NRKs Debatten åpner denne gangen med en liten forestilling. Programlederen leser opp formuleringer om kule i panna, kjennskap til bosted og barnas skole og at noen «ikke burde sove trygt i natt». Så kommer poenget: «Alt jeg sa nå, er lovlig. Og såpass må vi vel tåle.» Seeren er dermed plassert i den moralske stolen før én eneste prinsipiell distinksjon er gjort. Lovlighet, trusselfølelse, stygg språkbruk, personforfølgelse og politisk hat legges på bordet i samme dramatiske pakke. NRK har bestemt temperaturen før diskusjonen har begynt.

Gaute Børstad Skjervø får deretter beskrive voldsfantasier, hat og frykten han har levd med siden 22. juli. Det er alvorlig stoff, og konkrete trusler fortjener politi, etterforskning og rettslig behandling. Skjervø beveger seg raskt videre til en større samfunnsdiagnose hvor hatefulle ord knyttes til fremtidige ofre for høyreekstremisme. Dermed etableres allerede en årsakskjede mellom språk, politiske miljøer og mulig vold. Denne årsakskjeden blir svært viktig senere i programmet. For omtrent et kvarter senere skal voldelige formuleringer plutselig vurderes gjennom et helt annet fortolkningsapparat.

Når kommentarfelt blir politisk skyld

Så hentes Hans Rustad fra Document inn som moralsk tiltalte nummer én. Programlederen viser grove kommentarer fra Documents Facebook-felt og spør om Rustad står ansvarlig for dem. Rustad kaller kommentarene «kloakk», forklarer at Facebook mangler forhåndsmodereringen Document bruker på egen nettside, og sier at redaksjonen forsøker å fjerne innhold fortløpende. Skjervø mener dette er utilstrekkelig og sier Rustad har et særlig ansvar for miljøet rundt Document. Her finnes en legitim diskusjon om redaksjonelt ansvar, ressursbruk og moderering av egne kanaler. Problemet oppstår når ansvaret for fremmede menneskers ytringer gradvis glir over i en bredere politisk skyldforvaltning.

Deretter kommer den delen av Skjervøs argumentasjon som fortjener langt mer oppmerksomhet enn NRK gir den. Programlederen spør om hans linje innebærer å «nekte folk å skrive i kommentarfelt» og dermed et inngrep i ytringsfriheten. Skjervø svarer ved å stille spørsmål ved hvilken demokratisk funksjon kommentarfelt egentlig har, sier de er forsøplet av troll og mener redaktører har ansvar for å «røkte vår felles offentlighet». Rustad trekker samtidig inn Skjervøs tidligere utspill om Redaktørforeningen og pressestøtten. Nå befinner diskusjonen seg midt i kjernen: hvem skal få delta, hvilke arenaer skal være åpne, hvilke medier fortjener institusjonell legitimitet og hvilke redaksjoner bør få offentlig støtte. Dette er maktspørsmål, og NRK lar dem få forbausende lite oksygen.

Skjervø har også en interessant klage mot Document: Han hevder at mediet har skrevet mellom tjue og førti saker om ham uten én eneste forespørsel om samtidig imøtegåelse. Rustad svarer at Document-journalisten Espen Teigen flere ganger har forsøkt å få Skjervø i debatt. Skjervø svarer at han «ikke diskuterer med journalister» og forholder seg til dem som politiske aktører. Dermed ligger hele konflikten åpen på bordet. Skjervø mener Document mangler journalistiske kvaliteter og behandler samtidig journalistene deres som politiske aktører, mens han krever de journalistiske rettighetene som følger av pressens spilleregler. Dette fortjente en lang og presis utspørring.

Kunstens røykmaskin

Så gjør Debatten et fascinerende hopp. Nå kommer Karpe og Fritt Ords Honnør inn på scenen, sammen med tekstene om å «tenne på en FpU-kar» og «ta livet av Carl Ivar». Plutselig finnes et ferdigprodusert laboratorium for å teste prinsippene programmet nettopp har diskutert. Voldsspråk, politiske målgrupper, mulig påvirkning, moralsk ansvar og ytringsfrihet er allerede etablert som tema. Nå får vi se hvor konsekvent standarden anvendes når avsenderen er en feiret kulturaktør. Resultatet er nesten komisk lærerikt.

Bård Vegar Solhjell forsvarer Fritt Ords pris med at organisasjonen skal støtte kontroversielle ytringer og mennesker man er uenig med. Det prinsippet er i utgangspunktet solid. Problemet ligger i at en honnørpris innebærer et aktivt institusjonelt valg om hvem som skal hedres, og Fritt Ord begrunner valget med Karpes betydning for offentligheten, dialogen og fellesskapet. Dermed er spørsmålet om innholdet i kunstnerskapet høyst relevant. Full ytringsfrihet for Karpe følger allerede av det liberale demokratiet; en hederspris følger av Fritt Ords eget skjønn. Forsvaret glir stadig mellom disse to nivåene som om retten til å rappe og retten til honnør var samme problem.

