KI-generert illustrasjon til Clancy-saken: tre barn på en sofa og en mørkhåret kvinne, med et hus og rettssymbolikk i bakgrunnen.
KI-generert redaksjonell illustrasjon til Clancy-saken. Bildet er en kunstnerisk sammenstilling, ikke et dokumentarfotografi fra familien, boligen eller rettssalen.

Patrick Clancy møtte Lindsay i South Boston i 2013 gjennom en kusine som hadde vært romkameraten hennes på college. De begynte å være sammen den sommeren, flyttet sammen i 2015 og giftet seg i desember 2016. Lindsay arbeidet som sykepleier på fødeavdelingen ved Massachusetts General Hospital. Patrick arbeidet i teknologibransjen. Senere fikk han hjemmekontor.[1]

Cora kom julaften 2017. Fødselen var fysisk hard for Lindsay, med betydelig blødning og skader. Patrick beskrev tiden hjemme etterpå som god. Det som gjorde henne engstelig, var at permisjonen tok slutt. Hun hadde vanskelig for å være borte fra barnet og gikk forsiktig tilbake til arbeid. Familien organiserte seg rundt dette. Lindsay jobbet mindre. En barnevakt hjalp til, blant annet slik at hun kunne sove etter nattevakter.

Da Dawson ble født i september 2019, gjentok noe av mønsteret seg. Også denne fødselen var fysisk vanskelig, enda mer enn den første. Også denne gangen hadde hun det relativt bra i permisjonstiden, og også denne gangen kom uroen sterkere da hun skulle tilbake på jobb. Patrick beskrev hvor vanskelig hun hadde for å være adskilt fra barna. Hun gikk en kort periode i terapi. Det var ingen psykiatrisk innleggelse.[1]

Familielivet fortsatte. De ryddet garasjen, solgte ting, organiserte huset og tok barna på aktiviteter. I avhøret fikk Patrick spørsmål om hvor systematisk ryddingen var, og om de fullførte arbeidet. Spørsmålene dreide seg om hvor organisert Lindsay fungerte, og hva det kunne fortelle om tilstanden hennes.[1]

Evnen til å planlegge praktiske oppgaver inngikk i bevisvurderingen. Retten måtte undersøke hvilken forståelse og kontroll hun hadde da barna ble drept.[2]

Det tredje barnet – og en forverring som ikke gikk over

Callan ble født 26. mai 2022. Selve fødselen var, ifølge Patrick, den enkleste av de tre. Sommeren etterpå beskrev han som god. Familien dro på stranden, brukte båten, besøkte venner og reiste. Patrick tok ofte de to eldste barna med på lekeplasser, bursdager og aktiviteter mens Lindsay var hjemme med babyen. Andre ganger var de sammen alle fem.[1]

Det var først sensommeren og september som begynte å ligne et nytt problem. Patricks permisjon var over. Han gikk tilbake til hjemmekontoret i kjelleren. Lindsays planlagte retur til arbeid nærmet seg, og den gamle angsten kom tilbake. Til å begynne med kunne det se ut som den samme reaksjonen som etter Cora og Dawson. Plagene tiltok utover høsten.[1]

Familien hadde flere former for støtte. Cora og Dawson gikk i førskole flere hele dager i uken. Familien ansatte en barnepasser på sensommeren eller tidlig på høsten, rundt tolv timer fordelt gjennom uken. Hun skulle særlig hjelpe med Callan når Lindsay begynte å arbeide igjen, og hjalp også med mat, klesvask og rengjøring. Ordningen ble senere avsluttet fordi Lindsay likevel ble hjemme. Patrick arbeidet i kjelleren og fortalte at han kom opp ofte. Han hadde dessuten satt av penger slik at Lindsay kunne forlenge tiden hjemme.[1]

Hjelpen og den økonomiske fleksibiliteten ga familien muligheter til å tilpasse hverdagen. Patrick beskrev en psykisk forverring som fortsatte gjennom høsten.

