Britene ga fra seg våpnene sine. Og nå setter regjeringen dem i fengsel for Facebook-innlegg

Et samfunn som en gang lærte verden frihet viser nå hvordan staten utvider sin makt fra eiendom til tanker

Storbritannia har i århundrer blitt fremstilt som et av frihetens arnested, et sted der makt ble presset tilbake gjennom sedvane, rettspraksis og en dyp forståelse av at individet måtte ha et rom staten ikke fikk røre, samtidig som den samme nasjonen nå fremstår som et laboratorium for hvordan en moderne stat kan utvide sin kontroll over mennesker gjennom lover som er brede nok til å fange opp både handlinger, intensjoner og til slutt rene formuleringer skrevet i frustrasjon på en skjerm.

Denne utviklingen gir en nesten komisk historisk kontrast når man husker at det var nettopp britisk maktmisbruk som utløste et av de tydeligste opprørene for individuell frihet i moderne tid, der kolonister i Amerika beskrev hvordan myndighetene hadde oversvømt samfunnet med reguleringer, skatter og embetsmenn som skulle kontrollere alle sider av livet, noe som i sin tid ble sett som uutholdelig og som i dag fremstår som en beskrivelse av det systemet Storbritannia selv har bygget opp innenfor egne grenser.

Det Adam Smith kalte et system av naturlig frihet bygget på individets rett til å disponere egen eiendom, egen arbeidskraft og egne valg uten konstant innblanding fra en overivrig stat, fremstår i dag som en fjern idé i et samfunn der myndighetene i praksis har påtatt seg rollen som både vokter, tolk og regulator av hva mennesker kan uttrykke, samtidig som de samme myndighetene utviser en selvtillit som ville fått selv de mest ambisiøse statsmenn fra 1700-tallet til å fremstå som beskjedne.

Når staten først får smaken på å regulere menneskers handlinger, oppstår det en institusjonell dynamikk som gjør at den også begynner å regulere forutsetningene for handling, der språk, intensjoner og mulige fremtidige konsekvenser blir gjenstand for samme type kontroll som tidligere var forbeholdt konkrete handlinger, noe som gir en form for styring som er langt mer omfattende enn den som noen gang ble formulert i lovtekstene som opprinnelig skulle beskytte borgerne.

Southport i 2024 fungerer som en utløsende hendelse i denne prosessen, der en tragisk forbrytelse skaper et politisk rom for å utvide statens inngrep i det digitale rommet, og der resultatet blir et stort antall tiltaler knyttet til ytringer på sosiale medier, noe som i praksis betyr at staten nå opererer med en modell der den aktivt leter etter formuleringer som kan passe inn i et stadig bredere definert problemområde.

Når lovverket samtidig er utformet slik at det gir myndighetene betydelig tolkningsrom, oppstår det en situasjon der grensene for hva som er tillatt ikke lenger fremstår som klare og stabile, men som bevegelige og avhengige av hvordan staten til enhver tid velger å anvende sin makt, noe som igjen skaper en kultur der mennesker internaliserer denne usikkerheten og begynner å regulere seg selv før staten trenger å gripe inn.

Hvordan denne utviklingen følger en logikk som ble beskrevet allerede på 1700-tallet

Dette er ikke en ny utvikling, dette er en gammel innsikt som gjentar seg med moderne verktøy, der Adam Smith allerede advarte mot en stat som tar på seg oppgaven å styre menneskers valg fordi den antar at den vet bedre enn individet selv, og der denne formen for selvtillit i praksis alltid leder til en utvidelse av kontrollen fordi den samme logikken som rettferdiggjør ett inngrep uten motstand også gir grunnlag for det neste.

Når en stat først begynner å operere ut fra forestillingen om at den skal beskytte samfunnet mot risiko fremfor å håndheve klare regler for faktiske handlinger, oppstår det en kontinuerlig utvidelse av hva som defineres som relevant inngrepsområde, der nye kategorier av atferd og uttrykk gradvis inkluderes fordi de kan knyttes til mulige fremtidige konsekvenser som myndighetene ønsker å forhindre.

