AA
Når verden snur ryggen til virkeligheten
Hvorfor massene marsjerer for Hamas, men tier om folkemordet i Sudan
KrigLesestudio
Din lesevisning
I denne teksten

De siste månedene har tusenvis av mennesker fylt gatene i vestlige storbyer. De bærer palestinske flagg, roper slagord mot Israel og beskriver krigen som et folkemord. Samtidig er kloden oversvømt av konflikter som gjør langt flere til ofre – massakrene i Sudan, forfølgelsen av minoriteter i Pakistan, de utsultede barna i Jemen, de fengslede uigurene i Kina. Ingen marsjerer for dem. Ingen bannere, ingen tårer, ingen store ord.
Hvorfor reagerer verden med glødende raseri når Israel forsvarer seg, men med stillhet når islamister eller diktatorer slakter egne folk? Svaret finnes ikke i antall døde, men i ideer.
Krigene ingen bryr seg om
I Sudan har RSF-militsen beleiret byear, sultet ut sivile og bombet FN-lastebiler. Hundretusener er drevet på flukt, men ingen tar til gatene. I Pakistan blir den fredelige ahmadiyya-sekten jaktet på og drept etter fredagsbønnen, mens resten av verden vender blikket bort. I Myanmar tvinges rohingyaer til arbeid, voldtas, arresteres og nektes statsborgerskap – alt i stillhet.
I Etiopia, Kongo og Jemen har borgerkriger utslettet titusenvis. I Kina sitter en million uigurer i interneringsleirer. FN trykker på sin «store røde knapp» ved å publisere en rapport, mens den internasjonale opinionen gjesper og går videre.
Ingen masseprotester, ingen gateopptog, ingen moralsk storm. Men når Israel forsvarer seg mot en islamistisk terrororganisasjon, da eksploderer den vestlige verden i indignasjon.
Israel som symbol
Israel er ikke hatet fordi det er krigersk. Det er hatet fordi det representerer noe. Midt i et hav av diktaturer, teokratier og klaner står en stat som – til tross for sine feil – bygger på vestlige verdier: individualisme, sekularitet, rettsstat, markedsøkonomi og et visst mål av frihet.
Motstanderne – enten de er islamister eller deres vestlige apologeter – står for det motsatte: kollektivisme, selvoppofrelse, ufrihet og underkastelse under staten eller stammen.
Demonstrasjonene i London, New York og Oslo er derfor ikke bare mot Israel. De er mot selve Vesten. De som roper slagord for Hamas roper i realiteten mot rasjonalitet, frihet og individets rett til å eksistere for sin egen skyld.
FN og den ideologiske krigen
Tallene taler sitt språk. Mellom 2015 og 2023 vedtok FN 171 resolusjoner mot Israel – og 13 mot resten av verden. Denne groteske ubalansen skyldes ikke en overflod av israelske synder, men et flertall av medlemsland som hater alt Israel symboliserer.
FN, dominert av land uten vestlige verdier, fungerer som ideologisk kampmaskin mot den siste bastionen av frihet i Midtøsten. Derfor får man stadig høre fordømmelser av Israel, men aldri av de islamistiske regimene som vil utslette det.
Pressens sympati og propagandaens ansikt
Der FN svikter, følger pressen etter. En gang skulle journalister holde makten i sjakk. Nå er de blitt dens mikrofonstativ. Norske medier – NRK, VG, Aftenposten, Dagbladet – står i kø for å gjenta regjeringens og FNs narrativ.
Under pandemien ble enhver kritisk røst latterliggjort. I klimadebatten stempler de enhver uenighet som fornektelse. Når Israel forsvarer seg, framstilles det som aggresjon. Når islamister massakrerer sivile, kalles det motstand.
Dette er ikke tilfeldig. Undersøkelser viser at flertallet av norske journalister stemmer på venstresiden. Den samme venstresiden som hyller kollektivisme og ser på Vesten som problemet. Når staten vokser, følger pressen lydig etter. Den er ikke lenger vokter av friheten, men forvalter av den kollektive løgnen.
Fra maktfordeling til meningsmonopol
Montesquieus ideal om maktfordeling var ment å beskytte individet mot statens overgrep. I dag er de tre maktene – lovgivende, utøvende og dømmende – smeltet sammen under parlamentarismen. Pressen, som skulle være den fjerde statsmakt, har sluttet seg til.
Resultatet er et maktapparat som kontrollerer informasjonen, definerer sannheten og straffer avvik. Den som våger å stille spørsmål, stemples som ekstremist. Den som peker på fakta, blir ignorert.
En kamp om virkeligheten
Vi står midt i en ideologisk krig. På den ene siden: Vesten, med rasjonalitet, individuell frihet og ansvar som grunnverdier. På den andre: kollektivisme, misunnelse, underkastelse og hat mot alt menneskelig storhet representerer.
Derfor marsjerer folkemengdene for Hamas og tier om Sudan. Derfor fordømmer FN Israel og ikke Kina. Derfor har pressen sluttet å søke sannhet – fordi sannheten er for vestlig, for individuell, for krevende.
Den virkelige frontlinjen går ikke mellom Israel og Gaza, men mellom rasjonalitet og løgn. Mellom menneskets rett til å leve for sin egen skyld – og massens krav om underkastelse.
Denne artikkelen er basert på samtalen fra Gullstandard-podcasten, der vi går dypere inn i hvordan ideologi former både verdensopinionen og medienes fortellinger. Hvis du vil høre hele diskusjonen – med eksempler, analyser og den usensurerte samtalen bak teksten – finner du videoen her:
🎧 Se episoden “Ignorerte konflikter og pressens vinkling” nedenfor.

