Når svar i et spørreskjema blir til demokratikrise i USA i norske medier

Det er nesten så man må gni seg i øynene når man leser de store overskriftene om at verdens mektigste konstitusjonelle system plutselig har falt dramatisk på en demokratisk skala, at et land med tre hundre millioner mennesker, tusenvis av dommere, femti delstater, et permanent politisk oppgjør mellom partier, en aggressiv og støyende presse og en offentlig debatt som aldri stopper opp, nå angivelig befinner seg i en slags historisk nedtur fordi en ny rapport med elegante grafer og imponerende indeksnavn forteller oss at demokratiet svekkes i en fart som får kommentatorer til å trekke frem årstall fra 1970-tallet og formuleringer om «dramatiske fall» og «demokratisk tilbakegang» som om selve fundamentet i systemet er i ferd med å løsne.

Og midt i dette ganske høytidelige teateret står den egentlige mekanismen bak fortellingen, som viser seg å være langt mer prosaisk enn man skulle tro når man først begynner å se nærmere på hva som faktisk ligger bak tallene, fordi hele historien starter med et spørreskjema hvor personer som arbeider med politikk, institusjoner og statsvitenskap blir bedt om å gi sine vurderinger av hvordan ulike deler av et politisk system fungerer, hvor fri pressen oppleves å være, hvor uavhengige domstolene virker, hvor sterke begrensningene på regjeringen fremstår, og hvor svarene plasseres på skalaer som senere mates inn i en modell som produserer et nytt tall som igjen blir til en graf.

Det som skjer er altså i bunn og grunn at noen akademikere blir bedt om å gi sine vurderinger av institusjoner gjennom spørsmål om pressefrihet, domstolenes uavhengighet og begrensninger på politisk makt, hvor svarene settes på en skala før de samles i en indeks og tegnes som en graf, og når grafen først peker litt nedover er det nesten som om hele maskineriet rundt oppmerksomhet og overskrifter setter seg i bevegelse.

Hva det ikke er

Det er litt vanskelig å forklare hvor banalt dette egentlig er uten at forklaringen selv begynner å høres nesten komisk enkel ut, og derfor er det faktisk lettere å starte med å si hva dette ikke er, fordi mange av overskriftene gir et inntrykk av at noen har målt demokrati på en måte som ligner på hvordan man måler økonomi, kriminalitet eller andre konkrete forhold i et samfunn.

Dette er ikke en opptelling av fengslede journalister, det er ikke en registrering av stengte aviser, det er ikke en kartlegging av forbudte demonstrasjoner, og det er heller ikke en gjennomgang av avlyste valg eller oppløste parlamenter, altså ingen av de hendelsene som vanligvis forbindes med faktiske sammenbrudd i demokratiske institusjoner.

Det er heller ikke en undersøkelse av hva millioner av borgere opplever i sin hverdag, og det er ikke en statistikk over konkrete inngrep i rettigheter, fordi selve grunnlaget i stedet består av vurderinger av institusjoner som senere blir samlet og bearbeidet til en indeks som igjen fremstilles i form av en graf.

Hva det faktisk er

Det det i praksis er, er at et begrenset antall forskere som arbeider med politikk og institusjoner blir bedt om å gi sine vurderinger av hvordan ulike deler av et system fremstår for dem, hvor spørsmål om pressefrihet, maktbalanse og institusjonell styrke besvares på skalaer som uttrykker grader av oppfatning snarere enn registrering av konkrete hendelser, og hvor disse vurderingene deretter samles, vektes og bearbeides til ett samlet tall som presenteres som en utvikling over tid.

Når dette tallet tegnes som en kurve, oppstår det en visuell fortelling som gir inntrykk av presisjon og måling, selv om grunnlaget består av vurderinger som i sin natur er skjønnsmessige, og det er i dette spranget mellom vurdering og fremstilling at noe som i utgangspunktet er en strukturering av faglige oppfatninger begynner å fremstå som en måling av virkeligheten selv.

Det er derfor man får denne merkelige situasjonen hvor små justeringer i hvordan noen vurderer institusjoner på en skala kan oversettes til store ord om historiske fall, og hvor en graf som i utgangspunktet bare uttrykker en aggregert oppfatning, plutselig brukes som grunnlag for bastante beskrivelser av hvordan et helt samfunn angivelig utvikler seg.

USA har i praksis blitt et friere og mer liberalt demokrati

Når man legger bort forestillingen om at en graf basert på vurderinger måler virkeligheten direkte, og retter oppmerksomheten mot hva som faktisk har endret seg i hvordan makt utøves og informasjonsflyt håndteres i den moderne offentlige sfæren, trer det frem et bilde der de mest håndfaste endringene knytter seg til hvordan statlige aktører forholder seg til distribusjon, synlighet og prioritering av innhold, og hvor graden av operativ påvirkning av denne strømmen blir avgjørende for hvordan frihet faktisk utspiller seg i praksis.