I september var Lindsay og Patrick i et bryllup i New Hampshire. Under en spasertur sa hun at hun trodde Zoloft kunne hjelpe mot angsten og med overgangen tilbake til jobb. Patrick spurte hvordan hun skulle få resept. Senere fikk han vite at resepten allerede var skrevet ut da de hadde denne samtalen. Han visste heller ikke nøyaktig når hun begynte å ta medisinen. Patricks oversikt over behandlingen var begrenset.[1]

Utover oktober beskrev Patrick en gradvis forverring. Hun virket mer deprimert. Ting som tidligere var vanlige familieaktiviteter, begynte å bli tyngre. Hun ble nervøs da Patrick planla en tur med Cora til San Francisco. Et Halloween-arrangement ble noe hun tilsynelatende helst ville slippe. Søvnen ble vanskeligere. På et tidspunkt ba hun Patrick om å sove i kjelleren slik at hun kunne få mer ro på soverommet med babyen. Etter et par netter byttet de, og Lindsay sov selv i kjelleren en periode.[1]

Medikamenthistorien ble omfattende. Under avhøret ble det gjennomgått resepter og flasker med blant annet Zoloft, Ativan, Buspar, hydroksyzin og trazodon. Aktoratet fremhevet at det var få tabletter borte fra flere av flaskene. Patrick svarte at han ikke hadde telt tablettene, og spurte om oversikten omfattet alle medisinene hun hadde fått. For å avklare medisinbruken trengtes også opplysninger om hvilke legemidler hun tok samtidig, og i hvilke mengder.[1]

16. november oppsøkte hun South Shore Hospital etter det Patrick husket som omtrent 48 timer uten søvn. Han mente hun også hadde hjertebank. Hun kjørte selv til sykehuset.[1]

Ved Thanksgiving var forskjellen synlig. Patrick beskrev henne som i svært dårlig form: lite prat, lite energi, svært deprimert. Hun kom seg gjennom middagen og deltok noe. Familien hentet juletre sammen. De planla å markere bryllupsdagen med en tur til Boston 3. desember. Turen ble avlyst fordi Lindsay ikke følte seg i stand til det. De ble hjemme med takeaway.[1]

Så kom selvmordstankene – og tankene om barna

Da Patrick ble spurt om tiden rundt begynnelsen av desember, knyttet han en særlig kraftig forverring til perioden da hun startet med Seroquel. Han var usikker på datoen og beskrev vekttap og en dypere depresjon. En årsakssammenheng mellom legemidlet og det som senere skjedde, forble uavklart.[1]

Hun fortalte også om tanker om å skade barna.

WBURs referat fra den første delen av rettssaken beskriver hvordan Patrick fortalte om tanker om å skade seg selv eller barna omtrent en måned før drapene. Han hadde spurt om hun mente hun burde holdes borte fra dem. Hun sa nei. Det forvirrende, fortalte han, var at hun kort etter en slik samtale kunne lage lunsj, leke med barna eller gjøre dem klare for seng. Han hadde aldri sett henne skade dem.[3]

I det andre videoutdraget svarer Patrick også nei på spørsmål om noen hadde sagt at han ikke måtte la barna være alene med Lindsay. På spørsmål om hun i januar hadde sagt til ham at hun ville skade eller drepe barna, svarer han igjen nei.[4]

Behandlingen fortsatte. Ifølge Boston.coms gjennomgang av rettsopplysninger ble hun vurdert ved Women & Infants Hospital i Providence 20. desember. Aktoratet opplyste at hun der ikke fikk diagnosen barseldepresjon. Behandlernes vurderinger varierte.[5]

Hun oppsøkte hjelp gjentatte ganger gjennom disse ukene.

1. januar 2023 la hun seg frivillig inn på McLean Hospital. Psykiater Alia Goodheart forklarte senere at Lindsay beskrev nummenhet og søvnproblemer. Under oppholdet rapporterte hun bedre søvn og ønsket å komme hjem til en planlagt bursdagsfeiring for Cora. Goodheart sa at hun ikke hadde oppgitt tanker om å skade andre, og at hun avviste aktuelle selvmordstanker. 5. januar ble hun skrevet ut.[6]

Det gikk nitten dager fra utskrivningen til angrepene på barna. Hva behandlerne visste, og hvordan risikoen ble vurdert, er blant spørsmålene saken reiser.

