for varene og tjenestene de selger tidligere i denne tidssekvensen har høyere pengeinntekter å bruke før mange av prisene på varene de ønsker å etterspørre har økt i pris. Dermed har de mer penger å bruke for varer hvis priser ikke ennå har økt eller ikke med så mye som deres egne. Dette representerer en reell økning i inntekt så lenge prisene de mottar fra varene og tjenestene de selger fortsetter å stige mer og før prisene på varene og tjenestene de kjøper.
Andre i samfunnet klarer seg ikke like bra. Gitt den tidssekvensen der etterspørselen og prisene på ulike varer stiger under den monetære ekspansjonen, opplever de individer og grupper som opplever høyere og stigende priser for varene og tjenestene de regelmessig kjøper før prisene og lønningene for varene og tjenestene de selger stiger like mye eller mer, et fall i deres reelle relative inntekter. Disse sistnevnte medlemmene av samfunnet taper under den monetære inflasjonsprosessen, mens de i de tidligere gruppene og sektorene i økonomien tjener på den pågående inflasjonen. De på faste inntekter eller pensjoner er, klart, de mest åpenbare ofrene for monetære inflasjoner.
Monetære deflasjoner er like ikke-nøytrale i sine effekter
Mises var like klar på at monetære innsnevringene, eller «deflasjons»prosessene, var like ikke-nøytrale i sine effekter på priser, lønninger, overskudd og inntekter. Som han forklarte i The Theory of Money and Credit: Monetær verdistigning [fallende priser], som monetær verdinedgang [stigende priser] skjer ikke plutselig og jevnt over hele et fellesskap, men som regel starter det fra enkelte klasser og sprer seg gradvis….
De første som må nøye seg med lavere priser enn før for varene de selger, mens de fortsatt må betale de eldre høyere prisene for varene de kjøper, er de som blir skadet av økningen i pengeverdien. De derimot, som er de siste som må redusere prisene på varene de selger og har i mellomtiden kunnet dra nytte av prisfallet på andre ting, er de som tjener på endringen.
Dette er grunnen til at Mises anser det som unyttig og motproduktivt å prøve å kompensere for effektene av en tidligere monetær inflasjon ved å følge den opp med en monetær deflasjon. Deflasjonen bringer bare med seg sine egne ikke-nøytrale effekter som er forskjellige fra og på ingen måte kompenserer for tapene som bestemte enkeltpersoner kan ha lidd under den monetære inflasjonen. Eller som Mises uttrykte det i et senere essay om «Ikke-nøytraliteten til penger» (1938):
[Noen] foreslår metoder for å omgjøre endringer i pengeverdien; hvis det har vært en inflasjon, ønsker de å deflate til samme grad og omvendt. De innser ikke at med denne prosedyren omgjør de ikke de sosiale konsekvensene av den første endringen, men bare legger til det de sosiale konsekvensene av en ny endring. Hvis en mann har blitt skadet av å bli påkjørt av en bil, er det ikke noe middel å la bilen gå tilbake over ham i motsatt retning.
Mises understreket, som vi så, at hvordan monetære ekspansjoner (eller kontraksjoner) arbeider sin vei gjennom markedsplassen avhenger av de spesielle institusjonelle og historiske omstendighetene der den monetære endringen skjer. Men faktisk, de monetære og bankinstitusjonelle innstillingene da Mises publiserte og reviderte The Theory of Money and Credit og skrev sine senere eksponeringer, som i Human Action, forble ganske mye de samme, og forblir så i dag. Det vil si, monetære og kredittutvidelser skjer gjennom banksystemer som overvåkes og grunnleggende kontrolleres av sentralbanker.
Gitt denne institusjonelle ordningen av moderne monetære og banksystemer, anvendte Mises sin teori om pengenes ikke-nøytralitet for å forstå og analysere prosessene som inflasjoner og resesjoner, oppturer og nedturer i konjunktursyklusen, blir brakt om. Og dessuten, hvilke institusjonelle endringer som måtte introduseres hvis årsakene og konsekvensene av konjunktursyklusen skulle elimineres eller i det minste sterkt reduseres.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i mars 2024-utgaven av Future of Freedom.
Da den andre tyskspråklige utgaven av Ludwig von Mises’ «The Theory of Money and Credit» dukket opp for 100 år siden, i 1924, var det mindre enn et år siden de store tyske og østerrikske inflasjonene hadde tatt slutt i 1923. (Se min artikkel «De store tyske og østerrikske inflasjonene, 100 år siden,» Future of Freedom, mars 2023.) De enorme pengeekspansjonene hadde presset prisene generelt til astronomiske høyder, og ført med seg sosial og økonomisk uro i kjølvannet. Det hadde disse effektene nettopp på grunn av den iboende og uunngåelige «ikke-nøytrale» måten økninger i pengemengden ble «injisert» og introdusert i samfunnet på.
I krigsårene ble pengeekspansjonene primært brukt til å dekke de fiskale behovene til de keiserlige tyske og østerrikske regjeringene for å finansiere deres militærutgifter. I etterkrigsperioden mellom 1918 og 1923 ble pengetrykkpressene sluppet løs for å dekke de intervensjonistiske og velferdsstatlige politikkene og programmene til de nye «demokratiske» regjeringene i den tyske «Weimar»-republikken og den mye mindre Republikken Østerrike. Ujevnheten i hvordan prisene steg, med noen priser som steg før andre, i både systematiske og usystematiske mønstre, forvrengte strukturene av relative priser og lønninger, og førte til tilsynelatende profitt i noen sektorer av de tyske og østerrikske økonomiene og tap i andre som påvirket forsøkene på å bruke ressurser, arbeidskraft og kapital.
Ett aspekt ved denne pengeinflasjonsprosessen var det som ble kjent som «tvungne sparinger», økningen av salgspriser før innsatspriser, spesielt lønninger, noe som resulterte i at reallønnen til mange arbeidere falt i forhold til fortjenestemarginene til investorer og kapitaleiere. Det ble kalt tvungne sparinger fordi det førte til forsøk på større kapitalinvestering enn det som ville ha virket mulig og lønnsomt i et ikke-inflatorisk miljø. Denne vridde prosessen ble fremhevet på grunn av den overdrevne naturen av den under en hyperinflasjon, da prisene steg med hundrevis av prosent per måned. Den anerkjente italienske økonomen Constantino Bresciani-Turroni, forfatteren av «The Economics of Inflation» (1931), påpekte:
Inflasjon, og spesielt «hyperinflasjon», kan sammenlignes med et forstørrelsesglass, som har gjort det mulig å tydelig observere mange av fakta som ikke er lette å nøste opp når man følger sekvensen av hendelser under en vanlig handelssyklus. Endringene i produksjonsstrukturen, som ble forårsaket av inflasjon, og senere av en valutastabilisering [i 1924], var mest tydelig i Tyskland. I inflasjonsperioden tillot det betydelige fallet i reallønninger, som betydde ‘tvungne sparinger’ i stor skala, at landets produktive ressurser ble omdirigert fra produksjonen av forbruksvarer til produksjon av fast kapital. Dette fortsatte så lenge de nye utstedelsene av papirpenger la press på reallønningene.
Men da den tyske inflasjonen tok slutt i november 1923, inntraff en «stabiliseringskrise» der den tyske økonomien gjennomgikk en reversering, med kapitalverdier som falt i forhold til priser på forbruksvarer, og en rebalansering av arbeids- og kapitalbruk og priser for å reflektere den nye ikke-inflatoriske innstillingen. Bresciani-Turroni konkluderte, «Det virker for meg at disse fakta er signifikante» som en «induktiv verifisering» av den østerrikske teorien om inflasjonsprosesser.
Et annet aspekt av pengenes ikke-nøytralitet, tilsvarende tvungne sparinger, var det som ble kjent som «kapitalforbruk», allerede understreket av Mises i hans tidligere bok, Nation, State, and Economy (1919), før det verste av de tyske og østerrikske inflasjonene hadde inntruffet. Med salgspriser som ofte løp foran innsatspriser (inkludert penge-lønninger) over en periode, skapte inflasjonen inntrykk av økte fortjenestemarginer som fungerte som insentiver for å foreta kapitalinvesteringer og utvide produksjonsnivåene. Imidlertid, når private bedrifter gikk inn i ressursmarkedene for å fortsette produksjonsprosesser på nytt, oppdaget de ofte at innsatsprisene nå hadde (med en forsinkelse) steget mer enn de høyere innsatsprisene de tidligere hadde tjent; som et resultat var disse nylig opptjente salgsinntektene noen ganger ikke tilstrekkelige til å kjøpe alle de nødvendige innsatsene for å fortsette produksjonen på samme og høyere nivåer, med ofte manglende evne til å erstatte kapital som hadde blitt brukt opp i produksjonsprosessene.
Dermed ble kapital «forbrukt», noe som førte til nedgang i den produktive kapasiteten i økonomien som helhet. Alle de inflatoriske «gode tidene» viste seg å være en stor illusjon med katastrofale effekter fra et mer langsiktig perspektiv. Eller som Mises uttrykte det i The Theory of Money and Credit, «Inflasjon hadde den store fordelen av å fremkalle utseendet av økonomisk velstand og økt rikdom, av å forfalske beregninger gjort i pengeenheter, og dermed skjule kapitalforbruket.»
Ludwig von Mises
Penger og valg i nåtiden versus fremtiden
Det andre viktige aspektet ved Mises sin analyse av penger og det monetære systemet, var derfor rollen som et byttemiddel i forholdet mellom sparing og investering. Alle økonomiske beslutningstagninger dreier seg om problemet med hvordan best bruke midlene vi har til rådighet for å oppnå ønskede mål. Mange av disse avgjørelsene involverer oss i å velge mellom en rekke alternativer. Skal jeg bruke noen av mine tilgjengelige midler til å kjøpe en hatt i dag eller en ny skjorte? Skal jeg bestille skinke og egg til frokost på en lokal restaurant eller pannekaker med lønnesirup? Skal jeg lese morgenavisen den neste halvtimen eller se på min favoritt 30-minutters sitcom på min strømmetjeneste?
Men andre avgjørelser innebærer at vi tar valg mellom alternativer over og på tvers av tid. Etter å ha fullført videregående skole, skal jeg gå inn på arbeidsmarkedet med en gang og begynne å tjene en fulltidsinntekt for å kjøpe mange av tingene jeg ønsker å ha her og nå? Eller skal jeg gi avkall på hele eller deler av den opptjenelige inntekten de neste fire årene for å gå på universitetet og avslutte med en grad som setter meg på en karrierebane som vil resultere i at jeg svært sannsynlig vil tjene mye mer inntekt i fremtiden enn hvis jeg tar en jobb rett ut av videregående skole?
Skal jeg bruke hele eller mesteparten av min opptjente inntekt nå, eller skal jeg sette av noe av den til å begynne å spare opp en buffer for pensjonering, eller i tilfelle en uventet nødsituasjon, eller for å ha det meste eller hele undervisningspengene klare til å betale for min barns fremtidige høyskoleutdanning?
