Liberaleren blåser i frihetens horn og kaller på formynderen

På Liberaleren.no skriver økonomen Lars Peder Nordbakken at digitale plattformer, kunstig intelligens, data og kapital samler så mye makt at friheten står under beleiring, og han setter scenen med karteller, annonsemarkeder, teknologimilliardærer og en truet offentlighet slik at leseren skal kjenne lukten av røyk lenge før første påstand er prøvd mot virkeligheten.

Han trekker deretter inn Walter Eucken, Freiburg-skolen og mellomkrigstidens Tyskland for å gi teksten historisk gravitasjon, og han lar fortellingen vokse fra økonomisk konsentrasjon til politisk påvirkning, fra markedsmakt til definisjonsmakt, fra digitale plattformer til et nesten kosmisk bilde av at noen få private aktører former hva mennesker ser, hva mennesker tror og hva samfunnet til slutt oppfatter som sant.

Så leder han leseren frem til sin foretrukne kur med europeisk konkurransepolitikk, åpne standarder, interoperabilitet, sterkere institusjonelle rammer, regulering av algoritmer, regulering av databruk og fastere brannmurer mellom økonomisk og politisk makt, og hele teksten dirrer av den gamle drømmen om at en klok overbygning av jurister, tilsyn, direktiver og politiske vakttårn skal spre makt ved å sentralisere styringen.

Jeg kunne nesten trodd at Nordbakken var en glødende Mises-leser da jeg så ord som makt, karteller og sammenblanding av økonomi og politikk. Men teksten hans går i stikk motsatt retning. Mises-tradisjonen spør først hvor makten kommer fra, hvem som beskytter den og hvilke inngrep som gjør den seig. Nordbakken hopper over hele den delen og går rett til det gamle nummeret der størrelse i seg selv blir mistenkelig og staten får rollen som den voksne i rommet. Det er ikke et Misesiansk instinkt. Det er styringsiver med akademisk parfyme.

Hvordan han flytter årsaken

Her kommer den store forfalskningen av årsakskjeden, for den maktkonsentrasjonen han beskriver vokser i praksis frem gjennom politisk vern, regulatoriske inngangsporter, lisensjungler, subsidier, skattefavorisering, offentlige kontrakter, importvern og den tette dansen mellom storkapital og stat, og akkurat denne dansen får hos Nordbakken rollen som redningsmann i stedet for rollen som hovedmistenkt. I Rothbards språk er dette helt enkelt monopolprivilegier (monopolgrants) og kvasi-monopolier gitt og bevoktet av staten gjennom lisenser, kvoter og andre former for tvangsmessig utestengelse.

Det er derfor den historiske analogien hans halter allerede før den har fått sko på. Når han viser til karteller med rettslig beskyttelse som advarsel, beskriver han jo nettopp noe som ikke var fri konkurranse, men konkurranse som var lagt i håndjern. Et rettslig beskyttet kartell er ikke markedets sanne ansikt. Det er markedet etter at staten har låst døren, dratt ned gardinene og hengt opp et skilt der det står “orden”.

Og historien er full av slike små groteske innslag. I amerikanske nyttenæringer ble “naturlig monopol” brukt som pen teori for en stygg praksis: selskaper som ikke klarte å sikre monopol gjennom vanlig konkurranse, gikk til staten og ba om vern. Horace M. Gray beskrev denne “public utility”-statusen som et tilfluktssted for aspirerende monopolister som syntes ekte konkurranse var for vanskelig, for dyr eller for usikker. Det var ikke en markedsprosess. Det var en korrupt ordning der monopolbyttet ble delt mellom selskap og myndighet.

Når slikt vern først er etablert, får du heller ikke frihetens gullalder. Du får dyrere tjenester, slappere kvalitet og mindre press nedenfra. Gregg Jarrell fant at delstater som innførte statlig regulering i elektrisitetssektoren fikk priser opp 46 prosent, profitt opp 38 prosent og tjenestekvalitet ned 23 prosent. Walter J. Primeaux fant på sin side at byer med direkte konkurranse mellom flere selskaper fikk lavere priser, bedre service og ingen katastrofale priskriger. Det er faktisk slik at virkeligheten lo av teorien om at beskyttet monopol var samfunnets redning.

