Fra rettsstat til retorikk: Medienes Gestapo-analogier

I USA valgte Trump i hovedsak å prioritere håndheving av allerede eksisterende innvandringslover. Han innførte ikke et nytt lovverk som ga politiet utvidede fullmakter, men instruerte et etablert system om å bruke de fullmaktene som allerede fantes. I kjølvannet av dette har det oppstått betydelig politisk og sosial motstand, særlig rettet mot ICE – etaten som utfører denne typen politiarbeid.

I denne konteksten har det skjedd to dødelige hendelser. Dette er ikke fordi Trump har gitt ordre om å drepe noen, slik Hitler ga Gestapo ordre om politisk vold. De involverte politibetjentene tok individuelle beslutninger basert på egne trusselvurderinger. USA har rundt 330 millioner innbyggere og titusenvis av politifolk – det sier seg selv at individuelle vurderinger vil variere kraftig.

De som skjøt, gjorde individuelle valg. De ble ikke beordret av Trump til å drepe noen. Derfor mener jeg det er ekstremt useriøst når deler av mediene fremstiller dette som at ICE er «Trumps Gestapo». Det er ikke en historisk sammenligning, men en emosjonell analogi ment å skape moralsk sjokk.

Jeg stusser også over ideen om at det å prioritere håndheving av EKSISTERENDE lover automatisk er rasistisk eller nazistisk. Hvis politiet blir Gestapo av å håndheve loven, mister begrepene all mening. Og hvis man kan stemple alle amerikanske politifolk som nazister fordi et ytterst lite mindretall gjør alvorlige feil under ekstremt press, er vi over i kollektiv skyldtenkning – noe de samme mediene ellers hevder å bekjempe.

Vi vet at mannen som omtales som «sykepleier» i mediene, var bevæpnet. Mediene gjør et stort poeng ut av yrkestittelen, som om det er relevant for selve hendelsen. Det er ikke vanlig for sykepleiere å være bevæpnet og forsøke å hindre politiet i å utføre en lovpålagt oppgave.

På samme måte omtales den andre konsekvent som «småbarnsmor», til tross for at hun ifølge politiet forsøkte å kjøre på ICE-agenter med bil. Å være småbarnsmor gjør deg ikke immun mot å gjøre farlige eller kriminelle handlinger. USA har mange dokumenterte saker der småbarnsmødre har begått ekstrem vold, inkludert drap på egne barn – som i saken mot Dejuane Ludie Anderson, og Andrea Yates som drepte alle sine fem barn én etter én ved drukning i badekaret.. Slike fakta forsvinner fullstendig når medier bruker familierolle som moralsk skjold i stedet for å beskrive faktisk hendelsesforløp.

Denne typen språkbruk brukes ikke for å opplyse, men for å styre leserens følelsesmessige reaksjon. Det er et bevisst grep, ikke nøytral journalistikk.

Når det er sagt, tar jeg ikke stilling til om de konkrete trusselvurderingene i disse sakene var riktige. Det må avgjøres rettslig. Enten opplevde betjentene situasjonen som akutt livstruende – eller så gjorde de det ikke. Hvis de handlet uten rettslig grunnlag, er de kriminelt ansvarlige og skal dømmes deretter. Det er slik en rettsstat fungerer.

Så... Hva tenker dere om mediene i dag? Jeg opplever mediene som ekstreme. Som krapylske. Jeg opplever i økende grad at hovedstrømsmediene – NRK, Aftenposten, VG, Dagbladet – er mer opptatt av fortellinger enn av presis virkelighetsbeskrivelse. Faktiske hendelser pakkes inn i moralske narrativer, historiske analogier misbrukes, og komplekse forhold reduseres til enkle eventyr med tydelige helter og skurker. Dessuten har de en klar politisk slagside som er temmelig irrasjonell/virkelighetsfjern.

For øvrig, når NRK publiserer spekulative narrativer og emosjonelle konstruksjoner under merkelappen «dokumentar», er det dessuten vanskelig å se forskjell på journalistikk og konspirasjonsteori.