Disse og mange lignende typer valg gjelder alternativer nærmere nåtiden eller lenger inn i fremtiden. Dette er tidspreferansebeslutninger og valg mellom alternativer. Faktisk inkluderer våre avgjørelser om formålene vi vil bruke noen av våre tilgjengelige midler i nåtiden alltid det implisitte valget om å utsette noen forbruksønsker i dag for noen gevinst i fremtiden (når den fremtiden kan være minutter, timer, dager eller år unna akkurat nå). Og som alle andre valg, tas tidspreferansebeslutninger også «i kanten,» det vil si litt mindre av noe i nåtiden for å ha litt mer av noe ønsket i fremtiden.
Tidspreferanse, gevinster fra handel og rentenivå
Noen ganger har ulike enkeltpersoner forskjellige tidspreferanser. Én person har mindre midler til rådighet for et prosjekt han ønsker å gjennomføre over tid, hvis ønskede utfall ikke ville være før et tidspunkt i fremtiden. En annen person kan imidlertid være villig til å utsette bruken av noen av sine tilgjengelige midler i dag for et ønsket mål hvis det er en økonomisk insentiv til å vente med å bruke dem til en gang i fremtiden.
I de gamle Skipper’n-tegneseriene ville den tjukke Tjoms si, «Jeg vil gjerne betale deg tirsdag for en hamburger i dag.» Men personen som ble bedt om å vente til tirsdag for å få betalt av den tjukke Tjoms for den hamburgeren, kunne rimelig svare, «Hvorfor skal jeg gi avkall på å spise den hamburgeren selv i dag, eller ikke selge den til noen andre som er villig til å betale for den akkurat nå?» Da ville den tjukke Tjoms måtte spørre seg selv hvor mye mer han kunne være villig til å betale i fremtiden for dagens hamburger, og hvor mye eieren av den hamburgeren ville ønske å bli betalt i fremtiden for å gi avkall på sitt eget forbruk, eller premiumen over dagens hamburgerpris, for å gjøre det verdt hans mens å vente til fremtiden for å få betalt. Den premiumen i fremtiden over varens nåværende verdi eller pris er grunnlaget for en markedsrente.
Rentesatsen er med andre ord, som de østerrikske økonomene argumenterte nesten fra opprinnelsen av den østerrikske skolen, prisen på fremtidige varer over nåværende varer. I den utviklede markedsøkonomien, handler man selvfølgelig ikke varer i nåtiden direkte for varer i fremtiden. Som i alle markedstransaksjoner, blir byttehandelen lettet gjennom byttemidlet penger for å overvinne vanskelighetene og «umulighetene» med byttehandel, på grunn av mangel på sammenfallende ønsker eller udelelighet i varene som skal kjøpes og selges, eller fordi varene som tilbys i nåtiden ikke nødvendigvis er de samme varene som skal mottas i fremtiden.
Spareren som forbruker mindre enn den fulle inntekten han har tjent låner til låntakeren et avtalt pengebeløp. Spareren gir avkall på etterspørselen etter bestemte varer i nåtiden som han ellers kunne ha brukt pengene sine på å kjøpe, og for hvilke bestemte ressurser som ville ha blitt brukt til å møte den etterspørselen. I stedet går den summen penger over i hendene på låntakeren for låneperioden, og han etterspør andre typer varer enn långiveren ville ha gjort.
Ressurser, arbeidskraft og kapital (verktøy, utstyr, maskiner) er viet til forskjellige bruksområder over den perioden, resultatet av dette vil være en ferdig vare eller et produkt av en eller annen sort som låntakeren forventer vil møte en fremtidig etterspørsel og tjene en fortjeneste som mer enn rettferdiggjør de påløpte utgiftene og rentebetalingene som skal gjøres til långiveren. Når lånet tilbakebetales, kan långiveren rulle over den summen penger for å låne den ut igjen for å tjene ytterligere renteinntekter, eller bruke hele eller deler av det opprinnelige hovedbeløpet og renteinntektene på noen av nåtidens etterspørsler han ønsker å tilfredsstille.
Vedlikehold og økning av kapital gjennom sparing
Tenk deg at det er en baker som eier en ovn som gjør det mulig for ham å bake tusen brød hver dag. Uansett hvor flittig bakeren er med å reparere og vedlikeholde ovnen sin, vil slitasje på et tidspunkt kreve at den erstattes.
Det må være nok sparing av noen i samfunnet for tilstrekkelige ressurser, arbeidskraft og visse andre typer kapital til å bli «frigjort» fra nåværende forbruk slik at andre på produksjonssiden av markedet kan ha dem tilgjengelige for å produsere den nye erstatningsovnen på en markedskoordinert måte slik at den nye ovnen vil være tilgjengelig for salg og installasjon når den gamle ovnen må erstattes. Bare på den måten kunne et gitt produksjonsnivå på tusen brød per dag sikres.
Vi kan også forestille oss at tidspreferansene til noen medlemmer av samfunnet endres, slik at de sparer mer; det vil si, de etterspør færre forbruksvarer i dag og frigjør dermed flere ressurser for investeringsformål. Ved at noen forbruker mindre og sparer mer, ville det større tilbudet av sparing på låne markedet ha en tendens til å konkurransedyktig senke renten. Siden den lavere renten har, andre ting holdt like, senket kostnadene ved å produsere ovner, kunne ovnprodusenten låne de ekstra besparelsene for nå å produsere, si, to ovner. Han kunne da tilby de to til bakeren til en lavere pris som gjør det tilstrekkelig attraktivt for bakeren å kjøpe både erstatningsovnen og en andre ovn for å utvide sin daglige brødproduksjon.
Hvis teknologien til ovnene ikke har endret seg, kunne bakeren, med to ovner, nå levere to tusen brød hver dag på markedet til en lavere enhetspris, noe som fører til en generell økning i levestandarden med mer mat tilgjengelig for forbruk. Således blir «offeret» av noen forbruks tilfredsstillelser i fortiden på grunn av større sparing «belønnet» med flere varer å forbruke når fremtiden har ankommet. Selv om det innrømmes presentert på en veldig forenklet måte, er dette i hovedsak hvordan samfunn økonomisk vokser og blir rikere i form av flere ønskede varer for å bedre tilfredsstille ønskene til medlemmene sine.
Investering og tidsstrukturen for produksjon
Samtidig tar alle slike investeringsprosesser tid og går vanligvis gjennom en rekke produksjonsfaser. Vi kan forestille oss at fra start til slutt passerer en slik investeringsprosess gjennom fem faser for å bli fullført, med hver fase, bare for eksempelets skyld, som krever én måned med tid. Igjen, for forenkling, kan vi anta at ved hver av fasene krever innsatsene (ressurser, arbeidskraft, bruk av kapitalutstyr) utgifter på tusen kroner. Vi kan videre anta at hver fase utføres av en egen bedrift, som selger sin delvis fullførte versjon av produktet til neste bedrift, til produktet ved slutten av den femte måneden er i ferdig form og klar for salg til en interessert kjøper.
Dermed kommer verdien lagt til ved hver fase kumulativt til fem tusen kroner; hvis vi antar at de entreprenørielle beslutningene på hver fase hadde riktig forutsett etterspørselen på neste fase, ville det endelige, ferdige produktet selge for de fem tusen kroner som har gått inn i dens vellykkede fullføring. Hvis forbrukeretterspørselen etter produktet fortsetter måned etter måned, må hver av disse produksjonsfasene være i prosess samtidig gjennom tid. Hvis dette produktet ønskes for konsum i mai, må den første av de fem fasene settes i gang i januar hvis den skal gå gjennom de gjenværende fasene og være klar for salg ved slutten av mai.
Hvis produktet også ønskes i juni, må den samme prosessen begynne igjen i februar, mens produktet som skal selges i mai for øyeblikket er i fase to av denne fem-fase produksjonsprosessen. Hvis produktet også ønskes i juli, må fase én starte i mars, mens mai-produktet samtidig er i fase tre og juni-produktet er i fase to. Med andre ord, hvert produkt som er planlagt å bringes til markedet, må gå gjennom sin egen tidslinje for produksjon samtidig med de andre for den periode-etter-periode ønskede produksjonen av de ønskede varene.
Ved hver produksjonsfase i produksjonen av hvert produkt, brukes ikke bare arbeidskraft, men også noen former for kapitalutstyr (maskiner, verktøy osv.), som, som ovnen i det tidligere eksempelet, til slutt må erstattes på grunn av slitasje. I andre investeringssektorer på markedet må det være i gang prosjekter hvis formål er å planlegge og forutse etterspørselen fra andre bedrifter som trenger erstatningskapitalutstyr. Og hver av disse må planlegges på forhånd slik at de vil ha gått gjennom sine respektive produksjonsfaser og er klare for salg og installasjon slik at andre investeringsaktiviteter kan fortsette i jevn koordinering, med forsyninger som har en tendens til å matche fremtidige etterspørsler basert på entreprenøriell forventning om hva fremtidige markedsforhold vil være.
Alt dette overlappende og gjensidig avhengige komplekset av investeringer, produksjon, tilbud og etterspørsel holdes sammen gjennom det konkurransebaserte prissystemet. Dette prissystemet letter de økonomiske beregningene angående mulige fortjenester og tap som anslås å være mulige i endrede omstendigheter og hvordan man best kan produsere det andre ønsker til lavest mulig kostnad. Dette er det som gjør det mulig for et utviklet og omfattende sosialt system for arbeidsdeling å eksistere og koordinere handlingene til mengder av mennesker, som alle stoler på alle de ukjente andre som gjør alle de ukjente tingene som genererer varene og tjenestene som ønskes, og som resulterer i de stigende levestandardene som så mange av oss ganske enkelt tar for gitt med liten eller ingen tanke på de sosiale og økonomiske institusjonelle ordningene som gjør det mulig.
Bankvirksomhet som mellomliggende institusjon som knytter sparing og investering.
Nøkkelen til alt dette er et banksystem som koordinerer sparernes vilje til å utsette nåtidig forbruk slik at andre kan låne det som er spart (og ressursene sparingen representerer) for å påta seg de tidkrevende investeringsprosjektene som gjør det mulig å starte kapital- og tidsbrukende produksjonsaktiviteter. Rente er ikke bare den intertemporale prisen som bringer spare- og lånebeslutninger i balanse (som enhver annen pris som koordinerer tilbud og etterspørsel). Den fungerer også som en «bremse» på tidsrammene for de investeringsprosjektene som påtas, slik at flertrinns produksjonsaktiviteter kan fullføres vellykket (gitt nøyaktigheten som tilbuds-sidens entreprenører effektivt forutser hva forbrukerne ønsker og de prisene de kan være villige til å betale i fremtiden når varer i deres ferdige former er tilgjengelige for salg).
Selvfølgelig er feil og feilvurderinger av bestemte fremtidige markedsforhold ikke bare mulige, men uunngåelige i en verden der alle oss har mindre enn perfekt kunnskap om fremtiden. Problemet som Mises ble interessert i, var de hyppige syklusene med oppgang og nedgang, inflasjoner etterfulgt av resesjoner eller depresjoner. Det vil si disharmonier i markedsprosessen som påvirker ikke bare en eller få sektorer av økonomien på noe bestemt tidspunkt, men økonomiske ubalanser over hele linjen samtidig. Svaret, i hans syn, ble funnet i de særegne kvalitetene til en pengeøkonomi og moderne banksystemer.