Markedet er ikke staten med app

Han skriver om store selskaper som om størrelse bærer sin egen forbannelse i seg, selv om størrelse i markedet først og fremst forteller at mange mennesker bruker en løsning akkurat nå, og akkurat nå er et svakt grunnfjell i en verden der teknologi skifter fort, brukervaner skifter fort, plattformer stiger fort og plattformer faller fort når nye aktører finner et hull, bygger noe bedre og river ned det som i går så ut som et elektronisk keiserdømme.

Når han maler bildet av informasjonskontroll som en form for kontroll over virkeligheten, bruker han et språk som får algoritmer til å høres ut som orakler og plattformer til å ligne departementer med egen himmel over hodet, selv om virkeligheten består av millioner av valg, søk, delinger, bytter, abonnementer, nisjer, filtre og motstemmer som hele tiden trekker oppmerksomheten i nye retninger. En plattform kan være mektig. Den er fortsatt ikke en stat. Den kan lokke, filtrere og rangere. Den kan ikke møte opp med bøter, bevæpnet makt og lovhjemmel.

Se bare på drosjemarkedet i New York. Byen delte ut medallioner, stoppet nesten all ny lovlig konkurranse og lot verdien på disse lisensene stige fra 10 dollar til 1,3 millioner dollar. Dette var ikke et marked som spontant ble oligarkisk. Det var en politisk skapt knapphet der gamle aktører ble isolert fra konkurranse og kundene fikk mindre for mer penger. Så kom Uber og Lyft utenfra og blåste hull i hele arrangementet. Det er nesten for vakkert. Først lager staten kartellet. Så kommer innovasjonen og gjør narr av kartellet.

Der ligger også forskjellen Nordbakken glir lett over. Markedsmakt er ustabil fordi den hele tiden kan utfordres av innovasjon, feilgrep og nye løsninger. Politisk makt kan skrive sine egne livvakter inn i loven. Når de to smelter sammen, har du et problem. Men problemet er ikke at markedet plutselig ble for marked. Problemet er at staten ble medeier i sperrebåndet. Og da hjelper det lite å rope at flere sperrebånd skal redde friheten.

Hvorfor løsningen hans skjermer de største

Så kommer oppskriften hans som en messende prosesjon av kontroll (mer EU, mer konkurransepolitikk, mer regulering av algoritmer, mer regulering av data, mer institusjonell styring), og hver eneste del av denne oppskriften krever advokater, byråkrater, rapportering, revisjoner, godkjenninger, tilpasningskostnader og permanent kontakt med maktens kontorer, og i den verdenen står de største husene allerede med nøkler i hånden og ferdigskrevne høringssvar på skrivebordet.

Det er derfor slike tekster så ofte ender som vern for dem som allerede har grep om markedet. Tung regulering fungerer som en vollgrav rundt de største aktørene, og hver ny paragraf, hver ny plikt, hver ny kontrollmekanisme og hver ny overnasjonal standard gjør terskelen høyere for gründeren, mindre for utfordreren og tykkere for den privilegerte kjempen som har råd til en hel etasje full av folk som lever av å håndtere politisk friksjon. Den store aktøren tåler side 438 i et nytt regelverk. Den lille dør på side 12.

Og som om det ikke var nok, får du den berømte svingdøren på kjøpet. Byråkrater regulerer næringer, forlater staten, går inn i næringene de regulerte og blir rike på å navigere systemet for dem som har råd til å kjøpe veivisere. Den roterende døren gjør at det samme reguleringssystemet kan fortsette og forsterkes over tid. Der har du den moderne versjonen av ‘maktkontroll’ (en klubb der dørvakten og stamgjesten går hjem i samme taxi).

Det er også derfor jeg ler litt mørkt når slike løsninger presenteres som modig kamp mot maktkonsentrasjon. Historisk er dette ofte bare ‘politikere på hvite hester’-fortellingen en gang til. Først forteller du at markedet er på vei utfor stupet. Så rir staten inn som frelser. Så viser det seg at ‘frelseren’ beskytter de etablerte, tømmer lomma til kundene og kaller regningen samfunnsansvar. Slik har også store deler av antitrust-fortellingen fungert i praksis: pen i læreboken, langt styggere når du følger sporene i virkeligheten.

