Problemet med Ole Asbjørn Ness’ artikkel: ‘Jeg tok feil om Donald Trump’

Det grunnleggende problemet med Ole Asbjørn Ness’ artikkel «Jeg tok feil om Donald Trump» er ikke at han tar avstand fra Trump. Det er heller ikke at han reagerer emosjonelt på stil, tone eller symbolhandlinger. Slike vurderinger er menneskelige og legitime.

Problemet er at teksten mangler substans.

Påstandene underbygges ikke av konkrete handlinger, politiske beslutninger eller institusjonelle endringer. De bæres i stedet av abstraksjoner, moralske bilder og fortellergrep som er velkjente fra en bestemt type mediediskurs – den samme diskursen Ness ellers ofte hevder å være kritisk til.

Det er derfor verdt å lese teksten ikke bare politisk, men mediekritisk.

Abstraksjon som erstatning for analyse

Ness hevder at han tok feil om Trump. Men han spesifiserer aldri presist hva feilen besto i.

Tok han feil om:

• Trumps politikk?

• Trumps faktiske maktbruk?

• Trumps forhold til rettsstat, ytringsfrihet eller institusjoner?

• Eller tok han feil om Trumps personlighet?

Leser man teksten nøye, er svaret det siste.

Trump beskrives som:

• en bølle

• vulgær

• ydmykende

• destruktiv

• transaksjonell

Dette er karakteristikker, ikke analyser. De er vurderinger av mennesket Trump, ikke av presidentembedet Trump.

Det finnes nesten ingen konkrete eksempler på:

• autoritære vedtak

• rettighetsinnskrenkninger

• sensur

• institusjonell maktkonsentrasjon

I stedet brukes begreper som «soft power», «forfall», «åndelig råte» og «bøll». Dette er språklige markører, ikke empiriske argumenter.

Fortellergrepene: moral, monstre og myter

Teksten er gjennomsyret av det man i mediekritisk litteratur kaller moralsk dramaturgi.

Dette er godt dokumentert i bøker som:

• Hate Inc. (Matt Taibbi)

• The Smear (Sharyl Attkisson)

• Flat Earth News (Nick Davies)

• Trust Me, I’m Lying (Ryan Holiday)

Felles for disse analysene er hvordan moderne politisk journalistikk og kommentarstoff:

1. erstatter fakta med fortelling

2. bruker historiske monstre som emosjonelle snarveier

3. appellerer til moralsk identitet fremfor analytisk presisjon

Ness gjør nettopp dette.

Han rammer inn teksten med:

• Stalin

• Hitler

• Beria

• KGB

Dette skaper en emosjonell assosiasjonskjede:
Putin → KGB → Stalin → ondskap → Trump (implisitt)

Men det etableres aldri en faktisk, strukturell forbindelse mellom disse historiske totalitære systemene og Trumps konkrete maktutøvelse som president.

Dette er et klassisk fortellergrep: monsteret i bakgrunnen.
Ikke for å forklare, men for å signalisere moralsk posisjon.

Zelenskyj-øyeblikket som moralsk teater

Vendepunktet i teksten er episoden der Trump og J.D. Vance møter Zelenskyj.

Denne scenen brukes som en moralsk dom:

• Zelenskyj fremstilles som mot, verdighet og europeisk ånd

• Trump og Vance fremstilles som bøller

Men igjen: dette er teater, ikke politikk.

Geopolitikk avgjøres ikke av hvem som er mest sympatisk i et møte i Det hvite hus. Den avgjøres av:

• krigseskalering

• diplomati

• økonomiske realiteter

• maktbalanse

Å gjøre ett øyeblikk til moralsk lakmustest er nettopp det Neil Postman advarte mot i Amusing Ourselves to Death: politikk redusert til dramaturgi.

Det mest alvorlige fraværet: alternativet

Det største analytiske problemet i teksten er ikke det Ness sier, men det han ikke sier.

Trump vurderes i vakuum.

Men valget sto ikke mellom Trump og et ideal. Det sto mellom Trump og en Harris ledet administrasjon.

Ness analyserer aldri:

• sensurkoordineringen mellom stat og Big Tech

• bruken av rettsvesenet mot politiske motstandere

• ekspansjonen av byråkrati og sikkerhetsstat

• identitetspolitikk som statlig norm

• eskaleringen i Ukraina uten reell diplomatisk strategi

Dette er ikke stilproblemer.
Dette er maktbruk.

Å kritisere Trump for å være en «bølle» uten å sammenligne med et alternativ som utøver reell, institusjonell autoritarisme, er analytisk utilstrekkelig.

«Bølle» vs. «autoritet»

Her ligger en avgjørende begrepsforvirring.

En bølle:

• er sosialt ubehagelig

• bryter normer

• håner

En autoritær leder:

• bruker staten til å kneble opposisjon

• kriminaliserer politisk uenighet

• kontrollerer informasjonsstrømmer

Ness dokumenterer det første.
Han dokumenterer ikke det andre.

Likevel konkluderer han med at Trump er «for ille».

Når teksten «har tålt tidens tann»

Når Ness senere deler teksten på nytt og sier at den «har tålt tidens tann», oppstår et nytt problem.

For hvis teksten fortsatt er riktig –
hva var det da han tok feil om?

Hvis han fortsatt:

• mener politikken var riktig

• mener kritikken av europeiske eliter var riktig

• mener alternativet er verre

Da gjenstår bare én ting han tok feil om:
sin egen toleranse for Trumps personlighet.

Det er en legitim personlig erkjennelse.
Men det er ikke en politisk analyse.

Konklusjon: Moral erstatter sammenligning

Problemet med Ole Asbjørn Ness’ «Jeg tok feil om Donald Trump» er ikke at han misliker Trump.

Problemet er at:

• abstrakte begreper erstatter konkrete eksempler

• fortelling erstatter maktanalyse

• moralsk ubehag erstatter politisk sammenligning

• og alternativet forsvinner helt ut av bildet

I et binært valg er spørsmålet aldri om en kandidat er sympatisk.

Spørsmålet er alltid:
bedre enn hva?

Den analysen gjør Ness aldri.

Og det er derfor teksten, til tross for sin retoriske kraft og emosjonelle tyngde, fremstår mer som et moralsk selvoppgjør enn som en intellektuelt forpliktende politisk vurdering.