Når ordene i dag møter ordene fra den gang

Når ordene i dag møter ordene fra den gang
En historie om hva som faktisk står skrevet, og hvorfor rekkefølgen betyr alt

I dag påstår hun gråtkvalt at «jeg ble manipulert og lurt», og det legges frem som en forklaring som skal samle trådene og gi ro til en sak som i realiteten består av hundrevis av konkrete handlinger. Jeg gjør det motsatte, jeg går tilbake til det hun selv skrev da dette foregikk, før forklaringer måtte formes og før hvert ord fikk en strategisk betydning. Det gir et bilde som ikke trenger å pyntes på, fordi det allerede er tydelig nok i sin egen form.

Hun åpner med «tickle my mind», og det er en bemerkelsesverdig måte å bli ført bak lyset på, hvor man selv sitter og setter tonen med små elegante formuleringer. Hun skriver med letthet, med nærhet og med en form for uanstrengt kontakt som gjør relasjonen levende fra første stund. Det er hennes egne ord som bygger dette rommet, og de står der fortsatt.

Så kommer 23. oktober 2011 kl. 11:37, og hun skriver: «Googlet deg etter forrige e-post. Enig – det så ikke så bra ut :)». Hun søker selv, hun finner selv, og hun kommenterer det med en letthet som gjør hele vurderingen nesten uanstrengt. Det er et punkt i tidslinjen hvor informasjon er hentet inn og vurdert, og det er formulert med hennes egne ord.

Etter dette fortsetter kontakten, og den fortsetter tett, over tid, med et volum som ikke lar seg forklare som tilfeldige drypp. Meldinger går frem og tilbake måned etter måned, og relasjonen opprettholdes gjennom en rekke aktive valg. Det er ikke en hendelse som glipper, det er et mønster som bygges og vedlikeholdes.

Så står 13. november 2012 kl. 08:55 der, hvor hun skriver: «Is it inappropriate for a [sensur] to suggest two [sensur] women carrying a surfboard for my 15 yr old sons wallpaper?». Hun velger mottaker, hun velger tema, og hun formulerer spørsmålet i en tone som forutsetter komfort og fortrolighet. Det er en konkret handling, plassert mer enn ett år etter at hun selv skrev at det hun fant «ikke så bra ut».

Det er noe nesten mørkt komisk i akkurat dette punktet, hvor man ser en vurdering bli gjort, lagt til side og fulgt opp med en relasjon som fortsetter som før. Som om det lille varsellampen som blinket bare ble notert og deretter ignorert med en lett hånd. Det gir ikke behov for sterke ord, det gir bare behov for å lese det som faktisk står der.

Alt dette ligger i en enkel rekkefølge, og det er nettopp rekkefølgen som gir tyngde. Hun oppsøker informasjon, hun vurderer det hun finner, hun fortsetter kontakten, og hun gjør det i en tone som bærer preg av nærhet og ro. Det er en serie handlinger som står stødig på egne ben, uten behov for tolkning.

Når hun nå sier «jeg ble manipulert og lurt», så står den setningen der som en ettertekst som forsøker å forklare noe som allerede er skrevet ferdig i sanntid. Jeg leser det hun skrev da, og det gir et bilde som ikke lar seg viske bort av ord som kommer senere. Det er der ubehaget ligger, ikke i hva som sies nå, men i hvor godt det som ble skrevet før fortsatt står.