Zohran Mamdani – medienes nye Messias

Mediene har gått inn i ren feiring av Zohran Kwame Mamdani – en lokal politiker i en by som alltid stemmer Demokratisk – og løfter ham til et globalt symbol på rettferdighet, mangfold og frelse.

Denne ekstasen sier mer om journalistene enn om politikken.
Mamdani er ikke fenomenet; han er produktet av et fortellingsbehov.

Pressen elsker figurer som bekrefter dens egen selvforståelse. Mamdani fremstår som løsningen på alt det samme mediene selv har vært med på å skape: polarisering, mistillit og moralsk utmattelse.

Som Todd Gitlin beskrev i The Whole World Is Watching, handler moderne journalistikk ikke om å forklare virkeligheten, men å forme den gjennom språk, tone og bilde. Mamdani blir en scene der redaksjonene spiller ut sitt håp om å være på «den riktige siden av historien».

Fortellingen styrer fakta

Når VG og CNN omtaler Mamdani som «Trumps mareritt» eller «den nye stemmen for sosial rettferdighet», er det et signal om at journalistikken ikke lenger beskriver makt, men moral.

Den som skal utfordre Trump må fremstilles som frelser, for dramaet krever kontrast.
Derfor uteblir de ubehagelige spørsmålene: Hva koster hans politikk? Hvilke resultater har den gitt? Hva skjer når idealet møter økonomien?

Mamdani fremmer en klassisk sosialistisk modell: prisfrys, gratis tjenester, subsidierte varer. Men gratis er aldri gratis. Det som kalles rettferdighet blir i praksis skattefinansiert stagnasjon. Forbrukere betaler gjennom inflasjon og økende gjeld, mens staten feirer seg selv som redningsmann.

Økonomi uten etikk

Det er ikke vond vilje, men strukturell blindhet. Mediene er blitt en klasse – økonomisk og kulturelt – som ikke lenger kjenner kostnaden av de ideene de fremmer.
De skriver som om penger er språk, ikke virkelighet. De ser ikke lenger hvordan inflasjon og budsjettunderskudd virker inn på vanlige liv.
Resultatet er fortellinger uten årsak og løsninger uten tall.

Når troen tar over

Denne mekanismen er ikke ny. Gustave Le Bon beskrev hvordan masser søker mening gjennom følelse, ikke gjennom tanke. Når nyhetsredaksjoner samles om en felles moral, fungerer de som flokkapene i The Crowd – latter, tårer og håp brukes for å gjenopprette tryggheten i fortellingen. Mamdani er bare den siste inkarnasjonen av dette behovet: en rituell figur som lar journalistene føle at verden fortsatt kan frelses – bare de skriver nok om det.

En journalistikk som tror

Når mediene slutter å stille spørsmål og begynner å bekjenne tro, står samfunnet igjen uten et felles virkelighetsgrunnlag. Fakta blir fleksible, følelser blir sanne, og offentligheten blir en menighet. Det som en gang var nyheter, er nå liturgi.

Zohran Mamdani er ikke Messias.
Han er speilet som viser oss hva journalistikken har blitt.