Så begynner den kunstneriske røykmaskinen. Kritikken av voldsspråket møtes med at dette er rapp, kunstneriske uttrykk, overdrivelser og tekster som må forstås i kontekst. Alt dette kan være sant. En rapptekst skal naturligvis fortolkes med sjanger, ironi, persona, metaforer og kontekst. Samtidig forsvinner et avgjørende faktum gjennom døra: Tekstene nevner virkelige politiske aktører som FpU og Carl I. Hagen. Kunstformen fjerner dermed bokstaveligheten fra volden, mens den politiske adressen fremdeles står igjen.

Norsklæreren Sibeko går enda tydeligere inn i dette sporet. Hun sier at rapptekster ikke bruker samme språk som debattinnlegg, og argumenterer for at kritikerne trekker en voldelig formulering ut av en tekst som selv kommenterer rappens overdrivelser. Dette er et relevant litterært argument. Det svarer godt på spørsmålet om Karpe bokstavelig ønsket noen drept eller brent. Det svarer langt dårligere på spørsmålet om politisk voldsspråk behandles med samme moralske standard når avsender, målgruppe og ideologisk retning skifter. Den distinksjonen klarer sendingen aldri å holde fast i.

To fortolkningsregimer

Det blir nesten parodisk når diskusjonen dreier over på hvorvidt kunst kan inspirere noen til vold. Forsvarssiden vil forstå Karpe gjennom kontekst, kunstnerisk tradisjon og en romslig tolkning av intensjonen. Tidligere i programmet var ord, kommentarfelt, politiske miljøer og mulige konsekvenser behandlet som en sammenhengende sosial kjede. Her kreves plutselig langt mer dokumentasjon før språkets mulige konsekvenser aksepteres. Samme program klarer altså å produsere to fortolkningsregimer innenfor noen få minutter. Det ene regimet leser språk sosialt og konsekvensorientert; det andre leser språk sjangerbevisst, kontekstuelt og velvillig.

Joel Ystebø gjør samtidig kritikken enklere å avvise enn nødvendig. Han hevder blant annet at Karpe har bidratt til at «jøde» brukes som skjellsord i skolegårder og kobler tekstene til et klima hvor antisemittisme vokser. Sendingen dokumenterer ingen slik årsakskjede. Senere hevdes det også at Karpe «sprer jødehat», som er en langt sterkere påstand enn tekstutdragene NRK faktisk legger frem. Dersom man skal kritisere forsvarssidens logiske slurv, må samme krav gjelde kritikerne. En god kritikk trenger ikke ekstra dramatikk når materialet allerede er belastende nok.

Konteksten som ble «for teknisk»

Så oppstår et nesten absurd TV-øyeblikk. Forsvarssiden ber om mer av teksten slik at formuleringene kan forstås i kontekst. Programlederen svarer at dette blir «for teknisk krevende». Man diskuterer altså gjennom store deler av nasjonal sendetid hvor viktig kontekst er, mens NRK selv ikke klarer å vise den konteksten på skjermen. Senere blir deler av teksten lest fra notater, og argumentet om rappens selvparodi kommer tydeligere frem. Likevel har selve debatten allerede demonstrert problemet: Redaksjonen velger de eksplosive fragmentene først og lar konteksten komme haltende etterpå. Det er en underlig metode i en sending som samtidig belærer andre redaksjoner om ansvarlig offentlighet.

Da begrepene endelig kom på plass

Så kommer Anine Kierulf inn og gjør på noen minutter mye av ryddingen resten av studioet har brukt sendetiden på å unngå. Hun forklarer at Norge har konkrete begrensninger på ytringsfriheten: trusler, voldoppfordringer, personforfølgelse, sjikane og visse hatefulle ytringer kan rammes juridisk. Hun understreker samtidig at meningsinnhold alltid må tolkes i kontekst, og at kunstneriske ytringer ikke uten videre kan tas pålydende. Hun viser også at svært grove og frastøtende formuleringer kan være lovlige. Dermed skiller hun lovlighet, moralsk kvalitet, kontekst og straffbarhet fra hverandre. Det er omtrent her programmet endelig får et fungerende begrepsapparat.

Kierulf leverer også sendingens kanskje viktigste setning når hun blir spurt om høyre- og venstresiden opplever forskjellige spilleregler. Hun beskriver en sterk opplevelse av dette og peker på at behovet for ytringsfrihet historisk gjerne oppfattes tydeligst så lenge ytringene ikke rammer det man selv er glad i. Det er en presis beskrivelse av hele sendingens innebygde problem. Mennesker forstår kontekst, ironi, kunstnerisk frihet og toleranse svært godt når de sympatiserer med avsenderen eller målet for kunsten. De samme menneskene oppdager raskt samfunnsansvar, virkning, trygghet og moralsk konsekvens når ytringen beveger seg den andre veien. Symmetritesten ligger midt på bordet, og ingen klarer helt å bære den ut.

