Så du mener Barack Obama var bedre enn Trump?

Overvåkningens normalisering

Så du mener Barack Obama var bedre enn Trump? Til tross for at Obamas periode innebar en dramatisk utvidelse av statlig overvåkning av egne borgere, institusjonalisert gjennom et etterretningsapparat som opererte langt utenfor det offentligheten var informert om. Et system som systematisk omgåtte både politisk og rettslig kontroll, og som ble legitimert gjennom juridiske tolkninger få utenfor maktapparatet hadde innsikt i.

Til dette kom en aggressiv forfølgelse av varslere under Espionage Act, på et nivå ingen tidligere administrasjoner hadde vært i nærheten av. Samtidig ble det utøvd reelt press mot journalister som avdekket statlig maktmisbruk – ikke gjennom åpen sensur, men gjennom juridisk og institusjonell intimidering.

Humanistisk retorikk, hard praksis

Til tross for rekordhøye deportasjoner, gjennomført samtidig som retorikken var humanistisk, inkluderende og moralsk selvrettferdig. Kontrasten mellom språk og praksis var slående: Mens ordene signaliserte empati og ansvar, var resultatene på bakken blant de mest restriktive i moderne amerikansk historie.

Det var også under Obama-administrasjonen at praksisen med internering av migrantfamilier og barn ble institusjonalisert og utvidet. Barn plassert bak gjerder og i bur-lignende fasiliteter ble normalisert som administrativ nødvendighet lenge før det ble et mediesymbol. Forskjellen var ikke realiteten, men innpakningen.

Krig uten ansvar

Til tross for en utenrikspolitikk som ikke bare videreførte, men intensiverte dronekrigføring, inkludert målrettede drap uten rettsprosess – også av egne statsborgere. Sivile tap var en kjent og akseptert konsekvens, håndtert som statistikk fremfor politisk ansvar.

Libya-intervensjonen bidro til statskollaps, regional destabilisering, massiv våpenspredning og åpen slavehandel. Syria-politikken var preget av symbolske «røde linjer» uten oppfølging, med enorme menneskelige kostnader. Resultatet var ikke stabilitet, men et maktvakuum fylt av kaos.

Eliter reddes, regningen sendes nedover

Til tross for at finansinstitusjonene som utløste krisen ble reddet og konsolidert, mens vanlige mennesker tok regningen i form av tapte jobber, tapte hjem og varig økonomisk utrygghet. Ansvar ble abstrahert bort, mens makt og kapital ble ytterligere konsentrert.

Samtidig skjedde en kontinuerlig forskyvning av makt til den utøvende grenen, kamuflert bak et sofistikert språk og en respektabel fasade. Konsekvensene ble systematisk skyvet over på andre – geografisk, sosialt og politisk.

Når staten møter teknologigigantene

Og var det ikke også under Obama at staten begynte å legge systematisk press på teknologigiganter for samarbeid om masseovervåkning, datatilgang og informasjonskontroll? Selskaper som utad fremstod som private aktører, fungerte i praksis som forlengede armer av etterretningsapparatet gjennom hemmelige avtaler og juridiske snarveier – først kjent gjennom lekkasjer.

Når grensen mellom statsmakt og privat infrastruktur viskes ut, forsvinner også de tradisjonelle kontrollmekanismene.

Stil versus struktur

Er ikke dette langt mer prinsipielt problematisk enn grove tweets og støyende retorikk? Når barn sperres inne, når borgernes kommunikasjon gjøres til råmateriale for overvåkning uten reelt samtykke eller demokratisk kontroll, snakker vi ikke om stil. Vi snakker om struktur.

Så når du sier «bedre»: Hva er det du faktisk måler? Handlinger og konsekvenser – eller tone, estetikk og sosial aksept? For det ene er støyende. Det andre er institusjonelt. Og historisk sett er det som regel det siste som viser seg å være farligst.