Når et produkt produseres og selges på markedet, representerer salget selgerens etterspørsel etter andre ting han ønsker å kjøpe. Tross alt, i et arbeidsdelingssystem, spesialiserer vi oss hver i én aktivitetslinje og bruker det vi produserer som middel til å betale for alle de andre tingene vi ønsker som andre individer produserer. Hvorfor ellers ville noen vie tid og strev til å produsere en vare og bringe den til markedet?
Men penger gjør det som er én byttehandel under byttehandel – en hatt byttet direkte for et par sko – til to transaksjoner: handelen av én vare for penger og deretter handelen bort av pengene tjent for en annen vare som ønskes. Hatten jeg produserer og selger trenger ikke å være til den spesielle personen som har skoene jeg ønsker. Skoprodusenten har kanskje ikke behov for mine hatter. Så i stedet selger jeg hatten min til noen som trenger en hatt i bytte for penger, selv om jeg kanskje ikke har interesse av å kjøpe skjortene eller buksene som hattenes kjøper spesialiserer seg på å tilby på markedet. I stedet, etter å ha tjent den summen penger, bruker jeg noe av den til å kjøpe paret med sko jeg ønsker. Eller som Mises uttrykte det i The Theory of Money and Credit «Enhver som selger varer og blir betalt ved hjelp av en sum penger for å betale for varer han har kjøpt i en annen transaksjon, har på ingen måte byttet varer direkte for varer.
Han har gjennomført to uavhengige byttehandlinger, som ikke er mer intimt forbundet enn noen andre to transaksjoner. Særegenhetene ved det moderne banksystemet i å lette koordineringen av sparing og investering, argumenterte Mises, gjør det mulig å forstå og analysere hvordan ting kan gå galt og føre til konjunktursyklusen, spesielt under sentralbankvirksomhet. Mises foreslår en spesiell terminologi for bedre å sette pris på grunnen til at banksystemer kan være utsatt for økonomiske svingninger. Utgangspunktet er når sparere låner penger direkte til interesserte låntakere. Det som lånes ut, er en sum penger som representerer en mengde kjøpekraft i markedet gitt den monetære enhetens markedsverdi.
Sparing og investering gjennom pengemediet
Denne summen kjøpekraft overføres til låntakeren, og den brukes til å etterspørre og lede bruken av knappe ressurser til produksjonen av de spesifikke varene låntakeren ønsker å investere i og bruke, i stedet for de spesifikke varene som ville ha blitt etterspurt og levert hvis den opprinnelige inntektstjeneren hadde valgt å bruke den på nåværende forbruk i stedet for å låne den ut til investeringsformål til noen andre. Dermed blir noen av de knappe ressursene i samfunnet, i stedet for å bli brukt til å levere, si, flere middager ute på restauranter i nåtiden, frigjort for å bli brukt til å lage den andre ovnen, fra det tidligere eksemplet, som ville gjøre det mulig å øke brødproduksjonen.
Byttehandlene i samfunnet, som vi så tidligere, innebærer ikke bare om å etterspørre flere skjorter versus å etterspørre flere måltider i nåtiden, gitt knappheten på midler til å tjene de endene vi ønsker; byttehandlene handler også om skjorter og måltider i nåtiden versus flere varer av ulike typer i fremtiden ved å frigjøre noen av disse ressursene fra nåværende bruk.
Nå, hvis bankvirksomhet hadde utviklet seg på en slik måte at bare pengene som ble spart av noen ble lånt ut til andre, ville forbindelsen mellom å gi avkall på flere varer i nåtiden i bytte for flere varer i fremtiden ha forblitt ganske tett sammenkoblet. Selv gjennom den to-transaksjons bytteprosessen av varer handlet for penger og deretter penger handlet for varer, ville det fortsatt ha vært opprettholdt en ganske tett balansert relasjon mellom beslutningene til sparere med de til låntakere for å sikre en koordinasjon mellom forbruks- og investeringsaktiviteter som er konsistent med de begrensede midlene folk har til rådighet.
Banknoter og fraksjonal reservebankvirksomhet
En av bruksområdene og bekvemmelighetene ved bankvirksomhet var at det gjorde det mulig å bruke banknoter utstedt av banker som krav på summer av varepenger — gull og sølv — som var deponert hos dem som et «pengesubstitutt» for hverdagslige transaksjoner i stedet for å direkte bruke faktisk gull og sølv som var etterlatt i bankene for sikkerhetsoppbevaring. Hvis en bank hadde et godt og pålitelig rykte for alltid å «innfri» når en hvilken som helst innehaver av deres banknoter krevde uttak av mengden gull og sølv som banknotene representerte, hadde den banken større spillerom til å utstede slike pengesubstitutt-banknoter til de som ønsket å låne for noen fremtidsorienterte investeringsplaner de måtte ha i tankene.
Anta at bankens innskyterklienter skulle sette inn 100 000 kr i gull og sølv på kontoene sine, for hvilke banknoter ble utstedt som krav på spesiepengene. Hvis disse var bokstavelige sparekontoer, og hvis banklederne var trygge på at innehaverne av disse innskuddene ikke ville gjøre noen betydelige eller merkbare uttak fra kontoene sine i, si, to år, kunne den banken låne ut de 100 000 kr bekymring for at det lånte beløpet ikke ville bli tilbakebetalt ved slutten av toårsperioden, når det var forventet at innskyterne kunne gjøre betydelige uttak, ville spare- og investeringsforholdet ha blitt opprettholdt i en rimelig tett balanse mellom etterspørsel og tilbud i bruken av knappe ressurser over tid.
Men banker oppdaget også at på grunnlag av disse innskuddene på 100 000 i gull og sølv på kontoene sine, kunne de utvide lån til låntakere betydelig større enn de 100 000. Hver dag er det bankkunder som gjør nye innskudd, mens andre gjør uttak. Anta at banken lærer av erfaring at de som i gjennomsnitt holder og bruker banknotene deres for transaksjoner på markedet, netto, bare foretar uttak i gull eller sølv tilsvarende 10 prosent av bankens totale banknote-forpliktelser. Hvis innskyterne har 100 000 i faktisk gull og sølv i banken, er det derfor usannsynlig at de vil kreve mer enn 10 000 i faktiske spesie (gull- eller sølvpenger) eller varepenger i løpet av en bestemt periode.
Banken kunne utstede totale lån, i form av banknoter, på for eksempel 200 000. Hvis bankens forretningsmønster skulle holde, er det sannsynlig at bare 10 prosent av de utestående 200 000 i banknoter vil bli levert inn for innløsning, eller 20 000 av faktisk gull eller sølv trukket fra banken. Likeså, hvis bankens innskyter- og banknotebrukermønstre skulle forbli de samme, kunne banken utstede maksimalt 1 000 000 i banknoter, 100 000 av dem som representerer det faktiske gullet og sølvet til deres kravere som deponerte det faktiske spesie- eller varepengene med den, pluss 900 000 av ytterligere banknoter utstedt som lån til antatt kredittverdige låntakere.
Mises brukte begrepet varekreditt (eller overføringskreditt) for å representere de 100 000 av faktiske besparelser lånt ut til noen av de som ble ansett som kredittverdige låntakere; Mises kalte mengden av banknoter utstedt av en slik bank i overkant av de faktiske besparelsene fiduciære medier, eller sirkulasjonskreditt (eller skapt kreditt), det vil si, ikke støttet av faktisk gull og sølv deponert som sparing av bankkunder. Her, ifølge Mises, ble opprinnelsen og grunnlagene for spare-investering-forholdet kastet ut av balanse, noe som resulterte i forsøk på å påta seg investeringsprosjekter med tidsstrukturer for produksjon som var inkonsistente med de reelt tilgjengelige besparelsene. Dette gjorde det umulig å bringe prosjektene til en lønnsom konklusjon, eller å opprettholde dem lønnsomt dersom de ble fullført, enten før eller etter at en økonomisk krise inntraff.
Hvorfor en økonomisk krise oppstår fra denne typen spare-investering-ubalanse, og hvilke institusjonelle endringer Ludwig von Mises mente var nødvendige for å forhindre eller redusere sannsynligheten for at konjunktursykluser fortsetter, vil være temaet for del 3 i denne serien.
Donald Trump med «Reciprocal Tariffs»-plakat i Rosehagen 2. april 2025. Bildet viser tollsatser andre land tar mot USA, sammenlignet med USAs gjengjeldelsessatser.
Mens verden klikker i vinkel over Trumps moderate tollsatser, fortsetter både EU og Norge å holde sine egne skyhøye barrierer skjult bak moralsk retorikk. Men nå sprenger Trump stillheten. Og det gjør vondt. For han gjør det eneste man ikke får lov til i Vesten: Han viser frem vår egen dobbeltmoral med kirurgisk presisjon.
Toll er økonomisk analfabetisme i praksis
En skatt forkledd som beskyttelse
Toll er ikke et verktøy for rettferdighet. Det er en brutal, usynlig skatt lagt direkte på maten du spiser, klærne du bruker og utstyret bedriftene dine trenger. Den fungerer ikke som en barriere mot fiender – men som en barriere mot billigere liv. Alt blir dyrere. Alt blir tregere. Alt blir skjevere.
Det er ikke «beskyttelse». Det er ikke «solidaritet». Det er ran. Og verst rammes utviklingsland – de som kunne konkurrert med billige landbruksvarer og tekstiler, men nektes adgang av EU og Norge. En fattig bonde i Ghana får ikke solgt ananas til Oslo fordi Oslo «beskytter» sine egne subsidierte eplebønder. Det er ingen økonomi i det. Bare makt og feighet.
Norge og EU har høyere toll enn USA
Trump tar halvparten – og tilbyr å fjerne den
Se på tallene. Norge har over 300 % toll på enkelte matvarer. EU har et byråkratisk fort Europa med lag på lag av kvoter og satser. USA? Nå legger Trump toll på noen utvalgte områder – og det med eksplisitt begrunnelse: Hvis EU og Norge fjerner sine, fjerner han sine. Det er gjensidighet. Det er rettferdighet. Og det er langt mildere enn det våre egne politikere står for.
Likevel skriker pressen. Likevel koker kommentarfeltene. Som om det er en skandale at Trump svarer på andres toll med sin egen. Som om han har oppfunnet systemet. Det er fullstendig ulogisk. Hvis du virkelig hater toll, burde du støtte ham. Hvis ikke, innrøm at du bare hater ham.
Media hater toll – men bare når Trump gjør det
Et hylekor av selektiv indignasjon
I årtier har norske og europeiske medier akseptert, forsvart og ignorert det faktum at våre egne land stenger ute varer fra Sør og Øst. Ikke én overskrift om norsk straffetoll på ris fra Asia. Ikke én kommentar om EUs diskriminering av brasiliansk kylling. Men nå, når Trump innfører 10 % på europeisk stål? Da er det plutselig fascisme. Da våkner hele korpset av professorer, kommentatorer og “liberalere”.
