Avstand og ansvar

Politisk makt blir vanskeligere å kontrollere når avstanden mellom beslutning og velger øker. Avstand handler ikke bare om kilometer, men om hvor mange institusjonelle ledd en borger må forstå for å finne den som faktisk bestemte. Når ansvaret er fordelt mellom nasjonale myndigheter, råd, kommisjon, parlament og domstoler, kan alle peke på hverandre.

Samarbeid mellom land kan løse problemer som krysser grenser. Men samarbeid og sentralisering er ikke det samme. Det avgjørende spørsmålet er om en oppgave krever felles myndighet, og om makten som flyttes kan hentes tilbake dersom løsningen ikke virker.

Subsidiaritet som test

Et enkelt prinsipp kan rydde i diskusjonen: Beslutninger bør tas på lavest mulig nivå som faktisk kan løse problemet. Det gir kortere vei mellom feil og korreksjon, og lar ulike samfunn prøve ulike løsninger. Dersom alt harmoniseres, forsvinner også muligheten til å sammenligne resultater.

Sentralisering kan være behagelig for nasjonale politikere fordi upopulære valg kan presenteres som eksterne krav. Dermed svekkes ansvarslinjen begge veier. Velgeren vet ikke hvem som skal belønnes eller straffes, og beslutningstakeren slipper å eie hele begrunnelsen.

Et målbart demokrati

Demokratisk kvalitet bør vurderes konkret: Kan borgeren identifisere beslutningstakeren? Finnes det åpne dokumenter? Kan regelen endres gjennom et forståelig valg? Er det mulig å forlate ordningen uten urealistiske kostnader? Jo svakere svarene er, desto sterkere må begrunnelsen for sentralisering være.

Poenget er ikke at alle felles europeiske løsninger er gale. Poenget er at maktens nivå må forsvares like grundig som selve politikken. En institusjon blir ikke demokratisk bare fordi den bruker demokratiske ord; den må også gi borgeren reell innflytelse, innsyn og mulighet til å korrigere kursen.