Norge er ute av kontroll. Hvem styrer Norge?

Staten i Norge oppfører seg som om landet er dens eiendom. Den tar pengene dine først (den forklarer seg etterpå) og sender dem videre gjennom et lag på lag av departementer, direktorater, bistandsmiljøer, stiftelser, råd, utvalg og prestisjeorganisasjoner som lever av avstand. Avstand til dem som betaler. Avstand til dem som spør. Avstand til enhver virkelig kontroll. Der oppe går de samme menneskene inn og ut av verv, styrerom, ambassader, konferanser og tv-studioer med et ansikt som sier ansvar og en praksis som sier privilegium.

Hele apparatet er bygd for å få deg til å akseptere blindhet som samfunnsplikt. Du skal høre ord som tillit, forvaltning, fellesskap, internasjonalt ansvar og demokratisk forankring (du skal kjenne at skuldrene senker seg). Det er slik makten bedøver et folk. Den snakker mykt når den flytter store summer. Den snakker høyt når vanlige mennesker krever å få beholde mer av sitt eget. Den snakker i tåke når pengene forsvinner inn i nettverk få utenfor kretsen forstår. Og hver gang noen spør hvor pengene går (og hvem som kjenner hvem) blir svaret mindre klart jo nærmere du kommer maktens egne salonger.

Det er derfor Hvem styrer Norge treffer så hardt allerede før filmen er laget. Bare tittelen er en anklage. Bare spleisen er en dom. Når et folk må finansiere en dokumentar for å få undersøkt forbindelser mellom politikk, diplomati, bistand og pengestrømmer som for lengst burde vært dratt fram i lyset av pressen og kontrollapparatet, da står du foran et regime av unnvikelse. Da står du foran en stat som vokser på hemmelighold, på glideflukt mellom roller og på den stille avtalen eliter imellom (du beskytter mine rom, jeg beskytter dine).

Bak de glatte ordene ligger makten og råtner

Den norske staten elsker å fremstille seg som moralsk opphøyd. Den gjør det samme i innlandet som ute i verden. Her hjemme opptrer den som verge, oppdrager og skatteinnkrever. Ute opptrer den som fredsmegler, giver og sivilisator. Begge rollene bygger på samme grunnløgn: at makt blir ren av å kle seg i fine ord. Det blir den ikke. Makt blir større av fine ord. Makt blir farligere av fine ord. Makt blir mer frekk når den lærer at et helt land bukker for titler, prestisje og internasjonale adgangskort.

Og akkurat der går denne filmen inn. Hvem styrer Norge skal følge sporene gjennom bistand, diplomati, politiske nettverk og pengestrømmer som har vært skjermet av rang, forbindelse og moralsk staffasje. Den skal inn i krysningspunktene der ingen i staten liker at du ser for lenge. Den skal inn i miljøene der folk omtaler hverandre som kolleger, venner, samarbeidspartnere og ressurspersoner (som om selve språket kan vaske bort det ubehagelige spørsmålet). Hvem åpnet dørene? Hvem satt rundt bordene? Hvem flyttet pengene? Hvem visste mer enn de sa? Hvem lot stillheten gjøre jobben?

Det er dette som gjør prosjektet farlig for de rette menneskene. For staten tåler kritikk i små doser. Den tåler kronikker, paneldebatter og oppblåste beklagelser. Det staten frykter er sammenheng. Den frykter mønstre. Den frykter noen som samler løse tråder og viser folket tauverket. Den frykter arbeidet som gjør et nettverk synlig. Den frykter et kamera som ikke lar seg blende av diplomatfrakk, bistandsspråk og opphøyde ansiktsuttrykk.

Dette handler om pengene dine og livet ditt

Det er alltid noen som later som om slike saker er fjerne. De vil plassere dem i en sone for spesielt interesserte (som om vanlige folk ikke har noe med dette å gjøre). Det er bedrageri. Dette handler om pengene dine. Dette handler om hva staten tar fra deg før du har rukket å si ja eller nei. Dette handler om hva som skjer når de pengene føres inn i systemer der ansvaret blir svakere for hvert ledd og der kontrollen blir mykere jo finere visitkortet er.