Hvor er dette korstoget mot toll nå som Afrika utestenges fra europeiske markeder? Hvor er raset når Norge hindrer en liten epledyrker fra Chile å selge til nordmenn? De sier ingenting. De mener ingenting. For det er vår side som gjør det.
Mens vi snakker om menneskerettigheter og bærekraft i festtaler, låser vi døren for dem som desperat trenger innpass. En bonde i Kenya har kanskje fått vann, jord og et drivhus gjennom bistandsmidler – men får likevel ikke lov til å selge sine grønnsaker til Europa. En kvinne i Elfenbenskysten kan produsere verdens beste kakao, men må selge det rått og billig fordi hun nektes å eksportere sjokolade – da slår EU-tollen inn. En kaffedyrker i Etiopia taper mot norske monopoler med særavgifter og kvoter, fordi vi – i rettferdighetens navn – «beskytter» egne merkevarer.
Dette er ikke feilslått politikk. Det er økonomisk vold. Det er systematisk utestengelse, i rettferdighetens navn. Det handler ikke om å løfte verden – det handler om å beskytte privilegier. Og det skjer med et glis og en klimakonferanse i bakgrunnen. Afrika får våre gamle klær og våre moralske formaninger, men ikke tilgang til vårt marked. Det er kolonialisme med skjorte og slips. Og ingen tør å si det – for det er våre egne hender som holder porten stengt.
Trump bryter ikke systemet. Han speiler det. Og det tåler de ikke. For speilet viser at hele den vestlige frihandelsretorikken er nettopp det – retorikk.
Trump avslører dem – og de takler det ikke
Når frihandel blir ubehagelig, velger de sensur og hysteri
Trump gjør det alle påstår de ønsker: Han legger press på land som opererer med urettferdige tollsatser, og han gir dem et valg – fjern deres, så fjerner jeg mine. Ikke trusler. Ikke krig. Bare like vilkår. Likevel omtales han som en trussel mot verdensøkonomien.
For det handler ikke om prinsipp. Det handler om hvem som sier det. Hadde Macron krevd gjensidighet, ville norske medier hyllet det som “et viktig steg mot global balanse”. Hadde Trudeau gjort det, ville DN trykket en leder om “modig handelspolitikk”. Men når Trump gjør det? Da er det “proteksjonisme”, “nasjonalisme”, “handelshykleri”. Ironisk, er det ikke?
Ingen har lavere toll enn Trump
…og ingen har vært tydeligere på at han vil fjerne dem
La det være klinkende klart: Trump er ikke mot frihandel. Det han er imot, er skjev handel. Det han utfordrer, er et system hvor USA i tiår har tillatt andre land å eksportere til amerikanske markeder med minimale hindringer – mens de samme landene stenger sine egne med mur av toll, kvoter og tekniske barrierer.
Trump sier det selv, sitat: “I believe in free trade, but it has to be FAIR trade. We want zero tariffs, zero barriers, and zero subsidies.” Det ignoreres. For man kan ikke akseptere at det faktisk er prinsippene for frihandel han krever. Fordi det er Trump. Derfor blir det ikke gjengitt. Ikke analysert. Bare avvist med latterliggjøring.
Tollhykleriet når nye høyder i norsk EU-debatt
Samtidig som man demoniserer USA, vil man inn i et system med høyere toll
Det mest absurde med dagens debatt er hvordan politikere og mediefolk i samme åndedrag angriper Trumps moderate gjengjeldelsestoll – og argumenterer for at Norge bør slutte seg til EU, en organisasjon som har verdens høyeste handelsbarrierer. Det er ikke bare irrasjonelt. Det er en skandale av logisk inkonsistens.
EU beskytter seg mot billig mat, billig energi, billig tekstil – og belønner landbrukslobbyer med kunstige priser og subsidier. Dette er systemet man vil inn i. Samtidig angriper man Trump, som sier én ting: “Fjern deres toll, så fjerner jeg min.” Det er som å si nei til å dele regningen – og ja til å bli ranet. Bare fordi den ene snakker med aksent fra New York.
Sidelinja-podcasten treffer spikeren
Toll er ikke bare økonomisk idioti – det er politisk teater. I episoden «Musk, Navarro, kredittpenger, peronist-sosialister og Argentina» diskuterer de hvordan Trump faktisk løfter frem hykleriet, mens resten av Vesten fortsetter å late som om deres egne 300-prosenters satser er “beskyttelsestiltak”. Som de sier: “Du betaler selv tollen du pålegger ‘andre’.” Og nettopp derfor reagerer eliten så sterkt på Trump. Han avslører ikke bare systemet – han avslører hvem som tjener på det. I episoden sammenlignes dagens handelskriger med et ‘Game of Chicken’: ingen vil svinge først, alle later som om de har prinsipper, mens det eneste prinsippet som gjelder er å skjule egne privilegier bak moralsk ferniss.
De peker også på hvor lite USA faktisk er avhengig av handel sammenlignet med EU – og hvor brutalt toll rammer forbrukere i praksis. Fransk ost med 320 % toll er ikke et uttrykk for nasjonal verdighet. Det er en priskrig mot eget folk. Og når SV roper på mer toll for å “beskytte” norsk matproduksjon? Da viser det seg at det ikke bare er Trump som lener seg på Senterparti-logikk. Forskjellen er bare at Trump sier det høyt. De andre gjemmer seg bak FN-floskler og WTO-akrobatikk.
Så neste gang du ser en kronikk som kaller Trumps tollpolitikk farlig – spør hvem som skriver den. Og spør hvem som vinner på at du aldri får vite hva vi egentlig gjør.
Når sannheten sies av feil mann
Man trenger ikke hylle Trump for å forstå verdien av det han gjør. Når han holder opp tavlen med “reciprocal tariffs”, viser han ikke bare tall – han peker på hykleri. Norge, EU og andre land er verdensmestere i toll. De beskytter sine egne, blokkerer utviklingsland og lar sine egne forbrukere betale ekstra. Men det får stå i fred. Fordi det er “våre” ledere som gjør det.
Så kommer Trump. Og sier: Hvis dere har 40 %, tar vi 20 %. Hvis dere vil ha null – så får dere null. Plutselig er det autoritært. Plutselig er det farlig. Plutselig er toll ikke lenger realpolitikk, men ideologi. Det sier mer om våre egne medier enn om ham. For det er aldri toll som er problemet. Det er hvem som utfordrer maktbalansen.
Trump har ingen interesse av å starte en tollkrig. Han forsøker ikke å stenge verden ute. Han forsøker å speile den. Han ber ikke om særbehandling – han krever gjensidighet. I stedet for å godta et system der USA tar imot varer med lave eller ingen barrierer mens deres egne produkter møtes med murer, sier han: “La oss fjerne dem – sammen.” Og det som ligger under, er verken frihandel eller prinsipper. Det er proteksjonisme, pakker til egne lobbyer og dobbeltmoral kamuflert som fellesskap. Ved å stille det enkle spørsmålet – hvorfor skal dere ha høy toll og vi lav? – ryster han hele konstruksjonen. Hans konfrontasjon med systemet tvinger det til å vise sitt sanne ansikt. Og det ansiktet liker de ikke å se.
Så neste gang du leser en lederartikkel som kaller Trumps tollpolitikk “skadelig” – spør hvem som skrev den. Og spør hvorfor de var stille da Norge tok 277 % på ost. Eller da vi satte 344 % på tørket melk fra utlandet. Eller da vi la toll på ris – fra land som knapt overlever uten eksport. Eller da vi la 452 % på visse typer kjøtt. Kanskje handler det ikke om hva som sies. Kanskje handler det bare om hvem som sier det.
📖 LES MER
I hovedmenyen finner du alle innleggene mine, men her løfter jeg frem noen utvalgte artikler spisset mot temaet i dette innlegget:
🔥 The Mythology of Roosevelt and the New Deal 📝 Hvordan Roosevelts New Deal ofte blir fremhevet som løsningen på finanskrisen, mens det i virkeligheten hadde ødeleggende effekter på økonomien.
🔥 Staten forårsaket finanskrisen 📝 En gjennomgang av hvordan statlig inngripen i banksektoren skapte et falskt økonomisk boom som til slutt ledet til finanskrisen i 2008.
🔥 Trenger man et konkurransetilsyn? 📝 Et liberalt syn på hvordan konkurranse i et fritt marked naturlig skaper bedre produkter og lavere priser, uten behov for statlig regulering.
🔥 Myten om at liberalister mener alle er rasjonelle 📝 Utforsk hvordan venstresidens demonisering av liberalismen har fått gjennomslag i den offentlige debatten, og hvordan det påvirker forståelsen av ideologiske forskjeller.
En handelsbalanse oppstår når frie mennesker handler, ikke når stater regner.
Alle markeder består av mennesker som handler. De vurderer, prioriterer, og bytter. Når noen kjøper en vare fra utlandet, uttrykker de verdi. Produktet betyr mer enn summen som betales. Selgeren foretar en motsatt vurdering. Begge opplever gevinst. Dette møtet mellom interesser former det vi kaller handelsbalanse.
Et underskudd uten svakhet
Et handelsunderskudd viser at flere varer har kommet inn enn gått ut. Det er ikke et tegn på nederlag. Det viser at mennesker har valgt å kjøpe mer enn de har solgt. Det forteller at markedet har funnet verdi, ikke at samfunnet har mistet noe.
Når nasjoner fremstilles som enhetlige aktører, oppstår misforståelsen. Men det finnes ingen kjøpende “nasjon”. Det finnes bare individuelle mennesker med frie preferanser. Når disse velger, reflekterer tallene i handelsbalansen deres samlede valg – ikke svakhet, ikke underkastelse, bare bytte.
Når politikk blander seg inn
Likevel tolkes handelsunderskudd ofte som et strukturelt problem. Politikere svarer med tiltak. De snakker om rettferdighet. Om å “gjenopprette balanse”. Men tiltakene rammer ikke dem som utløste tallene. De rammer andre. Tollmurer reises mot produkter som er tilgjengelige, ikke mot beslutningstakere eller systemer.
En europeisk forbruker som ønsker amerikansk biff, møter et forbud. En amerikansk forbruker som ønsker fransk ost, får plutselig en avgift. Importøren mister tilgang. Forhandleren mister volum. Kunden mister valgmuligheter. Ingen av disse aktørene har innført noen regel. Likevel bærer de konsekvensene.
Når stater bruker økonomiske virkemidler for å demonstrere styrke, svekkes forutsigbarheten i markedet. Verdikjeder forvrenges. Tillit forvitrer. Markedsaktører i andre sektorer – som ikke har noe med konflikten å gjøre – får inntektene kuttet. Konsekvensene sprer seg, men ingen årsak løses.
Hver gang en ny toll innføres, bygger det på forestillingen om kontroll. Men markedsvalg lar seg ikke styre presist. En avgift på mineralvann endrer ikke EU-regler for kjøtt. En straff på kjøretøy endrer ikke hormonpraksis i landbruket. Det eneste som oppstår, er tap av frihet, svekket verdiskaping og redusert utvalg for forbrukeren.