I midten av januar skal hun ha sagt til Patrick at hun ikke lenger hadde selvmordstanker. 22. januar var paret og de to eldste barna hos en venn som senere beskrev henne som forholdsvis normal. Dagen etter hadde hun videokonsultasjon med Jennifer Tufts. Psykiateren forklarte at Lindsay virket deprimert og beskrev angst. Hun nevnte ingen stemmer eller planer om å drepe barna.[5][6]

Neste dag skulle hun angripe alle tre barna.

24. januar 2023

24. januar begynte med en legetime for Cora og lek i snøen etterpå. Lindsay sendte bilder av barna. Patrick arbeidet i kjelleren og beskrev dagen som en dag da hun virket bedre.[7]

Den digitale tidslinjen som aktoratet la frem, viser et søk etter barnemedisin klokken 16.02, deretter takeaway fra ThreeV og kjøretiden til restauranten. Klokken 16.47 ringte hun CVS. Seks minutter senere foreslo hun takeaway i en melding til Patrick. Hun hadde ikke laget middag.[8]

Klokken 17.10 bestilte hun maten. Patrick dro ut for å hente både medisinen og middagen.[8]

Aktoratet brukte søkene og kombinasjonen av ærender som belegg for planlegging. Hvorfor sjekket hun kjøretiden? Hvorfor både apotek og restaurant? Påtalemyndigheten mente hun beregnet hvor lenge Patrick ville være borte.

Ærendene ga henne tid alene med barna. Formålet med dem er en del av det omstridte hendelsesforløpet.

Patrick var ved CVS rundt 17.32. Han ringte Lindsay, fikk først ikke svar og ble ringt tilbake omtrent ett minutt senere. De avklarte hvilken medisin han skulle kjøpe. Både en ansatt ved apoteket og en ved restauranten fortalte senere at telefonsamtalene deres med Lindsay ikke hadde virket uvanlige.[8][7]

Samtalene den ettermiddagen viste at hun kunne håndtere praktiske spørsmål om mat og medisin. Det nøyaktige tidspunktet for angrepet på hvert barn, og hva hun opplevde underveis, forble uklart.

Forsvaret bestrider ikke at Lindsay kvalte barna med treningsstrikker. Cora var fem år, Dawson tre, Callan åtte måneder. Den nøyaktige rekkefølgen på angrepene er ukjent. Dawson ble senere funnet på hjemmekontoret, et annet sted i kjelleren enn de to andre.[7][4]

Etter angrepene forsøkte Lindsay å ta sitt eget liv. Hun hadde påført seg kuttskader og hoppet ut av soveromsvinduet i andre etasje. Døren til rommet var låst da Patrick kom hjem.[7][4]

Hun overlevde med lammelser fra livet og ned. Hva hun selv regnet med da hun gikk ut av vinduet, er uavklart.[7]

Patrick kommer hjem

Rundt 18.09 kommer Patrick tilbake med posene fra CVS og ThreeV. Han går inn sidedøren, setter varene på kjøkkenøya og begynner å ta av seg støvlene.[4]

Det er stille.

Patrick beskrev stillheten som uvanlig. Han roper. Ingen svarer. Han åpner døren til kjelleren og roper ned. Lyset står på, slik det ofte gjør. Han prøver å ringe Lindsay. Hun svarer ikke. I retten var han ikke sikker på den nøyaktige rekkefølgen mellom alle disse første forsøkene.[4]

Han går opp. Først sjekker han badet fordi han tenker at hun kan bade barna. Tomt. Han sjekker barnerommene. Tomme. Til slutt går han til soverommet.

Døren er låst.