Liberaleren og frihetens kostyme

Liberaleren slipper stadig til denne typen resonnement, og mønsteret er forutsigbart nok til å bli en sjanger. Først et stort skremmebilde. Så et oppblåst språk om systemtrusler. Deretter en ærbødig bønn om sterkere styring. Og til slutt et resultat der friheten reduseres til et ord på utsiden av pakken selv om innholdet består av mer politisk makt, mer overnasjonal styring og flere redskaper i hendene på dem som allerede sitter nærmest spakene.

Det gir også en underlig bismak når et miljø som gjerne vil fremstå som hjem for liberal ånd, ofte virker langt mer komfortabelt med økonomisk formynderi enn med ubehagelige motargumenter. Jeg trenger ikke gjøre dette til hovedsaken for å si det åpenbare: et sted som virkelig tror på frihet burde tåle kritikk bedre enn det tåler nye oppskrifter på kontroll. Ellers står du igjen med en nettavis som er modig mot markedet og sart mot motsvar.

Det er faktisk slik at Nordbakkens tekst treffer en nerve hos mange fordi han peker på noe reelt. Samrøret mellom kapital og politikk er farlig. Der er jeg enig. Men det er nettopp derfor løsningen hans blir så bakvendt. Når økonomisk og politisk makt smelter sammen, er ikke svaret å gi den politiske makten større rekkevidde, finere verktøy og tettere grep om markedsprosessen. Da gjør du bare den samme fusjonen mer verdifull for alle som allerede sitter nærmest maktens sentralbord.

Fra et Misesiansk perspektiv er dette nesten komisk i sin egen selvmotsigelse. Han beskriver et samfunn der noen få aktører blir for store, for tette på staten og for vanskelige å utfordre. Så presenterer han en oppskrift som gjør det dyrere å utfordre dem, mer lønnsomt å stå tett på staten og mer attraktivt å bli stor nok til å håndtere hele det regulatoriske maskineriet. Han sier han vil spre makt, selv om hvert tiltak peker mot mer politisk sentralisering av maktutøvelsen.

Hva et liberalt svar faktisk er

Et liberalt svar begynner et helt annet sted, med avvikling av privilegier, avvikling av subsidier, avvikling av adgangsvern, åpnere markeder, sterk eiendomsrett, klar kontraktsfrihet, like regler for alle og en stat som holder seg til lov og rett i stedet for å fungere som komponist, dirigent og dørvakt for hele økonomien. Det er akkurat dette logikken bak kritikken av monopolprivilegier peker mot: ikke flere dispensasjoner, ikke flere lisenser, ikke flere kunstige knapphetsregimer, men færre politiske sperrer mellom kunden og den som vil konkurrere om å tjene ham.

Det er ikke en romantisk fantasi. Det er en nøktern konklusjon. Når inngrep skaper knapphet, stiger prisene og kvaliteten faller. Når konkurranse får virke, må aktørene enten levere bedre eller vike. Derfor er frihet så irriterende for dem som elsker styring. Frihet lar ikke de rette menneskene holde i spakene. Frihet lar vanlige mennesker flytte penger, oppmerksomhet og lojalitet bort fra dem som skuffer dem.

Og det er her Nordbakken går fra å være feil til å bli farlig feil. For han selger en type intellektuell trøst som alltid frister den dannede styringsmannen: han lover at vi kan bevare markedet ved å sette et stadig tykkere lag av administrasjon rundt det. Men markedet dør ikke først når du forbyr det helt. Det dør også når du overkler det med så mange privilegier, påbud, skjemaer og kontroller at bare de største og mest tilkoblede overlever inni rustningen.

Så nei. Dette er ikke et forsvar for liberalismen. Det er et angrep på liberalismen skrevet i et språk som låner dens hedersord. Han peker på et reelt problem og foreslår mer av det som historisk har gjort slike problemer seige. Han blåser i frihetens horn og kaller på formynderen. Og det mørkeste poenget er kanskje dette: mange hører hornet og tror fortsatt at det er friheten som kommer løpende. Det er den ikke. Det er kontrollrommet.