Men hva skjer om vi stopper opp, tar et skritt tilbake og spør det virkelige spørsmålet: Hva ville skjedd om USA faktisk hadde stemt for denne resolusjonen? Hvis Trump hadde gått med på dette?

Da må vi først forstå hva resolusjonen faktisk var. Den er ikke en plan for fred, ikke en vei til forhandlinger, ikke en strategi for å redde ukrainske liv. Den er et dokument som fastslår én ting: at krigen ikke kan avsluttes før Russland er fullstendig nedkjempet og tvunget til ubetinget kapitulasjon. Den lukker døren for enhver diplomatisk løsning og sementerer en doktrine der krigen kun kan ha én slutt – total seier eller total ruin. Men for hvem?

Ikke for dem som skriver resolusjoner i komfortable kontorer langt unna frontlinjen, ikke for de politiske strategene som ser krigen som et sjakkspill hvor de kan flytte brikker uten konsekvenser. Det er ikke de som fryser i sammenraste leiligheter i Kharkiv, ikke de som løper gjennom ruinene av en barneskole i Odessa med gråtende unger i armene, ikke de som må velge mellom å spise eller gi den siste brødskalken til barnet sitt mens bombene regner.

For dem som faktisk bærer kostnaden – de ukrainske familiene som har sett fedrene sine dra til fronten og aldri komme tilbake, mødrene som pakker det lille de har igjen i en koffert og drar mot en grense de kanskje aldri skal krysse tilbake fra – betyr denne resolusjonen én ting: at lidelsen skal fortsette, at det ikke finnes en utvei, at krigen er det eneste de kan se frem til.

Og hva skjer når et desperat Russland, presset inn i et hjørne, ser at Vesten ikke tillater noen annen utgang enn total ydmykelse? Vi vet hvordan slike konflikter utvikler seg. Vi har sett det før. Ikke bare én gang, men hver gang. Når en stormakt ikke får noen annen valgmulighet enn nederlag, når lederskapet vet at de vil bli jaget fra makten om de taper, når fienden har låst seg til en "seier eller ingenting"-strategi, da kommer eskaleringen. Først mer bombing. Så raketter dypere inn i Europa. Så et angrep mot en forsyningslinje i Polen, et feilberegnet luftangrep over Baltikum, en serie hendelser som ingen egentlig ville ha, men som er uunngåelige når terskelen for videre krigføring blir lavere og lavere.

Og så?

Hva skjer når Russland, allerede militært presset, ser at det ikke lenger er mulig å slå tilbake med konvensjonelle våpen? Når de begynner å se på taktiske atomvåpen som en siste utvei? Ikke fordi de ønsker det, men fordi de føler at det ikke finnes et alternativ. Hva skjer når en mindre atombombe detoneres på et militært knutepunkt i Øst-Ukraina, ikke for å vinne, men for å skremme Vesten fra videre involvering? Og hva skjer når NATO, fanget i sin egen retorikk om at Russland må beseires for enhver pris, svarer?

Tredje verdenskrig begynner ikke med et koordinert angrep, den begynner med én avgjørelse tatt av en mann som føler at han ikke har noe å tape. Den begynner med en hendelse som ikke skulle skjedd, en beslutning som føltes logisk i øyeblikket, men som ikke kan reverseres. Og den begynner med at ingen vil være den første til å blinke, fordi ingen vil se svake ut.

Da hjelper det ikke hva som sto i en FN-resolusjon. Da hjelper det ikke hva kommentatorer i CNN skrev om Trump, hva overskrifter ropte om hvem som “sto med Russland”. Da er det for sent. Da sitter vi ikke lenger og diskuterer hva som burde vært gjort – da er det kjernefysiske eksplosjoner i Europa, da går strømmen i halve kontinentet, da ligger byer i ruiner og det er ikke bare ukrainere som er på flukt. Da er hele verden på flukt.

Dette er konsekvensene av den strategien FN-resolusjonen var med på å sementere. En vei hvor ingen kan trekke seg tilbake, ingen kan foreslå kompromiss uten å bli stemplet som forrædere, ingen kan stoppe krigen fordi de har bygget den opp som en kamp mellom det absolutte gode og det absolutte onde. Og når det blir narrativet, da finnes det ingen forhandlinger.

Så hva er egentlig det liberale valget? Er det å insistere på en blind vei mot evig krig, en vei som gjør Ukraina til en slagmark for en maktkamp langt større enn dem selv, en vei som gjør at enda flere av deres barn vokser opp uten foreldre, deres byer blir stående som spøkelsesruiner? Eller er det å skape en åpning for en annen løsning – en løsning hvor krigen kan ta slutt før den drar resten av verden med seg?

Når man ser det slik, hvem er egentlig den illiberale her? Han som nekter å signere på en resolusjon som bare vil gjøre konflikten dypere, eller de som jubler over at enda en erklæring er vedtatt, mens ukrainske familier fortsatt våkner til lyden av luftvernsirener – fordi ingen faktisk har prøvd å få slutt på krigen?