Patrick forklarte i retten at det var da han visste at noe var galt. De tidligere huseierne hadde festet små nøkler på baksiden av dørene. Han henter en fra Coras rom, låser opp og går inn.[4]

Han går bare ett eller to skritt.

Det er blod i rommet. Sengen står annerledes enn vanlig. Vinduet er åpent, og vinden blåser inn. Lindsays telefon ligger igjen på sengen. Patrick snur og løper ned og ut.[4]

Under soveromsvinduet ligger Lindsay på ryggen. Hodet er nærmest huset. Hun har dype kutt på håndleddene og en skade ved halsen. Hun er alvorlig skadet og går etter hvert inn og ut av bevissthet.[4]

Patrick spør hva som har skjedd.

Hun svarer at hun forsøkte å ta livet sitt. Så spør han hvor barna er.

«I kjelleren», svarer hun, slik Patrick gjenga samtalen.[4]

Ifølge forklaringen hans sa hun ikke samtidig at barna var skadet eller trengte hjelp.[4]

Patrick får problemer med å få 911-samtalen gjennom. Til slutt lykkes han. Han blir ute hos Lindsay mens hjelpen er på vei, og beskriver at hun går inn og ut av bevissthet. Da redningsfolkene kommer noen minutter senere, løper han inn.[4]

Han går rett ned i kjelleren og til venstre.

Der ser han Cora ligge med en treningsstrikk rundt halsen. Hun ligger med ansiktet ned. Han løper bort og får strikken av. Ved siden av henne finner han babyen Callan med en tilsvarende strikk. Han fjerner den også. Så leter han etter Dawson. Han ser i badet og rundt sofaen før han går over til den andre siden av kjelleren, inn på hjemmekontoret sitt.[4]

Dawson ligger rett innenfor døren.

Patrick sa i retten at han visste at han var borte.[4]

Han får også strikken av Dawson. Patrick beskrev at han beveget seg frem og tilbake og forsøkte hjerte-lunge-redning på Cora. Telefonen var fortsatt koblet til nødsentralen. Det hadde han ikke engang vært klar over, fortalte han.[4]

Da 911-opptaket ble spilt for juryen, ble skrikene hans hørt i retten. WBUR gjenga hendelsen i sitt rettsreferat.[7]

Cora og Dawson ble erklært døde samme kveld. Callan ble fraktet videre til Boston Children’s Hospital og døde 27. januar, tre dager etter angrepene.[8]

I en senere telefonsamtale fra sykehuset fortalte Lindsay Patrick at hun hadde hørt en mannsstemme. Slik han husket det, sa stemmen at hun ville miste sjansen dersom hun ikke handlet da. Påstanden om stemmen ble sentral i forsvarets forklaring.[4]

Patrick sa at hun ikke tidligere hadde fortalt ham om en slik stemme. Han husket heller ikke at hun snakket direkte om barna i denne samtalen; han opplevde at hun snakket om det hun selv hadde vært gjennom. Forklaringen gjelder denne ene samtalen.[4]

Den psykologiske nøtten ingen rettssak kan måle direkte

Det finnes klare tegn på alvorlig psykisk sykdom: måneder med angst, depresjon, søvnløshet, selvmordstanker, gjentatte behandlingsforsøk og innleggelse. Det finnes også opplysninger om tanker knyttet til å skade barna. Hun forsøkte umiddelbart etter drapene å ta sitt eget liv og påførte seg selv katastrofale skader.

Aktoratet pekte på flere handlinger som tegn på kontroll: kommunikasjonen, reisesøkene, ærendene og det avgrensede tidsrommet uten Patrick. Døren var låst da han kom tilbake. Disse handlingene inngikk i vurderingen av hennes strafferettslige ansvar.[8][4]

En mulig hypotese er at hun ønsket å dø og på et tidspunkt inkluderte barna i den beslutningen: at hun oppfattet det som uutholdelig å etterlate dem, eller forestilte seg at døden skulle «spare» dem for noe. Motivet er fortsatt uavklart. De to vitneutdragene gir heller ikke belegg for sadistisk nytelse, hat til ektemannen eller et politisk motiv.