Økonomisk krigføring er uten presisjon. Den virker gjennom press, ikke adresse. Den rammer dem som står nær produktet – ikke dem som står bak politikken. Handel opphører å være frivillig når politikk griper inn. Da forvandles valg til begrensning. Tillit byttes ut med tvang.
Et samfunn styrker sin stilling gjennom å la markedet virke. Når mennesker handler fritt, oppstår balansen naturlig. Når staten forsøker å tvinge frem en annen balanse, svekkes selve mekanismen som produserer velstand. Hver korrigering introduserer støy i det systemet som ellers oversetter preferanser til verdi.
Et system bygget på tillit
Når handelen får utvikle seg uten inngrep, bygger den relasjoner på tvers av landegrenser. Tilliten som skapes mellom aktører gir stabile avtaler, langvarige verdikjeder og forutsigbarhet i investeringer. Dette systemet, som vokser nedenfra, formes ikke av styring, men av samspill. Hver enhet i verdikjeden – fra produsent til kunde – justerer seg selv etter signaler fra markedet. I dette ligger den egentlige styrken: at samfunnet tilpasser seg uten sentral koordinering. Når denne balansen brytes, oppstår ikke bare kostnader. Det oppstår også mistillit. Og tillit, en gang tapt, gjenoppbygges langsommere enn enhver tollsats kan reverseres.
Handel avslører hva mennesker verdsetter
Handelsbalansen måles i tall, men viser valg. Den viser hvor høyt mennesker verdsetter tilgjengelighet, variasjon og kvalitet. Den forteller hva folk ønsker – og hva de er villige til å gi i bytte. Når dette forstyrres av politikk, oppstår ikke styrke. Det oppstår et hinder. Et hinder mellom mennesket og dets valg. Et hinder reist av dem som ikke verdsetter selve handlingen.
Professor Richard M. Ebeling – en av vår tids fremste formidlere av Mises’ økonomiske innsikter om inflasjon
🎓 Deler av perspektivene i denne artikkelen er inspirert av Richard M. Ebelings analyser publisert hos The Future of Freedom Foundation. Spesielt belyser han hvordan handelsunderskudd feilaktig tolkes som økonomisk svakhet, og hvordan økonomisk krigføring ofte rammer helt andre enn dem man sikter på. Du finner hans skarpe bidrag her:
🔥 The Mythology of Roosevelt and the New Deal 📝 Hvordan Roosevelts New Deal ofte blir fremhevet som løsningen på finanskrisen, mens det i virkeligheten hadde ødeleggende effekter på økonomien.
🔥 Staten forårsaket finanskrisen 📝 En gjennomgang av hvordan statlig inngripen i banksektoren skapte et falskt økonomisk boom som til slutt ledet til finanskrisen i 2008.
🔥 Trenger man et konkurransetilsyn? 📝 Et liberalt syn på hvordan konkurranse i et fritt marked naturlig skaper bedre produkter og lavere priser, uten behov for statlig regulering.
🔥 Myten om at liberalister mener alle er rasjonelle 📝 Utforsk hvordan venstresidens demonisering av liberalismen har fått gjennomslag i den offentlige debatten, og hvordan det påvirker forståelsen av ideologiske forskjeller.
En samlet oversikt over 16 bøker som dokumenterer hvordan media forvrenger virkeligheten, styrer narrativer og manipulerer offentligheten.
Jeg har den siste tiden lest en rekke bøker om media, propaganda og informasjonskontroll. Dette har ikke vært en tilfeldig interesse, men en systematisk utforskning av et fenomen jeg har observert i lang tid: hvordan NRK, VG, Dagbladet og Aftenposten ikke bare forvrenger informasjon, men konstruerer narrativer. Hvordan de bestemmer hvilke stemmer som får slippe til, hvilke saker som blåses opp, og hvilke som aktivt ignoreres.
Det jeg fant, var ikke en serie med enkelttilfeller eller isolerte skjevheter. Det var et system. Et strømlinjeformet, selvgående apparat der journalistikkens primære funksjon ikke er å informere, men å forme. Nyheter handler ikke lenger om å avdekke virkeligheten, men om å rammesette den. Hvem som skal fremstilles som en trussel. Hvilke ideer som skal anses som akseptable. Hvilke hendelser som skal tolkes på bestemte måter, uavhengig av fakta.
Når du ser de samme mønstrene igjen og igjen – de samme ordene, de samme vinklingene, de samme ekspertene – blir det umulig å tro at dette er tilfeldig. Det er ikke et sammentreff. Det er en strategi.
Personlig erfaring
Fra en enkel episode til en større innsikt
Jeg har sett hvordan dette fungerer i praksis. En journalist fra Oppland Arbeiderblad, Per Hovland, intervjuet meg og Amund Farberg i det jeg trodde var en saklig samtale, men der utfallet allerede var bestemt. Gjennom subtil assosiasjonskontroll, ordvalg og vektlegging av irrelevante elementer ble budskapet vårt snudd på hodet.
Kommentarene i etterkant viste at journalistens innramming fungerte: folk lo, latterliggjorde og avviste, ikke på grunn av mine argumenter, men på grunn av hvordan saken var fremstilt. Hvis en liten regionsavis kan bruke slike teknikker for å styre en lokal fortelling, hvor mye mer gjennomført er det da i nasjonale og internasjonale medier?
Jeg kommer til å skrive mer om denne saken i et eget innlegg senere, fordi det viser hvor systematisk dette fungerer.
Men det er ikke bare hvilke saker som dekkes eller hvordan de dekkes – det er også hvem som får lov til å uttale seg.
Ekspertene som ikke er eksperter
De store mediene forholder seg ikke til et bredt spekter av kilder, men til en liten krets av godkjente narrativleverandører. Statlige pressemeldinger, nyhetsbyråene NTB, Reuters og AP, og et utvalg av “eksperter” som gjentatte ganger trekkes frem for å bekrefte de samme påstandene.
De kalles inn, ikke fordi de har spesielle innsikter, men fordi de kan levere den riktige analysen – en som bekrefter det narrativet som allerede er satt. Uten avvik. Uten uforutsigbare perspektiver. De er forutsigbare og lojale mot den redaksjonelle linjen. Det er ikke tilfeldig. Det er derfor de blir brukt.
Dette er en illusjon av ekspertise. En konstruksjon som gir inntrykk av at “objektive” analyser kommer til den samme konklusjonen – ikke fordi det er sannheten, men fordi ingen andre får lov til å si noe annet.
Derfor er de på NRK. Derfor er de i VG. Derfor er de i Aftenposten. De har ikke makt fordi de vet mer enn andre. De har makt fordi de er de eneste som får snakke.
Dette er en av de mest effektive mekanismene i informasjonskontroll. Det er ikke nødvendig å sensurere alternative perspektiver når man kan skape en illusjon av objektivitet ved å velge eksperter som gir den ønskede konklusjonen. Når den samme informasjonen gjenbrukes og repeteres gjennom ulike kanaler, skapes en illusjon av enighet – en kontrollert virkelighet der grensene for hva som er “sant” ikke settes av fakta, men av hvor ofte en idé repeteres.
Dette er ikke en spekulasjon. Dette er ikke en teori. Dette er dokumentert, analysert og avslørt i en rekke bøker – skrevet av tidligere journalister, akademikere og medieanalytikere som har sett systemet fra innsiden.
Mediemanipulasjonens arkitektur
Moderne massemedier handler ikke om informasjon. De handler om persepsjon. De skaper en virkelighet som føles naturlig, men som er nøye konstruert. Ikke ved å lyve åpenlyst, men ved å velge hva som skal sies, hvordan det skal sies, og hva som aldri skal nevnes.
Dette er en presisjonsstyrt prosess. Hver nyhetsmelding, hver ekspertkommentar, hver “tilfeldige” debattdeltaker som slipper til i mediene, er en del av et større mønster. Hvis du ser det isolert, virker det tilfeldig. Hvis du ser det helhetlig, er det et system.
Gjennom denne bloggserien vil jeg dekonstruere deres metoder, eksponere deres taktikker og bevise hvordan propaganda maskeres som nyheter. Dette systemet fungerer ikke ved eksplisitt sensur, men ved å filtrere hva som får plass og hvem som får definere virkeligheten.
Gjennom historien har mediene fremstilt seg selv som sannhetens voktere, men i realiteten har de vært noe langt mer subtilt – en kanal for makt. De har ikke bare rapportert nyheter, men formet hvordan virkeligheten oppfattes.
For å forstå hvordan dette fungerer, må man ikke se på enkelthendelser. Man må se på mønstrene, på hvilke historier som blir fortalt, hvem som får fortelle dem, og hvilke historier som aldri når offentligheten. Det er slik virkeligheten konstrueres.
Dette systemet kan ikke forstås ved å se på én artikkel, én TV-sending eller én skandale. Man må se på den underliggende strukturen som muliggjør det hele. Og det er akkurat det disse bøkene gjør – fra ulike vinkler, med ulik ekspertise, men alle peker mot det samme: et medieapparat som ikke er hva det utgir seg for å være.
Når du først ser hvordan dette systemet fungerer, kan du aldri lese nyheter på samme måte igjen.
I stedet for å skrive “Boken handler om” for hver bok, stuper jeg rett inn i bøkenes innhold. Hver bok avslører en viktig brikke i dette systemet. Derfor starter jeg rett på sak.
Mediene fremstiller seg selv som demokratiets voktere, men i realiteten fungerer de som meningspoliti. De velger hvem som får en stemme, hvilke saker som skal blåses opp, og hvilke som skal ties i hjel. Dette handler ikke om feil eller skjevheter – det er et strukturert system. Når NRK, VG og Dagbladet omtaler en sak, er ikke målet å informere, men å styre reaksjonene.
Men hvordan styres nyhetsbildet? Hvordan kan så mange medier rapportere nøyaktig det samme, ofte med identiske formuleringer?
AMUSING OURSELVES TO DEATH – Neil Postman
Neil Postman viser hvordan nyheter har blitt underholdning og hvordan det svekker kritisk tenkning.
Hvordan media bedøver massene og ødelegger kritisk tenkning
Det første vi må forstå, er at media ikke bare lyver – de bedøver folk. Postman viser hvordan nyheter i moderne medier er redusert til underholdning, der folk får illusjonen av å være informerte mens de i realiteten blir holdt passive og tanketomme. Når nyheter fremstilles som en serie fragmenterte, løsrevne hendelser uten sammenheng, mister folk evnen til å forstå verden i sin helhet.
Media har bevisst skapt en situasjon der folk slutter å stille spørsmål. De bombarderes med distraksjoner, banale skandaler og følelsesladede narrativer, samtidig som de holdes unna de store spørsmålene: Hvem styrer samfunnet? Hvilke krefter manipulerer oss? Hvorfor er verden som den er?
Dette er ikke tilfeldig. Det er en strategi. En bedøvet befolkning er en lydig befolkning.
I senere blogginnlegg vil jeg gå nærmere inn på hvordan denne avledningen fungerer i praksis – hvordan kjendiser, sport, og politiske teatershow brukes for å holde folk unna reelle maktstrukturer.