Dette skaper en form for styring som beveger seg bort fra prinsippet om ansvar for egne handlinger og over i et system der individet må forholde seg til hvordan staten tolker sannsynlighet, intensjon og effekt, noe som gir en situasjon der grensen for inngrep ikke bestemmes av en klar handling, men av en vurdering som i seg selv ikke kan testes eller etterprøves på samme måte.

Resultatet er en struktur der lovverket fungerer som et fleksibelt verktøy for myndighetene, der det ikke lenger er nødvendig å identifisere en konkret overtredelse i tradisjonell forstand, fordi det holder at en ytring kan plasseres innenfor en kategori som allerede er definert som problematisk gjennom politiske og juridiske prosesser.

Dette er en utvikling som gir staten en stadig mer sentral rolle i å definere rammene for sosial interaksjon, der den ikke bare setter grenser for hva som er tillatt, men også påvirker hvordan mennesker tenker om hva som er trygt å uttrykke, noe som igjen forsterker systemet ved at individene selv begynner å tilpasse seg forventningene før de blir håndhevet.

Når staten får hastverk, får du mindre rom

Politikere utvider makt raskt fordi de må levere synlige resultater i et system som belønner kontroll

Du ser det samme mønsteret igjen og igjen, og det er nesten komisk hvor forutsigbart det er, fordi så snart staten får et nytt område å regulere, dukker det opp en politiker som må vise handlekraft, og handlekraft i politikken betyr volum, tempo og synlighet, noe som forklarer hvorfor inngrepene alltid kommer raskt og alltid kommer bredt, som om hele systemet drives av en kollektiv frykt for å ikke gjøre nok.

Dette er faktisk slik at de som sitter med makt opererer med korte tidshorisonter, de må vise velgere og medier at de gjør noe, og det de gjør må være stort nok til å merkes, og det er her hele systemet begynner å ligne en absurd forestilling der hver aktør løper rundt og demonstrerer sin egen nødvendighet, samtidig som de bygger et apparat som gjør dem enda mer nødvendige neste gang.

Du får dermed en stat som ikke bare reagerer på problemer, men som trenger dem, fordi hvert problem gir grunnlag for nye tiltak, nye hjemler og nye budsjetter, og når et problem først er definert, blir løsningen nesten alltid mer regulering, mer overvåkning og mer skjønn, fordi det er det eneste verktøyet staten faktisk bruker.

Det er her det blir mørkt morsomt, for du sitter og ser på et system som i fullt alvor mener at det kan styre menneskelig atferd gjennom stadig mer detaljerte regler, samtidig som det produserer behovet for enda flere regler, og det hele får en slags selvforsterkende karakter som ville vært komisk hvis det ikke var så gjennomgripende.

Dette er ikke begrenset til Storbritannia, og det er her det begynner å bli ubehagelig nært, for Norge følger samme spor med den samme rolige selvtilliten, der lovverket gradvis utvides, der tolkning får større plass, og der terskelen for å trekke inn myndighetene i ytringer flyttes uten dramatikk, uten store overskrifter, bare som en jevn justering.

Du får dermed et system der staten ikke bare håndhever regler, men produserer nye områder for regulering, og det skjer fordi hele strukturen belønner det, fordi makt som kan brukes blir brukt, og fordi ingen politiker bygger karriere på å trekke seg tilbake.

Så du sitter igjen med en utvikling som går av seg selv, drevet av insentiver, drevet av behovet for kontroll, drevet av behovet for å vise handling, og det er faktisk slik at når denne typen mekanisme først er etablert, fortsetter den helt til den møter en grense den ikke selv har satt.

Den grensen kommer aldri fra systemet.

Den kommer først når mennesker nekter å tilpasse seg det.

For dette er kjernen du må forholde deg til:

Et system som regulerer ord regulerer tanker.
Et system som regulerer tanker regulerer mennesker.

Og da snakker vi ikke lenger om frihet.

Da snakker vi om administrert adferd.