Juryen i Massachusetts skulle avgjøre spørsmålet om strafferettslig ansvar. Når manglende strafferettslig ansvar er reist med et bevisgrunnlag, må aktoratet bevise ansvaret utover rimelig tvil. En psykisk sykdom eller svikt kan frita dersom den fratok henne vesentlig evne til å forstå at handlingen var ulovlig eller moralsk gal, eller til å handle i samsvar med loven. Juryen måtte vurdere diagnoser og ekspertuttalelser sammen med de øvrige bevisene.[2]

4. september 2026 endte rettssaken med mistrial etter at juryen ikke kom til en enstemmig avgjørelse. Skyldspørsmålet sto uavklart. Tiltalen besto, og påtalemyndigheten måtte ta stilling til veien videre.[9]

Så skjedde noe merkelig: Drapssaken fikk en heiagjeng

Behandlingen Lindsay fikk, inkludert oppholdet som sluttet nitten dager før angrepene, fortjener en grundig gjennomgang.

Clancy ble etter hvert et symbol. Stadig flere støttespillere samlet seg rundt henne.

20. august 2026 samlet hundrevis av støttespillere seg utenfor Plymouth Superior Court. Associated Press beskrev rundt 300 kvinner og noen menn, mange i rosa klær med budskap som «Believe», «She Needed Help» og «Peace For Lindsay». De sto stille i over en time. Da forsvareren Kevin Reddington viste seg, brøt de ut i applaus. Mot slutten dannet de ring, ba og laget hjerter med hendene.[10]

Flere forklarte at de kjente seg igjen i deler av historien og ville sette søkelys på kvinners psykiske helse. Bedre behandling var deres oppgitte begrunnelse for å delta.[10]

Etter min vurdering fikk støtten preg av heltedyrkelse. Den samlet seg rundt personen som hadde tatt livet av Cora, Dawson og Callan.

«Justice for Lindsay» er et bemerkelsesverdig valg av slagord rundt en sak der tre barn er drept. Ordlyden er dokumentert i reportasjer fra støtteaksjonene. Hun har selvfølgelig krav på rettssikkerhet. Hvorfor ble nettopp hun navnet bevegelsen samlet seg under?[11]

Etter mistrialen ble distriktsadvokat Timothy Cruz’ pressekonferanse avbrutt av enkelte støttespillere som beskyldte ham for korrupsjon og krevde ham stemt ut. Dette ble rapportert av New York Post.[12]

Applausen for forsvareren og slagordene mot aktoratet gir dette preg av supportermentalitet.

Ville en mann fått den samme behandlingen?

En sammenligning med en mann må bygge på tilsvarende alvorlig og dokumentert sykdom, lignende handlinger og samme juridiske spørsmål. Forsvarets påstand om psykose knyttet til tiden etter fødsel gjør den medisinske sammenligningen vanskelig.

Forskning på filicid – at en forelder dreper sitt barn – gir grunn til å undersøke om mødre og fedre møter samme målestokk. Studiene nedenfor undersøker rettslige utfall. Spørsmålet om hvem som får offentlig støtte, må vurderes særskilt.

Anna Johnson og Myrna Dawson undersøkte 298 filicidsaker i Ontario fra 1985 til 2018. Studien, publisert i 2024, fant at kvinnelige gjerningspersoner sjeldnere ble domfelt, sjeldnere ble dømt for den alvorligere kategorien «murder», sjeldnere fikk fengsel og i gjennomsnitt fikk kortere straffer enn mannlige gjerningspersoner.[13]

En studie av Østerrike og Finland fant også færre morddommer og livstidsstraffer blant mødrene. Innen flere sammenlignbare undergrupper var kjønnsforskjellene mindre tydelige. Sammensetningen av sakene har derfor betydning for resultatet.[14]

En tysk studie publisert på nett i desember 2025 fant at kjønn fortsatt hadde sammenheng med straffelengde etter kontroll for relevante forhold. Den fant ikke en tilsvarende selvstendig sammenheng for avgjørelsen om rettspsykiatrisk sykehusplassering.[15]

En studie fra England og Wales fant dessuten at mødre i materialet oftere enn fedre hadde en historie med psykisk lidelse og symptomer på handlingstidspunktet. De kliniske opplysningene var ikke komplette for alle. En sammenligning av rettslige utfall må derfor ta hensyn til hvilke psykiske lidelser gjerningspersonene hadde.[16]

Funnene gjelder utvalgene i de enkelte studiene. En vurdering av Clancy-saken og jurymedlemmenes standpunkter krever egne opplysninger om denne saken.