FLAT EARTH NEWS – Nick Davies
Systematisk løgnproduksjon i journalistikkens navn
Nick Davies avslører hvordan journalister videreformidler PR og ferdigprodusert narrativ uten kritikk.
Når folk først er bedøvet, kan de fores med løgner uten at de protesterer. Davies dokumenterer hvordan moderne nyhetsformidling er basert på fabrikkerte, ensidige og vinklede narrativer – ikke fakta. Journalister driver ikke lenger gravejournalistikk; de gjengir ferdigskrevne meldinger fra PR-byråer, myndigheter og mediekonglomerater.
Fakta er ikke lenger en barriere. Hvis en løgn repeteres ofte nok, blir den sannhet. Og journalister har verken tid eller vilje til å stille kritiske spørsmål – de videreformidler det som passer narrativet deres, og ignorerer resten.
Det vi tror er «frie medier», er i realiteten et lukket ekkokammer der de samme kildene mates inn i hundrevis av nyhetskanaler, til det virker som om hele verden er enig om noe – selv når det er en total fabrikasjon.
Senere vil jeg analysere hvordan dette konkret fungerer i dekningen av politiske saker, kriger og store samfunnsendringer.
PROPAGANDA – Edward Bernays
Hvordan media brukes for å kontrollere massene
Bernays forklarer hvordan eliten manipulerer opinionen gjennom media – systematisk og usynlig.
Når man har etablert at media systematisk lyver, er neste spørsmål: Hvorfor? Svaret finner vi hos Bernays, mannen som bokstavelig talt oppfant moderne propaganda.
Bernays viser hvordan propaganda fungerer som en vitenskapelig metode for å styre samfunnet. Han beskriver hvordan eliten – de som eier og kontrollerer media – ser på folk flest som dumme, lett manipulerbare masser som må styres uten at de merker det.
Journalistikk er ikke sannhetssøken. Den er et kontrollverktøy. Den brukes til å styre opinionen, til å manipulere mennesker til å handle mot sine egne interesser.
Dette er grunnen til at media alltid pusher de samme narrativene: Klimaalarmisme, krigspropaganda, rasismehysteri, moralske panikker. De skaper illusjonen av at visse holdninger er «riktige», mens andre er «farlige». Dette er en presis manipulasjonsteknikk, og det fungerer fordi folk flest aldri lærer hvordan de blir manipulert.
I senere blogginnlegg vil jeg forklare hvordan Bernays’ prinsipper fortsatt brukes i moderne media – fra CNN til VG.
HATE INC. – Matt Taibbi
Hvordan media bevisst splitter samfunnet for profitt og makt
Taibbi avslører hvordan media splitter befolkningen bevisst for klikk, makt og kontroll.
Når folk er manipulert, kan de også brukes. Taibbi avslører hvordan mediene ikke bare lyver – de aktivt splitter samfunnet og skaper fiendebilder for å holde folk i konstant konflikt.
Mediene har ingen interesse av fred eller forsoning. De lever av krig – ikke bare faktiske kriger, men politiske og sosiale kriger. De setter grupper opp mot hverandre: rase mot rase, kjønn mot kjønn, klasser mot klasser.
Hvorfor? Fordi et splittet samfunn er et kontrollerbart samfunn. Når folk hater hverandre, ser de ikke hvem som egentlig styrer dem.
Dette er ikke tilfeldig. Det er en forretningsmodell. Hat selger, konflikt genererer klikk, og polarisering sikrer at folk holder seg fanget i ekkokamrene sine.
I kommende blogginnlegg vil jeg se på hvordan denne teknikken brukes konkret – fra valgkampdekning til woke-kultur og internasjonale konflikter.
DISCRIMINATION AND DISPARITIES – Thomas Sowell
Hvordan media lyver om ulikhet for å opprettholde politisk makt
Sowell viser hvordan media forenkler og forvansker årsakene til ulikhet for å tjene maktinteresser.
Et av medienes viktigste verktøy er løgnen om systemisk undertrykkelse. Sowell knuser myten om at ulikhet i samfunnet er et resultat av diskriminering. Han viser hvordan økonomiske og sosiale forskjeller har langt mer komplekse årsaker enn de enkle, polariserende forklaringene media gir oss.
Hvorfor pusher media likevel narrativet om rasisme, sexisme og økonomisk urettferdighet? Fordi det er nyttig. Fordi det skaper konflikter som hindrer folk i å tenke selv.
Folk flest får aldri høre om individuelle valg, kultur, økonomiske realiteter – alt reduseres til «systemisk rasisme» eller «privilegier». Dette narrativet tjener eliten, fordi det gir dem makt til å spille dommere over hvem som fortjener hva.
I senere blogginnlegg vil jeg vise hvordan mediene med vilje undertrykker fakta som motsier disse narrativene – og hvordan de aktivt sensurerer folk som utfordrer dem.
LOSERTHINK – Scott Adams
Hvordan media holder folk fanget i intellektuelle ekkokamre
Scott Adams viser hvordan dårlige tankemønstre sementeres av media – og hvordan vi kan bryte dem.
Hvis media fungerer som et manipulasjonsverktøy, hvordan kan det være så effektivt? Scott Adams peker på en av de mest fundamentale mekanismene: intellektuell stagnasjon. I Loserthink viser han hvordan mennesker blir fanget i tankemønstre som hindrer dem i å se virkeligheten klart.
Medienes største triumf er at de har klart å gjøre folk komfortable med å ta feil. De forer publikum med følelsesladde narrativer, holder dem fanget i enkle fiendebilder, og sørger for at de aldri konfronteres med motargumenter.
Når jårnalister bevisst reduserer komplekse spørsmål til idiotiske overskrifter, skaper de en befolkning som ikke lenger evner å tenke kritisk. Loserthink handler om akkurat dette: Hvordan media bruker psykologiske knep for å holde folk fastlåst i tankesett som tjener makten.
I et senere blogginnlegg skal jeg utforske hvordan denne teknikken brukes i praksis for å hindre folk i å bryte ut av ekkokammerne sine.
NEWS: A USER’S MANUAL – Alain de Botton
Hvordan media manipulerer våre følelser og prioriteringer
Alain de Botton viser hvordan media manipulerer våre følelser og prioriteringer – ofte uten at vi merker det.
Mens Loserthink forklarer hvorfor folk blir fanget i dårlige tankemønstre, forklarer News: A User’s Manual hvordan media bevisst spiller på følelser for å forme hvordan vi oppfatter verden.
Media fungerer ikke ved å fortelle deg hva du skal tenke – de forteller deg hva du skal bry deg om. De definerer hvilke hendelser som er viktige, og hvilke som er trivielle.
De Botton viser hvordan moderne nyheter er designet for å aktivere våre mest primitive instinkter: frykt, sinne, indignasjon. Historier velges ikke fordi de er viktige, men fordi de skaper sterke reaksjoner.
Når media konstant blåser opp skandaler, tragiske enkelthendelser og følelsesladde anekdoter, programmerer de oss til å reagere, ikke tenke.
Senere i denne serien vil jeg vise hvordan denne følelsesmanipulasjonen brukes i alt fra valgkampanjer til geopolitiske kriser.
PROPAGANDA INC. – Nancy Snow
Hvordan regjeringer og selskaper bruker media for å kontrollere narrativet
Nancy Snow avslører hvordan journalistikk er blitt en forlengelse av statlige og kommersielle interesser.
Mens Edward Bernays la grunnlaget for moderne propaganda, viser Nancy Snow hvordan den fungerer i dag. Media fremstiller seg som uavhengige, men Propaganda Inc. avslører den dype symbiosen mellom jårnalister, stater og multinasjonale selskaper.
Journalister tror de rapporterer sannheten, men i realiteten er de redaktørstyrte ledd i en PR-maskin. De videreformidler propaganda fra mektige aktører som skjuler seg bak «offisielle kilder».
Snow viser hvordan dette skjer i praksis:
Stater bruker mediene til å rettferdiggjøre kriger.
Selskaper bruker dem til å styre opinionen rundt politikk og økonomi.
NGO-er bruker dem til å presse frem bestemte samfunnsendringer.
Dette er ikke en tilfeldig utvikling. Det er et resultat av en systematisk sammensmelting mellom politikk, kapital og journalistikk.
Senere i denne serien vil jeg gå dypere inn i hvordan spesifikke medieinstitusjoner fungerer som forlengede armer for økonomiske og politiske interesser.
SLANTED – Sharyl Attkisson
Hvordan media aktivt driver sensur og politisk agenda
Sharyl Attkisson dokumenterer hvordan redaksjoner systematisk filtrerer og former informasjon etter ideologiske linjer.
Når propaganda blir for åpenbar, må media ty til en annen metode: direkte sensur. Slanted viser hvordan moderne journalister ikke lenger ser seg selv som objektive formidlere, men som ideologiske krigere.
Attkisson avslører hvordan redaksjoner filtrerer ut informasjon som ikke passer agendaen deres. De bestemmer ikke bare hva folk skal tro, men hva folk ikke skal få vite.
De bruker en rekke teknikker:
De ignorerer saker som motsier narrativet.
De sverter og marginaliserer kritikere.
De bruker «faktasjekkere» som i realiteten fungerer som ideologiske portvoktere.
Konsekvensen er at media ikke bare lyver – de skaper et kunstig verdensbilde der bare én versjon av sannheten er tilgjengelig.
Senere i denne serien vil jeg avsløre spesifikke eksempler på hvordan denne sensuren fungerer i praksis.
SPYGATE – Dan Bongino
Hvordan media aktivt samarbeider med etterretningstjenester for å skape falske skandaler
Dan Bongino avslører hvordan journalister aktivt samarbeidet med etterretningstjenester for å fabrikkere narrativer.
Spygate er en av de mest eksplosive avsløringene av hvordan media fungerer som en forlengelse av dypstatens agenda. Bongino dokumenterer hvordan journalister i USA samarbeidet med etterretningsbyråer for å fabrikkere falske narrativer rundt Trump og «russisk innblanding».
Dette var ikke en feil. Det var en bevisst koordinert operasjon der media fungerte som et propagandaorgan for staten.
Hovedpoenget er at pressen ikke bare dekker politikk – de er en aktiv politisk aktør. Når en bestemt maktfraksjon ønsker å ødelegge en motstander, kan de stole på at media vil gjøre jobben for dem.
I senere blogginnlegg vil jeg avsløre flere eksempler på hvordan mediene har samarbeidet med etterretningsorganisasjoner for å fremme bestemte politiske mål.
THE DEATH OF TRUTH – Michiko Kakutani
Hvordan media bevisst dreper objektivitet og opphøyer subjektiv sannhet
Kakutani viser hvordan objektivitet dør i møte med ideologisk journalistikk og subjektiv moral.
Hvis du trodde journalistikkens oppgave var å avdekke fakta, har du allerede falt for en av medienes største løgner. The Death of Truth avslører hvordan sannhet har blitt erstattet av ideologi, og hvordan journalister ikke lenger føler seg forpliktet til objektivitet, men snarere til et høyere «moralsk oppdrag».
