Krisen som unntak

Et demokrati trenger handlekraft når noe virkelig haster. Problemet oppstår når hast blir en styringsform. Midlertidige unntak kan senke terskelen for nye unntak, og tiltak som ble begrunnet med én bestemt situasjon kan bli stående når situasjonen er over. Da bør debatten flyttes fra om myndighetene hadde gode hensikter til hvilke grenser som faktisk ble satt.

Makt er ikke mistenkelig fordi den alltid misbrukes. Den må kontrolleres fordi mennesker kan ta feil, fordi institusjoner forsvarer egne løsninger, og fordi en beslutning kan få andre virkninger enn den som var planlagt. Det er selve begrunnelsen for maktfordeling, innsyn og offentlig kritikk.

Kontrollens kjede

Den som kontrollerer makten, må selv kunne kontrolleres. Parlamentet skal kontrollere regjeringen, domstolene skal prøve lovanvendelsen, pressen skal undersøke beslutningene, og borgerne skal kunne kontrollere alle gjennom åpne kilder og frie valg. Ingen av leddene er ufeilbarlige. Derfor er styrken i systemet at flere uavhengige ledd kan korrigere hverandre.

Kontroll svikter når institusjonene deler de samme forutsetningene uten å undersøke dem. Enighet kan være resultatet av gode grunner, men den kan også være resultatet av samme informasjonsgrunnlag, samme insentiver og samme frykt for å skille seg ut. Uenighet er derfor ikke et tegn på at demokratiet er ødelagt; velbegrunnet uenighet er en del av vedlikeholdet.

Spørsmål som metode

Kritikk må være mer enn mistanke. Den bør peke på en beslutning, et mandat, en kostnad eller en antakelse som kan etterprøves. Hvem fikk fullmakten? Hvor lenge varer den? Hvilke data kan vise om tiltaket virker? Hva utløser avvikling? Når spørsmålene er presise, blir også svarene bedre.

Et robust demokrati kjennetegnes ikke ved at borgerne stoler blindt på vokterne. Det kjennetegnes ved at tillit kan bygges gjennom synlig ansvar, begrunnede avgjørelser og reell mulighet for korreksjon. Makt som tåler spørsmål, står sterkere enn makt som krever stillhet.