Du merker staten når du jobber, når du fakturerer, når du handler, når du sparer, når du arver, når du prøver å bygge noe selv. Staten står der med hånden ute og et moralsk foredrag på leppene. Den krever lydighet av dem som skaper verdier. Den viser ømhet for apparatene som forbruker dem. Det er selve sykdommen. Den som skaper må dokumentere alt. Den som forvalter andres penger får stadig flere sjanser, stadig flere forklaringer, stadig flere ordninger og stadig større rom til å gjemme seg i.

Derfor er Hvem styrer Norge mer enn et dokumentarprosjekt. Det er et nødvendig inngrep i et system som har levd altfor lenge på at vanlige mennesker skal nøye seg med bruddstykker. Filmen søker støtte for å finansiere research, intervjuer, kartlegging og den typen seigt arbeid som må til når maktens verden skal åpnes med maktens egne dokumenter, forbindelser og spor. Et slikt arbeid får ingen ærlig plass i et system som lever av å beskytte seg selv. Et slikt arbeid må bæres fram av folk som er lei av å bli styrt av mennesker de aldri får se ordentlig i kortene.

Staten fortjener ingen skånsom behandling

Myndighetene i Norge har ingen rett til flere runder med tillitsfull mumling. De har fått penger, apparat, fullmakter og et pressekorps som altfor ofte oppfører seg som hoffstab. De har hatt alle muligheter til å vise at systemet tåler lys. Likevel ender vi igjen og igjen i samme situasjon: Det som virkelig betyr noe kommer seint ut. Det kommer stykkevis ut. Det kommer etter at skaden er skjedd. Det kommer etter at folk har rukket å omplassere ansvar, omskrive sin rolle og trekke nye gardiner foran de innerste rommene.

Dette er statens vane. Den vokser først (den svarer senere). Den bygger nettverk først (den snakker om habilitet senere). Den flytter penger først (den bestiller evalueringer senere). Den gjør folket til finansieringskilde og maktmenneskene til forvaltere av et maskineri som er blitt så stort at nesten ingen lenger kan peke på én dør og si: der inne sitter de som bestemmer. Det er nettopp derfor tittelen Hvem styrer Norge svir. For et fritt folk skal aldri være i tvil om hvor makten ligger, hvem som bruker den og på hvilket grunnlag den brukes.

Når staten blir stor nok får den sin egen adel. Den går ikke med krone og hermelin. Den går med akkreditering, adgangskort og ulastelig språk. Den spiser lunsj på dine penger, flyr på dine penger, bygger nettverk på dine penger og snakker om samfunnet som om du var et barn som burde være takknemlig for å få betale. Denne adelen tåler latterliggjøring. Den tåler litt uro. Den tåler sjelden metodisk innsyn. Det er derfor denne filmen må lages.

Derfor må folket åpne rommet selv

Hvem styrer Norge søker folkefinansiering fordi denne typen arbeid krever frihet fra dem som allerede sitter med definisjonsmakten. Det krever tid til research (tid til å lese) tid til intervjuer (tid til å lytte) tid til å kartlegge forbindelser som blir usynlige så fort de deles opp i pene enkelthendelser. Spleisen finansierer det arbeidet staten aldri får til å gjøre ærlig mot seg selv. Den finansierer avstanden som trengs for å se klart. Den finansierer viljen til å bli stående når trykket kommer fra de miljøene som er vant til å slippe unna med hevede øyenbryn og glatte pressemeldinger.

Derfor er støtte til Hvem styrer Norge noe langt mer enn et bidrag til en film. Det er en avvisning av hele forestillingen om at folket skal holde seg rolig (betale) og vente på at makten en dag skal rydde opp i sin egen råte. Det skjer ikke. Det har aldri skjedd. Makt gransker bare makt ordentlig når den blir tvunget til det av mennesker som nekter å la seg bedøve av språk, titler og institusjonell høflighet. Hver krone til denne filmen er et krav om innsyn. Hver deling er et lite slag mot stillheten. Hvert tips er en hånd på dørhåndtaket til et rom som har vært lukket altfor lenge.

Støtt spleisen. Del den. Tving spørsmålet inn i offentligheten til det sitter som en klo i hele den norske maktstrukturen: Hvem styrer Norge? For dette er punktet der et folk enten bøyer nakken enda en gang (og betaler for sin egen tåkelegging) eller reiser seg og krever lys over nettverkene, pengene og menneskene som har gjort staten til sitt private festlokale. Hvem styrer Norge kan bli filmen som river opp dørene. Da finnes det bare ett anstendig svar fra folk som fortsatt vil vite hvem som styrer landet deres: Få den laget.