Jeg mistenker at kjønnet påvirker hvor mye vi anstrenger oss for å forstå gjerningspersonen, lenge før straffutmålingen. En grundig vurdering av sykdom, ansvar og fare burde være en selvfølge i alle slike saker.

Hvis utgangspunktet er at en «ordentlig mor» umulig kan ha handlet bevisst, blir konklusjonen nesten bestemt før bevisene undersøkes.

Ville hundrevis møtt opp i koordinerte klær for en far som hadde drept sine tre barn mens kona var ute og hentet middag, og deretter forsøkt å ta sitt eget liv? Ville forsvareren hans blitt møtt med den samme applausen? Ville «Justice for Patrick» falt like naturlig, dersom det var han som hadde gjort dette?

Jeg har vanskelig for å se for meg den samme reaksjonen. Det er min vurdering av den offentlige sympatien.

Noen menn støttet også Clancy. Kritikken min gjelder den selektive innlevelsen: hvor sterkt identifikasjonen med gjerningspersonen kan styre viljen til å forstå og forsvare vedkommende.

En mann med tilsvarende dokumentert psykisk sykdom burde få den samme grundige vurderingen som henne. Menn og kvinner bør vurderes etter de samme kravene til dokumentasjon, strafferettslig ansvar og behandling.

Deler av Clancy-støtten mister etter min mening proporsjonene. Barna blir bakgrunnen for en offentlig kamp som i stadig større grad handler om henne.

Det som står igjen

Spørsmålet om Lindsay Clancys strafferettslige ansvar står uavklart. Hennes senere forklaring om stemmen må vurderes sammen med behandlingshistorien, handlingene og de sakkyndiges vurderinger.

Cora var fem. Dawson var tre. Callan var åtte måneder.

Patrick dro ut for å kjøpe medisin og middag. Da han kom tilbake, var huset stille. Han fant sin kone under vinduet. Så gikk han ned i kjelleren og fant alle tre barna med treningsstrikker rundt halsen.

Cora, Dawson og Callan fortjener en større plass i den offentlige omtalen.

Når medfølelsen blir så intens at den som tok tre liv blir historiens fremste symbol på urett, bør noen i det minste spørre om kameraet peker feil vei.

Kildegrunnlag

Familie- og funnforløpet bygger særlig på de to videoutdragene fra Patrick Clancys forklaring. Behandling, rettslig status, støtteaksjoner og forskningsresultater er supplert med kildene som er oppgitt nedenfor. Tolkningene av motiv og offentlig sympati er artikkelens vurderinger. Sitater er oversatt til norsk der det er relevant.