Kakutani viser hvordan postmodernismen har forvrengt journalistikken, og hvordan media har gått fra å rapportere virkeligheten til å skape sin egen versjon av den. De forteller deg ikke hva som er sant, men hva du skal føle er sant.
Når sannheten dør, fylles tomrommet av narrativer. Det er derfor media i dag er mindre interessert i fakta enn i «følt sannhet» – der en fortelling er viktigere enn om den faktisk stemmer.
Senere i denne serien vil jeg gå dypere inn i hvordan journalister bevisst undergraver objektive sannheter for å fremme sin egen agenda.
THE DEMON IN DEMOCRACY – Ryszard Legutko
Hvordan media forvandler demokrati til et totalitært tankeregime
Mens The Death of Truth beskriver hvordan sannhet drepes, viser The Demon in Democracy hvordan media bruker denne nye virkeligheten til å forme et nytt, totalitært narrativ – pakket inn som demokrati.
Legutko viser hvordan moderne medier fungerer som en forlengelse av et stadig mer dogmatisk system. De presenterer kun én legitim måte å tenke på, én politisk retning som anses som akseptabel, og én sannhet som alle forventes å godta.
De som avviker, blir ikke bare motsagt – de blir demonisert. Hvis du stiller spørsmål ved narrativet, blir du stemplet som ekstremist, konspirasjonsteoretiker eller noe enda verre.
Denne metoden – å bruke mediene som våpen for sosial kontroll – er en av de farligste utviklingene i moderne tid.
Senere i denne serien vil jeg vise hvordan journalister aktivt deltar i denne prosessen og fungerer som ideologiske soldater, ikke informasjonsformidlere.
THE IMAGE – Daniel J. Boorstin
Hvordan media skaper en falsk virkelighet basert på PR og iscenesettelse
Boorstin avslører hvordan media skaper iscenesatte hendelser for å erstatte virkeligheten med en illusjon.
Har du noen gang lurt på hvorfor nyheter føles mer som et realityshow enn faktisk informasjon? Boorstin forklarer hvordan media ikke lenger dekker virkeligheten, men skaper en iscenesatt versjon av den.
Nyheter er ikke lenger hendelser, men pseudo-hendelser – iscenesatte øyeblikk, designet for å se ekte ut. Pressekonferanser, politiske debatter, tragedier som blåses opp av kameraenes vinkler – alt dette er nøye regissert for å skape inntrykket av at du ser virkeligheten, når du i realiteten ser et konstruert show.
Målet? Å kontrollere opinionen.
Mediene vil at du skal reagere følelsesmessig, ikke intellektuelt. De vil at du skal godta bildet de serverer deg, uten å stille spørsmål ved hva som ligger bak.
I senere blogginnlegg vil jeg utforske hvordan pseudo-hendelser brukes til å manipulere politiske valg, krigsdekning og sosiale bevegelser.
THE PARASITIC MIND – Gad Saad
Hvordan media infiserer samfunnet med irrasjonelle ideer
Gad Saad forklarer hvordan følelsesladde ideer sprer seg som mentale parasitter gjennom nyhetskanaler og akademia.
Hvis du noen gang har sett en avisoverskrift og tenkt «Dette gir ingen mening», er det en grunn til det. Gad Saad forklarer hvordan visse ideer har klart å infisere media – ikke fordi de er sanne, men fordi de er nyttige for dem som styrer narrativet.
Han kaller dette «mentale parasitter» – ideer som spres ukritisk gjennom nyheter, akademia og populærkultur, uten at noen stiller spørsmål. Disse ideene har tre fellestrekk:
De er følelsesladde. (Hvis du stiller spørsmål ved dem, blir du angrepet som ond.)
De er enkle. (Komplekse realiteter reduseres til slagord og moralske pekefingre.)
De sprer seg raskt. (Gjennom sosiale medier og medienes repetisjon skapes en illusjon av enighet.)
Dette er grunnen til at visse temaer aldri kan diskuteres ærlig i media. Det er ikke fordi det mangler bevis – det er fordi de som kontrollerer narrativet, har investert for mye i å opprettholde illusjonen.
Senere i denne serien vil jeg avdekke hvordan disse mentale parasittene brukes til å skape politiske bevegelser, drive sosiale reformer og eliminere motstandere.
THE RUSSIA HOAX – Gregg Jarrett
Hvordan media skapte en fullstendig falsk skandale for å manipulere valg og opinion
Gregg Jarrett dokumenterer hvordan media fabrikerte en løgn om russisk innblanding for å manipulere valget og opinionen.
Det mest konkrete eksempelet på hvordan media fungerer som et rent propagandaverktøy, er The Russia Hoax.
Jarrett dokumenterer hvordan journalister – i tett samarbeid med politiske aktører – fabrikerte den største politiske skandalen i moderne amerikansk historie.
De bygget en fortelling om at en sittende president var en russisk agent. De ignorerte fraværet av bevis. De trykket løgner som fakta, repeterte dem til de ble akseptert som sannhet, og brukte hver eneste «avsløring» til å forsterke narrativet.
Dette var ikke en feil. Dette var en planlagt manipulasjon.
Når de til slutt ble avslørt, brydde ingen seg. Skaden var allerede gjort. Dette viser hvor farlig media er: De kan skape falske virkeligheter, drive hele befolkninger til hysteri, og når sannheten til slutt kommer frem, er det ingen konsekvenser.
Senere i denne serien vil jeg vise hvordan denne teknikken har blitt brukt i andre store hendelser – hvordan media skaper kriser ut av ingenting, driver folkemasser til hysteri og manipulerer valgregler for å tjene bestemte maktfraksjoner.
Dette er ikke tilfeldigheter. Dette er et system.
Når man først ser strukturen bak medienes oppførsel, kan man aldri se nyheter på samme måte igjen. Dette er hvorfor jeg har valgt å skrive en serie om dette – fordi det ikke holder å forstå dette isolert. Hver mekanisme fungerer sammen i et større apparat av informasjonskontroll.
I kommende innlegg vil jeg vise hvordan disse mekanismene fungerer i praksis. Hvordan ordbruk manipulerer leserens tanker. Hvordan repetisjon sementerer falske fortellinger. Hvordan svertekampanjer bygges opp og kjøres koordinert over tid.
Det er på tide å rive ned illusjonen.
📖 LES MER
I hovedmenyen finner du alle innleggene mine, men her løfter jeg frem noen utvalgte artikler spisset mot temaet i dette innlegget:
📰 VGs Elon Musk-hysteri: Hvordan norske medier manipulerer deg 📝 VG gir spalteplass til en tidligere bekjent som hevder Musk er en trussel mot demokratiet. Påstandene er så hinsides at de ville vært komiske om det ikke var for hvor gravalvorlig VG formidler dem.
💣 Bill Gates’ hykleri og VGs propaganda mot Elon Musk 📝 Gates frykter ikke “høyreekstremisme”, men en mann som utfordrer den globale eliten. Musk representerer en milliardær som faktisk ønsker reell debatt og fri meningsutveksling.
🚀 Tesla-aksjen skyter i været – Musk dominerer markedet 📝 Tesla-aksjen steg med 21,9 prosent på én dag. Musk og Tesla påvirker globale finansmarkeder og reiser spørsmål om potensiell overprising og bobletendenser.
🗣️ Debunking UXA – Thomas Seltzers Amerika Del 1 📝 Thomas Seltzer forsøker å kontrollere narrativet om USA på NRK, men bruker mange av de samme teknikkene som brukes mot Musk i norske medier.
📈 Google og manipulering av informasjon 📝 Google og mediegigantene driver manipulativ informasjonskontroll – de samme mekanismene som brukes for å ramme Elon Musk, Trump og andre uønskede stemmer.
📢 Kommende artikler
📢 Når alle mediene lyver samtidig (kommer) 📝 Hva skjer når samtlige norske medier koordinerer sin dekning for å manipulere opinionen? Dette innlegget viser deg hvordan det skjer, og hvorfor du må være på vakt.
⚠️ VGs hykleri om ytringsfrihet (kommer) 📝 VG later som de forsvarer ytringsfriheten, men angriper Musk for å åpne opp plattformen for ytringer de ikke liker. Her får du se den skitne strategien i praksis.
🗞️ Hvorfor du ikke kan stole på media (kommer) 📝 Denne artikkelen viser hvordan mediene systematisk vrir saker, fjerner kontekst og former virkelighetsbildet ditt – med konkrete eksempler.
🎯 Medienes forakt for vanlige folk (kommer) 📝 Norske medier ser ned på folk flest, og dekningen av Elon Musk avslører dette foraktfulle blikket. Her får du vite hvorfor de hater folk som utfordrer narrativet deres.
Kinas massive obligasjonsbeholdning gir dem et farlig pressmiddel mot vestlige økonomier
På overflaten ser alt rolig ut – som vannet før flodbølgen. Politikere smiler, børsene nikker, og mediene visker at alt går fint. Men i skyggen sitter én aktør med hånden på en økonomisk detonator – ikke ved frontlinjen, men i finansmarkedets nervesenter. Det er ikke frykten for krig som ulmer – det er stillheten før realitetens økonomiske storm. Og vi later som vi ikke hører den.
Vi lever i en illusjon av stabilitet. Tallene svinger, børsene humper frem, og politikerne forsikrer oss om at systemene holder. Men bak fasaden sitter én aktør med hånden på detonatoren – Kina. Ikke med tanks eller raketter, men med noe langt mer effektivt: verdens største samling amerikanske statsobligasjoner.
Dette er ikke en advarsel – det er et signal mange nekter å tolke. Kina har allerede begynt å stramme grepet, ikke med trusler, men med milde drypp av handling. Litt mindre kjøp. Litt mer stillhet. Små bevegelser som får usynlige markeder til å skjelve. For når den største kreditoren tier, begynner nervøse økonomier å tolke hvert blikk, hvert ikke-uttalte trekk. Tillit er en valuta – og Kina har begynt å selge.
Vi snakker ikke om en hypotetisk trussel. Allerede nå ser vi signaler: Kina har redusert beholdningen sin gradvis, testet markedets reaksjon. Hver gang dollaren svekkes litt, hver gang Federal Reserve famler, sender Beijing en subtil påminnelse om hvem som holder nøklene til korthuset. Det er dette som gjør stillheten deres farligst – ikke hva de sier, men hva de ikke gjør.
Hva skjer hvis Kina trekker ut pluggen?
Vi er vant til å tenke at penger og gjeld bare er tall – regneark i byråkratenes system. Men disse papirene er andres eiendom. De kan selges. Dumpes. Brukes. Og når en fremmed makt eier grunnmuren i vår økonomi, er det ikke vår økonomi lenger. Det er et pantelån – og vi kjenner ikke kreditorens humør.
De færreste forstår hvor skjør balansen egentlig er. Når du hører at USA har verdens største gjeld, tenker du kanskje at det er abstrakt – et regnestykke mellom byråkrater. Men gjelden er reell. Den er solgt til investorer. Og ingen har kjøpt mer enn Kina.