Det sentrale punktet knytter seg til hvordan staten inngår i eller avstår fra å inngå i prosesser som påvirker hva mennesker kan se, si og dele, og i hvilken grad det eksisterer en struktur der føderale organer står i løpende kontakt med digitale plattformer på måter som muliggjør påvirkning av synlighet, rekkevidde og prioritering av lovlig innhold gjennom flagging, anbefalinger og forventet etterlevelse, noe som etablerer en operativ dimensjon av maktutøvelse som virker gjennom systemenes egne mekanismer fremfor gjennom eksplisitt regulering.

Når en slik kobling ikke lenger strukturerer forholdet mellom stat og plattform, endres betingelsene for hvordan informasjon beveger seg, fordi fraværet av koordinert flagging, institusjonell påvirkning og implisitt press gjør at innhold distribueres gjennom de tekniske systemene med færre justeringer knyttet til eksterne føringer, og dette påvirker både hvilke perspektiver som oppnår synlighet og hvordan de sirkulerer i offentligheten over tid.

I denne utviklingen blir forskjellen mellom formell og operativ frihet tydelig, ettersom de samme rettighetene og institusjonene kan bestå samtidig som de faktiske rammene for synlighet, rekkevidde og distribusjon endres gjennom hvordan informasjonsstrømmen håndteres, og når strukturer for indirekte påvirkning ikke lenger utgjør en del av dette samspillet, reduseres statens praktiske innflytelse på hvilke ytringer som får gjennomslag i offentligheten.

Samtidig må digital kommunikasjon forstås som den primære arenaen for politisk og sosial utveksling, hvor endringer i hvordan denne arenaen organiseres, påvirkes og utvikles får direkte betydning for hvordan meninger dannes, utfordres og spres, og hvor en utvikling preget av mindre koordinering og større variasjon i modereringspraksis gir et bredere rom for at ulike perspektiver kan eksistere side om side.

Når plattformenes rolle formes av interne prioriteringer, konkurranse, teknologiske valg og ulike tilnærminger til moderering, oppstår det en struktur der makt er mer distribuert og mindre samlet, og hvor flere aktører påvirker informasjonsflyten uten at én enkelt instans etablerer en overordnet retning, noe som gir en dynamikk der variasjon og uforutsigbarhet inngår som en del av hvordan offentligheten fungerer.

I en slik struktur utvides rommet for avvik, kritikk og alternative tolkninger gjennom selve måten informasjon beveger seg på, hvor fraværet av koordinerte inngrep i distribusjon og synlighet gjør at flere perspektiver får mulighet til å nå frem og opprettholde tilstedeværelse i den digitale offentligheten.

Når vurderingen av utviklingen knyttes til hvordan informasjon faktisk distribueres, hvordan plattformer opererer og hvordan statlige aktører inngår i eller trekker seg tilbake fra påvirkning av disse prosessene, fremtrer et bilde av et system der informasjonsflyten preges av mindre koordinering, større spredning og økt variasjon i hvilke perspektiver som får sirkulere, og det er denne utviklingen i operativ realitet som gir grunnlag for å forstå hvordan makt og frihet utspiller seg i praksis.

Utvikling og operativ realitet

Når man går fra den strukturelle beskrivelsen til det som faktisk kan observeres i praksis, dreier det seg ikke lenger om vurderinger eller modeller, men om konkrete former for samspill mellom statlige aktører og digitale plattformer, hvor det i en tidligere periode eksisterte en løpende kontakt mellom offentlige institusjoner og teknologiselskaper som gjorde det mulig å påvirke synlighet, prioritering og spredning av lovlig innhold gjennom flagging, anbefalinger og forventet etterlevelse, uten tydelig forankring i formelle vedtak eller eksplisitt lovgivning, og hvor denne typen kontakt dermed etablerte en operativ struktur for påvirkning av informasjonsflyten.

Denne formen for påvirkning virker gjennom justeringer i synlighet og distribusjon, hvor innhold kan bli mindre fremtredende, merket eller nedprioritert innenfor plattformenes egne systemer, og hvor slike prosesser over tid påvirker hvilke perspektiver som oppnår rekkevidde, gjennomslag og varighet i offentligheten, slik at skillet mellom hva som er tillatt og hva som faktisk sirkulerer med tyngde gradvis formes av hvordan disse mekanismene anvendes i praksis.

Når denne typen kobling mellom statlige aktører og plattformer svekkes eller forsvinner, skjer det en forskyvning i hvordan informasjon beveger seg, fordi fraværet av koordinert flagging, institusjonelt press og forventet etterlevelse gir større rom for at innhold sirkulerer gjennom de samme tekniske strukturene uten den samme graden av operativ justering, noe som påvirker både bredden i hvilke perspektiver som er synlige og tempoet i hvordan de sprer seg.