  1. Patrick Clancy, vitneutdraget «Lindsay Clancy’s Ex-Husband Recalls Life Before Children’s Murders». Artikkelen bygger her på automatisk teksting av et rettsopptak, ikke en autorisert fullstendig rettsutskrift. Utdraget dekker familielivet og deler av behandlingshistorien frem mot desember 2022. Navn med tydelige transkripsjonsfeil er normalisert. ↩
  2. Massachusetts Supreme Judicial Court: Model Jury Instructions on Homicide: I. Criminal responsibility. Se også Massachusetts Guide to Evidence, Section 302, om at spørsmålet må ha et bevisgrunnlag. Dette er Massachusetts’ rettsregler, ikke en beskrivelse av norsk rett. ↩
  3. Deborah Becker, WBUR, 27. juli 2026: As Lindsay Clancy trial begins, her ex-husband describes growing concern for his children’s safety. Opplysningene er gjengivelse av vitneforklaring, ikke denne artikkelens medisinske vurdering. ↩
  4. Patrick Clancy, vitneutdraget «Lindsay Clancy’s Ex Relives Horrific Moment Finding His Kids Dead». Automatisk teksting av rettsopptak; brukt for hjemkomsten, funnet av Lindsay og barna og hans forklaring om en senere telefonsamtale. Se også WBURs referat 29. juli 2026. ↩
  5. Abby Patkin, Boston.com, 21. februar 2023: Lindsay Clancy timeline: What court records, attorney statements reveal about the Duxbury mother’s mental health. En tidlig tidslinje basert på politiopplysninger og partenes fremstillinger. ↩
  6. Associated Press via WBUR, 8. august 2026: Lindsay Clancy trial spotlights her psychiatric care before she killed her 3 children. Referat av behandlernes forklaringer, inkludert oppholdet 1.–5. januar og konsultasjonen 23. januar. ↩
  7. Deborah Becker, WBUR, 29. juli 2026: Courtroom hears harrowing 911 call in Lindsay Clancy case, as ex-husband recalls the day of children’s killings. ↩
  8. Abby Patkin, Boston.com, 17. februar 2023: Lindsay Clancy timeline: Here’s what prosecutors say happened in the family’s Duxbury home on Jan. 24. Klokkeslettene er lokal tid i Massachusetts og kommer fra den refererte påtalemyndighetens tidslinje. Callan døde 27. januar. ↩
  9. Associated Press, 4. september 2026: Mistrial is declared in Lindsay Clancy child killings case after jury deadlocks. Se også ABC News/GMA, løpende referat 4. september. Statusen i artikkelen er avgrenset til 5. september 2026. ↩
  10. Michael Casey, Associated Press, 20. august 2026: Women in pink rally in support of Lindsay Clancy who is on trial for killing 3 children. Lest i en merket, autorisert gjengivelse av AP-artikkelen. Reportasjen beskriver også deltakernes oppgitte begrunnelser. ↩
  11. Michael Casey, Associated Press, 20. august 2026, gjengitt av AM 870 The Answer: gjengivelsen nevner også ordlyden «Justice For Lindsay». Dette dokumenterer et slagord, ikke motivet til samtlige deltakere. ↩
  12. New York Post, 4. september 2026: Lindsay Clancy supporters interrupt DA’s post-trial press conference, chanting he’s ‘corrupt’. Brukt avgrenset for den rapporterte hendelsen, ikke som belegg for beskyldningene som ble ropt. ↩
  13. Anna Johnson og Myrna Dawson (2024): Filicide and criminal justice outcomes: Are maternal and paternal perpetrators treated differently? Child Abuse & Neglect, 157, 107019. DOI: 10.1016/j.chiabu.2024.107019. Studien omfatter 298 saker fra Ontario, ikke Massachusetts. ↩
  14. Sabine Amon, Hanna Putkonen, Ghitta Weizmann-Henelius, Paula Fernandez Arias og Claudia M. Klier (2019; publisert på nett i 2018): Gender differences in legal outcomes of filicide in Austria and Finland. Archives of Women’s Mental Health, 22, 165–172. DOI: 10.1007/s00737-018-0867-5. Studien fant mindre tydelige kjønnsforskjeller innen flere undergrupper. ↩
  15. Fredericke Leuschner (2025): Gender disparities in sentencing filicide in the German criminal system. European Journal of Criminology, publisert på nett 11. desember 2025. DOI: 10.1177/14773708251400849. Omtalen her er avgrenset til det publiserte sammendraget. ↩
  16. Sandra M. Flynn, Jenny J. Shaw og Kathryn M. Abel (2013): Filicide: Mental Illness in Those Who Kill Their Children. PLOS ONE, 8(4), e58981. DOI: 10.1371/journal.pone.0058981. Engelsk og walisisk materiale fra 1997–2006; kliniske data forelå ikke for alle. ↩