Når tvang kalles omsorg

Det sitatet der fungerer som en domsavsigelse over hele den norske sosialdemokratiske teatermaskinen, for når Richard Ebeling skriver at «det etiske prinsippet bak fri markedsliberalisme er det moralske og rettslige forbudet mot tvang i alle menneskelige forhold», og deretter strammer grepet med «gjensidig avtale og frivillig samtykke», da står plutselig hele statsreligionen vår der i bare undertøyet sitt, med budsjettdokumentet i den ene hånden og moralsk selvros i den andre, som en prest med skattekort og pressevakt.

Han skriver også at «mennesker eier seg selv», og det er en setning som burde slå inn som brannalarm i hvert eneste departement, i hver eneste komité, i hvert eneste partirom der voksne mennesker sitter og fordeler andre voksnes liv som om landet var en blanding av internat, skattefarm og oppdragelseskurs, og derfor fortjener Richard Ebeling all heder for flere tiår som frihetskjemper, fordi han har holdt fast ved det punktet de fleste akademikere slipper straks de får lukten av statsstøttet respektabilitet og konferansekaffe.

Når staten kler seg ut som moral

Ebeling skriver at «fredelig og frivillig samarbeid er kjennetegnet på det frie markedssystemet», og akkurat der kollapser hele eventyret om at markedet er rått, usosialt og smått barbarisk, for han beskriver markedet som en sivilisert prosess der mennesker må tilby, overtale, levere, forbedre, tilpasse, tjene og vinne tillit, og det er jo nettopp dette som gjør sosialdemokratiet så komisk, siden det alltid ankommer scenen som en alvorlig hovmester og forlanger applaus for å ha løst et problem med skjema, pålegg, avgift, rapportering, rundskriv og en ny underdirektør med navneskilt og myndig panne.

Når Jonas Gahr Støre åpner munnen om fellesskap høres det ofte ut som en mann som har arvet et helt folk og nå vurderer hvor mye av lønnsslippen din som best kan forvaltes av folk som aldri har skapt annet enn utvalg, meldinger og fotografier av seg selv i korridorer med blå løpere, og når Jens Stoltenberg kommer inn i rommet følger det alltid med den samme glatte embetsmannstonen som får makt til å lyde som voksenansvar, selv om Ebelings poeng er langt renere og langt mer voksent, nemlig at samfunnet bæres av frivillige relasjoner, frie valg og personlige ansvarslinjer som vokser nedenfra og ut, fra mennesker som lever sine egne liv.

Ebeling går så videre med en formulering som treffer velferdsstaten midt i ansiktet: staten tar rollen som «forelder eller storebror», og da svekkes den personlige og familiære pliktfølelsen, mennesker blir «avstumpet og til og med avmenneskeliggjort», og hele samfunnet får smaken av et venterom der alle sitter med kølapp, blikket festet mot skranken og sjelen parkert i plaststol nummer 43, trygge på at noen eksperter i korrekt belysning sikkert kan overta både hjertet, ansvaret og handlekraften.

Byråkratiet som nådens forvalter

Dette er grunnen til at sosialdemokratiet alltid lukter litt av oppdragertrang og litt av kommunal kaffe, for det elsker å fremstille tvungen omfordeling som anstendighet og statlig administrasjon som medmenneskelighet, selv om Ebeling skriver at «ekte og sann menneskelig anstendighet» vokser ut av «fri sammenslutning og valgt frivillighet», og der ligger et sverd som skjærer rett gjennom hele forestillingen om at godhet blir større av å gå via tre etater, seks konsulenter og en digital portal som krever BankID, vedlegg og selverkjennelse i PDF-format.

Solbrilletyven Bjørnar Moxnes og den truende Mimir med Hells Angels-venner på Stortinget står da frem som to perfekt norske figurer i denne farsen, den ene med revolusjonært tonefall og lommetyvens fingerminne, den andre med barsk folkelighet og evig appetitt på andres handlingsrom, begge fulle av lyst til å bestemme hva anstendighet betyr for andre mennesker, selv om Ebeling spør mye klokere og mye skarpere: hva slags «upersonlige byråkratier» er det egentlig som tapper ærlig tjent inntekt og deretter fordeler etter «politisk trekkraft og maktmanipulasjoner», og hvorfor skulle et slikt apparat fortjene den moralske glorie norske politikere smører på det som om staten var en helgen og skattebetaleren en altergave.

Ebeling sier også at altfor mange blander «samfunnet med staten», og det er selve nøkkelen til den norske sykdommen, for her til lands får folk nesten utslett av tanken på at naboer, familier, foreninger, bedrifter, menigheter, stiftelser, frivillige nettverk og helt vanlige mennesker kan ordne ting selv, som om varme, hjelp, omsorg og initiativ først blir gyldige etter at en minister har nikket over et budsjettark og NRK har intervjuet en seniorrådgiver som ser ut som han har blitt støpt i offentlig trygghet.

Det voksne samfunnet

Det er derfor Ebeling er så fornøyelig å lese, for han gir deg både prinsippet og latteren i samme håndbevegelse, han viser hvordan sivilsamfunnet består av frivillige fellesskap, felles interesser, gaver, hjelpetiltak, lokal lojalitet, ansvar og egne valg, og han beskriver markedsøkonomien som «ett stort nettverk av menneskelig samhandling, avhengighet og forbedring», altså et levende, pulserende og voksent samfunn der folk tjener hverandre gjennom å skape verdi, gjennom arbeid, gjennom bytte og gjennom tusen forbindelser som aldri har vært innom et direktorat.

Så kommer Ebelings mest ødeleggende spørsmål, et spørsmål som burde vært projisert på veggen bak Støre hver gang han holder en ny tale om ansvar, bak Jens hver gang han glir inn i enda en globallakkert maktsetning, bak Moxnes hver gang han snakker om rettferdighet som om andres eiendom var løsøre i hans private samvittighetsbutikk, og bak Mimir hver gang stemmen stiger og han ser ut som han prøver å skremme en middels stor kommune til underkastelse: «Hvem vet hva som er bedre eller best for deg? Du eller de i staten?» Der står hele voksenprøven. Der står hele friheten. Der står hele den politiske klovneskolen avslørt.

Sitatplakaten øverst fungerer derfor som mer enn pynt, den fungerer som varsel, som latter, som disiplin, som en påminnelse om at et fritt samfunn hviler på selvbestemmelse, frivillighet, ansvar, eiendomsrett og samtykke, og at sosialdemokratiet i Norge har brukt generasjoner på å lære folk å kalle formynderskap for omsorg, politisk appetitt for solidaritet og byråkratisk oppblåsthet for sivilisasjon, selv om Ebeling gjennom hele sitt arbeid har minnet om noe langt vakrere og langt strengere, nemlig at mennesket bærer sitt eget liv, velger sine egne mål og møter andre mennesker som frie vesener, med åpne hender, åpne avtaler og ryggmarg nok til å leve uten statsoppdragelse.