Dette handler ikke om krig. Ikke om soldater. Det handler om kontroll. For kontrollen over pengestrømmen er kontrollen over fremtiden. Når Kina har makten til å destabilisere verdens største økonomi med én avgjørelse, er det ikke lenger et spill om hvem som har rett – men hvem som har makt. Og vi har lært oss å leve med denne stilltiende trusselen, fordi alternativet er å innrømme hvor sårbare vi er.
Dette er ikke lenger et spørsmål om “hvis”, men om “når” et slikt trekk kan brukes strategisk. Et pressmiddel langt mektigere enn noen tariff eller tollmur. For hvem kan forhandle med en aktør som når som helst kan rykke ut fundamentet hele verdensøkonomien hviler på? Og vi? Vi later som om alt er som før, mens klokken tikker.
Det som kalles en trygg investering, blir en livsfarlig avhengighet når tilliten ryker. Høyere renter er ikke et politisk valg – det er en refleks. Et desperat forsøk fra et system som plutselig mister oksygen. Dollaren trenger tillit som luften vi puster. Og hvis Kina stanser tilførselen, er det ikke panikk som skaper kollapsen – det er mekanikk.
Hvis Kina selger – nei, dumper – disse obligasjonene, skjer det som sjelden sies høyt: hele tilliten til det amerikanske finanssystemet kan kollapse. Ikke langsomt, men umiddelbart. Rentene vil skyte i været, dollaren vakle, og dominoene faller. Hver eneste investering, pensjon, sparekonto som er bygget på “trygge” amerikanske papirer, rystes i grunnvollene.
De største katastrofene kommer når alle er enige om at det ikke skjer. Når forutsigbarhet blir en sovepute og rutine forveksles med sikkerhet. Kina trenger ikke vinne noe – de trenger bare å minne oss om at vi aldri hadde kontroll. Og når det skjer, vil historikere si at vi burde ha visst. Men de fleste vet. De bare tør ikke tenke ferdig tanken.
Historien viser oss at de største sammenødelagt sitt eget system for å vinne et større spill. Bruddene alltid kommer når alle er sikre på at “det ikke skjer”. Troen på stabilitet er alltid sterkest rett før den sprekker. Kina trenger ikke vinne en krig. De trenger bare å minne verden om at de har dette kortet – et kort som er langt farligere enn missiler.
Hvorfor Kina plutselig kan handle – og hvorfor vi står uten skjold
Myten om at økonomiske aktører alltid handler rasjonelt, er en trøst vi forteller oss selv. Men trøsten beskytter ikke. For nasjoner handler ikke som forbrukere – de handler som maktspillere. Og noen ganger velger de å tape penger for å vinne kontroll. Det har skjedd før. Det skjer nå. De som bygger systemet på andres interesser, har allerede tapt – de vet det bare ikke ennå.
Det finnes en myte om at Kina aldri vil gjøre dette, fordi de “ikke har interesse av å skade systemet de selv tjener på”. Det er feilslutningens farligste form: å tro at aktører alltid handler rasjonelt etter våre premisser. Historien er full av stater som har ødelagt sitt eget system for å vinne et større spill.
Vi liker å tro at verden styres av kalkulatorer og prosenter. Men når kalkulatoren tilhører en rival, og prosentene gjemmer et pressmiddel, har vi mistet styringen. Det er ikke lenger tallene som bestemmer – det er viljen til den som holder dem. Og den viljen kan snu. Ikke når vi er klare, men når de vil. Det er det som gjør systemet vårt så livsfarlig avhengig av andres tålmodighet.
Når Kina står foran denne avgjørelsen, er det ikke økonomiske regnestykker som avgjør, men politisk vilje. Vil de bruke dette våpenet for å bøye verdensordenen i sin favør? Eller holde det skjult som et evig latent pressmiddel – et økonomisk sverd som henger over Vesten, alltid klart til å falle?
Det farligste våpenet er det som ikke brukes. For så lenge det finnes, må du leve etter det. Kina trenger ikke trekke sverdet – bare vise at det finnes. Og hver politisk beslutning, hver rentehevning, hver valutasvingning må ta hensyn til dette usynlige sverdet. Det er ikke økonomisk krigføring. Det er økonomisk dominans. Og vi valgte den frivillig, da vi overlot ansvaret for våre egne penger til en annen.
Kina har allerede skjøvet sverdet inn i sliren. Det som gjenstår, er et valg. Et geopolitisk klimaks, der økonomisk krig ikke kjempes med våpen – men med salgsknapper og valutatransaksjoner.
Det skjer ikke med trommer og fanfarer. Det skjer med et pip i markedet. En rente som hopper. Et fond som fryser. Og plutselig står systemet stille, fordi noen trykket på en tast i en annen tidssone. Vi roper på staten, men staten har ingenting. For i denne virkeligheten er det ikke lover som gjelder, men eierskap. Og vi eier ikke lenger vår egen stabilitet.
Du merker det først når det er for sent. Når pengemarkedsrentene skyter til himmels. Når banken plutselig nekter deg lån. Når staten, som lovet trygghet, står tomhendt – fordi Kina, med ett tastetrykk, endret hele spillereglene. Og ingen – absolutt ingen – kan reversere det. Av denne skjøre tilliten til at Kina ikke trykker på knappen.
Hva betyr dette for deg – og hvorfor tillit ikke redder deg
Du tror kanskje dette ikke angår deg direkte. At det bare handler om statsgjeld, utenrikspolitikk og maktbalanser. Men se rundt deg: Alt du kaller trygghet – lån, pensjon, strømpris, lønn – hviler på ett premiss: at noen andre holder løftet. Hva skjer når den andre slutter å love?
Alt dette kan høres fjernt ut. Men konsekvensene? Helt inn i din økonomiske hverdag. Oljefondet? Eksponert. Pensjonsfondet? Eksponert. Hver eneste rente, pris på mat, strøm, bolig? Avhengig av denne skjøre tilliten til at Kina ikke trykker på knappen.
Makten holder masken. De sier “vi har kontroll”, fordi de vet at panikk sprer seg raskere enn valutaen faller. Men når de hvisker beroligende ord i offentligheten, samtidig som de sikrer sine egne posisjoner i det stille – da vet du: tryggheten var aldri til deg. Den var alltid for dem selv.
De største løgnene fortelles med størst alvor: “Vi har kontroll”. “Markedene er stabile”. Men de sier aldri dette fordi det er sant – de sier det fordi de håper du skal tro det, lenge nok til at de selv rekker å redde seg.
Vi lever på en myte: At systemet kan garantere stabilitet. Men systemet er ikke en kraft i seg selv – det er summen av våre avtaler, våre investeringer, vår tillit. Og den tilliten er ikke naturgitt. Den er skjør, menneskeskapt, og fullstendig sårbar for den som eier gjelden vår.
Og dette er kjernen: De som roper at staten beskytter oss, at systemene sikrer stabilitet, glemmer én ting – i bunn ligger det ikke annet enn menneskeskapt tillit. Når den ryker, er det ingenting staten kan gjøre. Markedet reagerer på sekunder, politikken på måneder. Hva hjelper løfter om “sikring” da?
Jo mer staten låner i ditt navn, jo mindre kontroll har du over din egen fremtid. Jo mer de trykker penger for å “redde deg”, jo mindre verdi har det du eier. Hver krise de sier de løser, gjør deg litt fattigere og dem litt mektigere. Ironien er total. Vi ble ikke reddet – vi ble pantsatt.
Ironien er total: Jo mer statene låner for å “beskytte” oss, jo mer legger de vår skjebne i hendene på dem som holder gjelden. Kina trenger ikke være ondskapsfullt. De trenger bare å handle i egeninteresse – og hele vårt system rakner.
Kinas spill er en påminnelse – om hvem som egentlig bærer risikoen
Den virkelige risikoen kommer ikke fra markedskaos, men fra de som forsøker å kontrollere det. Hver gang staten legger en hånd på økonomien, forsvinner en bit av fleksibiliteten som kunne reddet oss. Og når fleksibiliteten er borte, står vi igjen med én ting: panikk, i et system uten bremser.
For hva avslører dette? Jo, at ekte risiko ikke ligger i markedet, men i statenes forsøk på å manipulere det. Det er ikke fri handel eller økonomisk aktivitet som setter verden i fare – det er statlige gjeldsbyrder, politiske spill og en uhemmet tro på at tillit kan dikteres ovenfra.
Vi havnet her fordi vi lot staten selge fremtiden vår bit for bit, og vi kalte det “sikkerhet”. Vi ble overbevist om at frihet var farlig, og kontroll var trygghet. Men kontrollen var aldri vår. Og tryggheten var alltid betinget – på at noen langt unna valgte å ikke bruke makten sin mot oss.
Så spør deg selv: Hvordan havnet vi her? Hvordan lot vi oss overbevise om at trygghet skapes ved å gi fremmede makter kontroll over vår fremtid? Den virkelige trusselen har aldri vært markedet – den har alltid vært illusjonen av at stater kan skape sikkerhet uten å skape avhengighet.
Og midt i det hele? En aktør som ikke trenger å rope. Som ikke trenger å true. Bare vente. For makt er ikke å handle. Makt er å kunne – og la være. Kina behøver ikke å ødelegge systemet. De trenger bare å vise at de kan. Resten skjer av seg selv, fordi vi bygget hele strukturen deres vei.
Og midt i alt? Kina. Ikke som et eventyr langt borte, men som en aktør som når som helst kan trekke oss alle med seg – ikke fordi de må, men fordi de kan.
De spiller ikke sjakk. De spiller go. Et strategisk spill der man ikke vinner ved å angripe, men ved å omslutte motstanderen til friheten forsvinner. Og mens vi jublet over hvert lille trekk, tapte vi terreng. Det finnes ikke flere fluktveier. De eier brettet. Og gjelden. Og fremtiden.
Kina vet dette. De spiller ikke sjakk – de spiller go. Og mens vi tror vi vinner små seire, har de allerede kontroll på brettet. Den som eier din gjeld, eier din fremtid. Og akkurat nå? Er det Kina.
Så neste gang noen ber deg stole på “systemet”, spør: Hvem har kontrollen? Hva skjer hvis den makten en dag ikke vil spille med lenger? Det er ikke et retorisk spørsmål. Det er den virkeligheten du allerede lever i – du bare har ikke merket det enda.
Så neste gang noen snakker om “systemets sikkerhet” – spør deg selv: Hvor trygg føler du deg egentlig, når alt hviler på at en fremmed makt lar være å trykke på en knapp?
📖 LES MER
I hovedmenyen finner du alle innleggene mine, men her løfter jeg frem noen utvalgte artikler spisset mot temaet i dette innlegget:
🧠 Ukraina kan ikke vinne 📝 Fra narrativ til realitet: Hvorfor konflikten i Ukraina aldri var ment å vinnes – og hvem som egentlig tjener på å forlenge den.
🧠 Jan Arild Snoens ekkokammer 📝 Når kritikeren selv blir fanget i filterboblen han advarer mot – en disseksjon av retorikk, selvmotsigelser og strategisk fortielse.
🧠 De største medieløgnene om Trump 📝 Medias største prestasjon? Å forvandle løgn til moralsk dyd. Dette er artikkelen som pirker hull i hele illusjonen.