Dette gjør forskjellen mellom formell og operativ frihet tydelig, fordi et system kan ha de samme lovene, de samme institusjonene og de samme rettighetene på papiret samtidig som de faktiske betingelsene for hva som får synlighet, rekkevidde og effekt utvikler seg gjennom endringer i hvordan informasjonsstrømmen håndteres, og når en struktur som muliggjør indirekte påvirkning trekkes tilbake, reduseres statens faktiske innflytelse over denne strømmen gjennom praksis fremfor gjennom formelle endringer.

Når vurderingen knyttes til det som faktisk kan observeres i hvordan informasjon distribueres, hvordan plattformer opererer og hvordan statlige aktører inngår i eller fraviker slike samspill, fremtrer et bilde av et system der informasjonsflyten er mindre koordinert, mer distribuert og preget av større variasjon i hvilke perspektiver som får sirkulere, og det er denne utviklingen i operativ realitet som gir grunnlag for en forståelse av endring som knytter seg til hvordan makt faktisk utøves i den digitale offentligheten.

I disse praksisene trer det frem et mønster der flere føderale organer over tid etablerte løpende kontakt med digitale plattformer, hvor temaer som desinformasjon, valgpåvirkning, folkehelse og nasjonal sikkerhet dannet rammen for et samarbeid som i praksis handlet om håndtering av innhold, og hvor kommunikasjonen tok form av møter, e-poster, portaler for innrapportering og løpende dialog om hva som burde vurderes nærmere innenfor plattformenes egne modereringssystemer.

I disse prosessene ble spesifikke innlegg, kontoer og narrativer identifisert og sendt videre til plattformene for vurdering, samtidig som det fra offentlig hold ble formulert forventninger om ansvarlig håndtering, tydeligere håndheving av retningslinjer og raskere respons på innhold som ble ansett å kunne påvirke samfunnsforhold, og hvor denne typen forventningsstyring fikk betydning fordi plattformene opererer innenfor et regulatorisk landskap der fremtidig lovgivning, tilsyn og politisk press inngår som en del av beslutningsgrunnlaget.

Denne formen for samspill innebærer ikke nødvendigvis eksplisitte pålegg i juridisk forstand, men etablerer en struktur der prioriteringer, synlighet og distribusjon av innhold påvirkes gjennom anbefalinger, kategoriseringer og gjentatt dialog, slik at innhold kan bli merket, nedprioritert eller få redusert rekkevidde innenfor plattformenes egne systemer, og hvor effekten over tid består i at enkelte typer perspektiver får svakere gjennomslag i den digitale offentligheten selv når de forblir lovlige.

I tilknytning til dette utvikles også institusjonelle rammer som samler og systematiserer slike vurderinger, blant annet gjennom samarbeid mellom offentlige aktører, forskningsmiljøer og sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeider med kartlegging av informasjonsstrømmer, hvor analyser, rapporter og løpende vurderinger av innhold inngår i et større apparat for å identifisere hva som bør følges opp nærmere av plattformene, og hvor denne typen kunnskapsproduksjon samtidig får en operativ funksjon når den kobles til konkrete modereringsprosesser.

For en observatør som legger vekt på hvordan makt utøves gjennom praksis, fremstår dette som en situasjon der staten ikke bare regulerer rammene rundt offentligheten, men også inngår i løpende prosesser som påvirker hvordan informasjon prioriteres, filtreres og distribueres, og hvor grensene mellom offentlig myndighet og private plattformers beslutninger blir mindre tydelige fordi påvirkningen skjer gjennom kontinuerlig samspill fremfor gjennom enkeltstående vedtak.

I et slikt bilde blir det sentralt at påvirkningen skjer gjennom strukturer som ikke alltid er synlige i enkeltbeslutninger, men som likevel former hvilke ytringer som får rekkevidde, hvilke temaer som løftes frem og hvilke perspektiver som gradvis får mindre tilstedeværelse, og hvor opplevelsen av styring oppstår gjennom summen av mange små justeringer i hvordan informasjonsflyten håndteres over tid.

Denne typen samspill er også dokumentert gjennom offentliggjorte interne kommunikasjoner mellom plattformer og myndigheter i perioden, noe som gir et konkret innblikk i hvordan slike prosesser faktisk har fungert.

Når en utvikling som i praksis innebærer redusert operativ påvirkning av informasjonsflyt samtidig beskrives som demokratisk tilbakegang, oppstår det et avvik mellom hva som faktisk skjer i systemet og hvordan dette fremstilles gjennom indekser og vurderingsbaserte målinger, og det er nettopp dette avviket som gjør at konklusjonen om svekket liberalt demokrati ikke holder når den prøves mot konkrete mekanismer.