Ine Eriksen Søreide og forklaringen som ikke overlevde avsløringene

Dette er Ine Eriksen Søreide før og etter Epstein-avsløringene.

Videoen under består av klipp fra ulike tidspunkter. De omhandler samme sak og fremføres med samme statlige autoritet. Det som skjer gjennom denne perioden, er at forklaringen endres i takt med at sakens omfang blir kjent.

I den første fasen redegjør Søreide for hvordan staten fungerer. Norske diplomater opererer på instruks fra departementet. Handlinger utført av diplomater ute i verden er politisk forankret. Dersom det skulle forekomme kritikkverdige forhold, plasseres ansvaret hos regjeringen. Dette presenteres som grunnleggende styringslogikk. I samme sammenheng avvises beskrivelser av nettverk, elite og systemisk rolleblanding. Slike påstander omtales som konspirasjonstenkning uten rot i virkeligheten.

Deretter blir dokumentasjon offentlig kjent. Forbindelser til Jeffrey Epstein viser seg å være faktiske. Det fremkommer opplysninger om pengeoverføringer, testamenter, manglende kontroll med statlige midler og tette relasjoner mellom offentlige posisjoner og private fordeler. Etterforskninger settes i gang. Det som tidligere ble omtalt som hypotetisk, viser seg å være reelt.

I denne fasen endres forklaringen. Ansvar beskrives nå som noe som følger enkeltpersoner. Oppmerksomheten rettes mot relasjoner. Mot hvem som hadde kontakt. Mot private forbindelser. Staten omtales ikke lenger som bærende ansvarlig. Departementets rolle tones ned. Regjeringen forsvinner ut av forklaringen.

Dette er ikke en ny vurdering. Det er en selvmotsigelse i praksis. En forklaring som først fastslo at ansvaret lå politisk, erstattes av en forklaring der ansvaret individualiseres idet konsekvensene blir alvorlige. Det som tidligere ble beskrevet som styringssystem, behandles nå som avvik.

Dette mønsteret er ikke tilfeldig. Det er slik makt beskytter seg selv. Staten benytter systemforklaringen så lenge den skjermer ansvar, og forlater den når systemet blir belastende.

Samtidig finnes det en detalj som ikke kan holdes utenfor denne saken. Mona Juul er ikke en perifer aktør, men en av Norges mest sentrale diplomater gjennom flere tiår. Hun har hatt toppstillinger i Utenriksdepartementet, vært ambassadør i flere land og representert Norge i FN. Hun er gift med Terje Rød-Larsen, tidligere statsråd og leder av International Peace Institute i New York, en institusjon som over mange år mottok betydelige norske statlige bevilgninger.

Juul er nå siktet av Økokrim for grov korrupsjon i anledning sine stillinger i utenrikstjenesten. Etterforskningen omfatter blant annet mottak av fordeler, økonomiske disposisjoner og kontrollsvikt i en periode der paret hadde omfattende kontakt med Epstein. Økokrim har ransaket parets bolig, etterforsker leilighetskjøp til sterkt under markedspris med Epsteins involvering, og ser på pengeoverføringer, reiser og andre begunstigelser. Dette er ikke spekulasjon, men en pågående straffesak.

I dette bildet har Søreide selv opplyst at hun hadde et nært vennskap med Juul, et vennskap som var så tett at hun meldte seg inhabil i saker som berørte henne. Dette er en formell handling som bekrefter relasjonens betydning. Samtidig var Søreide utenriksminister da varsler om Rød-Larsens virksomhet og hans Epstein-kontakt ble kjent i departementet i 2019. Disse varslene ble ikke fulgt opp av politiet på det tidspunktet, men inngår nå i Økokrims etterforskning.

Når ansvar i ettertid beskrives som noe som følger relasjoner og personlige forbindelser, er dette ikke et abstrakt prinsipp. Det er en konkret beskrivelse av et nettverk der nære vennskap, statlige roller og private fordeler har eksistert parallelt over tid. I dette bildet fremstår ikke Søreide som en ekstern kommentator, men som en aktør med direkte tilknytning til konteksten hun selv forklarer.