Når en kronikk veier like tungt som mulig elitesvikt

Det er noe dypt forkastelig ved prioriteringene i norsk presse.

Thorbjørn Jagland, Terje Rød-Larsen, Mona Juul og Børge Brende – alle med dokumentert nær omgang med Jeffrey Epstein og roller som i varierende grad reiser spørsmål om mulig korrupsjon, utpressbarhet, løgn og alvorlig svikt i dømmekraft – har snart fått omtrent like mye kritisk medieomtale som Asle Toje fikk for å skrive én kronikk om samfunnets bærekraft.

Dette alene avslører hvor forskjøvet pressens proporsjonssans har blitt.

Når idédebatt utløser full presseoffensiv

En kronikk, et idéessay, utløste på svært kort tid massiv kritikk, høy moralsk temperatur og samordnet redaksjonell mobilisering. Samtidig nærmer mulig elitesvikt på øverste politiske og diplomatiske nivå seg først nå et tilsvarende nivå av kritisk støy. Ikke fordi saken er ferdig behandlet, men fordi terskelen for full presseoffensiv er dramatisk høyere når makt og prestisje står på spill.

Denne prioriteringen er politisk.

Norsk presse reagerer raskest og hardest der risikoen er lav og den ideologiske gevinsten høy. En høyreorientert intellektuell uten institusjonell beskyttelse er et ideelt mål. Kritikk av ham koster ingenting, truer ingen kildenettverk og bekrefter redaksjonenes egen politiske selvforståelse. Kritikk av maktnære aktører med dype forbindelser til politikk, diplomati og internasjonale prestisjemiljøer krever langt større varsomhet.

Importert vinkling fra Demokrat-nære amerikanske medier

Den samme politiske skjevheten preger dekningen av Epstein-saken internasjonalt, og norsk presse har i stor grad kopiert vinklinger utviklet i venstreorienterte, Demokrat-nære amerikanske medier, mange av dem eid, finansiert eller ideologisk kontrollert av aktører tett knyttet til Det demokratiske partiet.

I disse mediene har Epstein-saken i stor grad blitt brukt som et verktøy for å ramme Donald Trump, til tross for at tilgjengelig dokumentasjon i liten grad støtter et nært forhold mellom Trump og Epstein. E-postmateriale og annen kommunikasjon viser tvert imot at Epstein ofte uttrykte forakt for Trump, latterliggjorde ham overfor tredjeparter og befant seg politisk og sosialt langt nærmere Demokratenes maktsfære.

Likevel gjentas Trump-fokuset mekanisk i norsk dekning, fordi norske redaksjoner i økende grad fungerer som forlengelser av amerikansk venstresides medielinje, snarere enn som selvstendige, kritiske aktører. Vinklingen importeres ferdig tolket og brukes til å flytte oppmerksomheten bort fra institusjonell elitesvikt og over mot politisk bekvemme fiendebilder.

En presse som har valgt side

Resultatet er en presse som konsekvent retter sitt sterkeste skyts mot høyresiden og mot aktører utenfor den etablerte konsensus, mens alvorlige spørsmål om makt, nettverk og mulig kompromittering behandles langt mer forsiktig.

At vi nå nærmer oss et punkt der én kronikk og mulig systemisk elitesvikt behandles som sammenlignbare størrelser i mediebildet, er ikke et tegn på årvåken presse. Det er et tegn på en presse som har valgt side, og som har mistet evnen – eller viljen – til å prioritere etter faktisk alvor.

Dette er ikke bare dårlig journalistikk.
Det er politisk partiskhet kamuflert som pressearbeid.