Ansvar gjennom assosiasjon

Jon Helgheim tar tak i akkurat denne dobbeltstandarden. Han spør hvor mantraet om at «ord fører til handling» ble av når Karpe diskuteres. Svaret han får, er at ingen har blitt inspirert til vold av Karpe, mens Breivik var fan av Document og siterte en Document-skribent. Dermed introduseres en ny logisk øvelse: ansvar gjennom assosiasjon. Dersom en terrorist har lest eller sitert en skribent, får mediet en helt annen moralsk belastning enn en artist hvis voldelige metaforer aldri kan knyttes til en konkret voldshandling. Det er en svært farlig standard for offentligheten, fordi enhver forfatter, avis, politiker eller kunstner kan få en fremtidig voldsmanns handlinger lagt i fanget gjennom leselister og sitater.

Derfra begynner sendingen å miste enhver disiplin. Høyreekstremisme, islamisme, aktivister, ungdomskriminalitet, antisemittisme, Gaza, FrP, ytre venstre, akademia, Kringkastingsrådet og politiske dobbeltstandarder kastes inn i samme maskin. Alle har et eksempel, alle har en moralsk slektning, og nesten ingen holder fast i ett premiss lenge nok til at det kan prøves ordentlig. Programmet som startet med spørsmålet om hvor grensene for lovlig og ulovlig tale går, har nå blitt en konkurranse i å finne den styggeste inkonsistensen hos den andre politiske stammen. Det gir livlig fjernsyn. Det gir også en ganske god demonstrasjon av hvorfor politiske debatter blir intellektuelt ubrukelige når kategoriene får flyte fritt.

«Vi tar ikke den nå»

Og så skjer øyeblikket som nesten alene forsvarer hele røykteppe-kritikken. Helgheim forsøker mot slutten å føre samtalen tilbake til Skjervøs utspill om pressestøtten til medier. Programlederen avbryter med: «Vi tar ikke den nå.» Der står den offentlig finansierte allmennkringkasterens dagsordenmakt i seks korte ord. Sendingen har hatt tid til grove Facebook-kommentarer, Karpe, Carl I. Hagen, FpU, jødebegrepet, Breivik, ungdomskriminalitet, ytre høyre, ytre venstre, islamisme og akademias politiske sammensetning. Spørsmålet om en sentral politiker som problematiserer hvilke medier som skal få statlig støtte får derimot ikke plass akkurat da det bringes tilbake.

Det er en ganske imponerende prestasjon i en debatt om ytringsfrihet. Skjervøs opprinnelige mediepolitiske prosjekt får først være bakgrunn for historien om hets, så brukes Documents kommentarfelt som moralsk eksempel, deretter kommer en lang kulturdebatt om hvor mye voldsspråk kunsten skal tåle, og til slutt diskuterer panelet hvor dobbeltmoralske høyre og venstre er. Når spørsmålet om pressestøtte igjen banker på døra, er sendetiden plutselig disponert. Dette er dagsordenmakt i praktisk form. Et tema trenger ingen sensur når redaksjonen kan bestemme når temaet er ferdigdiskutert.

Symmetritesten NRK ikke besto

Debatten avslører derfor langt mer enn den selv ser ut til å forstå. Sendingen viser hvor elastiske ord som «hets», «hat», «trussel», «voldsfantasi», «kunst», «kontekst» og «ansvar» blir når politiske sympatier kommer inn i rommet. De samme menneskene som krever at kommentatorer skal forstå konsekvensen av egne ord, kan noen minutter senere forklare at voldelige tekster må behandles med kunstnerisk raushet. De som forsvarer kunstens frihet får raskt problemer når speilbildet plasseres på motsatt politisk side. De som kritiserer dette bidrar samtidig med egne udokumenterte årsakspåstander og gjør arbeidet lettere for motparten. Kierulfs enkle krav om kontekst og konsekvente rettslige kategorier fremstår nesten radikalt fornuftig i dette selskapet.

NRK stilte et godt grunnspørsmål: Hvor går grensene for hva et fritt samfunn skal tåle? Sendingen ga samtidig et langt mer interessant svar enn redaksjonen hadde planlagt. Grensene flytter seg bemerkelsesverdig fort avhengig av hvem som snakker, hvem som rammes, hvilken politisk stamme som føler seg truet og hvilken kulturell status avsenderen har. «Ord fører til handling» lever side om side med «det er bare kunst». «Vi må tåle provokasjon» lever side om side med krav om moralsk ansvar for kommentarfelt man knapt kontrollerer. «Ytringsfrihet» lever side om side med et avsluttende «Vi tar ikke den nå».

Det siste er kanskje den mest presise oppsummeringen av hele sendingen.

NRK ville diskutere grensene for ytringsfriheten.

Så snart maktspørsmålet ble ubehagelig nok, tok de ikke den nå.