FN, Iran og illusjonen om moralsk autoritet

FN er en sterkt umoralsk institusjon. Ikke i betydningen at den av og til feiler, eller at den gjør vanskelige vurderinger under press, men i den helt konkrete betydningen at den systematisk gir makt til regimer som selv bryter de rettighetene den hevder å beskytte (som om det å snakke om moral er det samme som å utøve den). Det er en institusjon som pakker beslutninger inn i et språk om verdighet og rettferdighet, og som dermed fremstår som en slags global dommer, samtidig som selve dommen produseres av de som har størst interesse av å påvirke utfallet.

Man ser det tydelig i april 2026, der Iran får plass i en FN-komité som arbeider med menneskerettigheter, kvinners rettigheter og terrorbekjempelse, valgt gjennom helt ordinære prosedyrer, helt etter regelverket, helt uten dramatikk (med et regime som arresterer kvinner for klesvalg nå plassert i en posisjon der de skal bidra til å definere kvinners frihet). Det er ingen krise i rommet, ingen mekanisme som stopper det, ingen automatisk grense som sier at dette blir for absurd. Systemet aksepterer det, fordi systemet er bygget for å akseptere det.

Dette er ikke et uhell. Dette er resultatet. FN fungerer som en struktur der land stemmer, blokker samarbeider og flertall avgjør hva som blir vedtatt, hvem som får posisjoner og hvilke begreper som fylles med innhold (som om moral oppstår gjennom aritmetikk). Ordene forblir stabile, men betydningen beveger seg med flertallet. Det som presenteres som prinsipper, er i praksis produkter.

Når man først ser dette, begynner resten å falle på plass, og det blir vanskelig å ikke legge merke til hvor konsekvent mønsteret gjentar seg, der de samme mekanismene produserer de samme typene utfall igjen og igjen (som om systemet ikke søker sannhet, men stabilitet i sine egne prosesser). Det er ikke enkelthendelser. Det er en metode.

Hvordan dette faktisk fungerer

FN har begrenset kapasitet og uendelig med konflikter, overgrep og kriser som i teorien kunne vært behandlet, og dette tvinger frem prioriteringer som i praksis avgjør hva verden får se og hva som forblir i bakgrunnen (som om lidelse må kvalifisere seg til oppmerksomhet). Hvilke saker som løftes frem avgjøres gjennom forslag, støtte og stemmer, og dette betyr at det som behandles er det som lar seg samle flertall rundt. Systemet følger det som er mulig å vedta.

Over tid utvikler dette seg til stabile stemmemønstre, der grupper av land stemmer sammen på en måte som gjør utfallet forutsigbart lenge før avstemningen finner sted (som om diskusjonen er en formalitet og resultatet allerede er bestemt). I resolusjoner som handler om Israel ligger stemmetallene ofte rundt 140–150 land for og en liten gruppe imot, og dette gjentas med en presisjon som gjør at selve avstemningen fremstår som en slags ritualisert bekreftelse på noe alle allerede vet.

Dette handler ikke om at regler er ulike, men om hvordan de brukes, der de samme prinsippene kan anvendes gjentatte ganger mot de samme målene fordi det finnes et flertall som ønsker nettopp det (som om likhet for loven betyr lik tilgang til å bli mål). Andre konflikter, også de med omfattende overgrep, får langt mindre kontinuerlig behandling fordi det ikke finnes tilsvarende koordinering rundt dem. Det som ikke samler stemmer, samler heller ikke oppmerksomhet.

Samtidig deltar mange av statene som selv bryter rettigheter i å forme systemet fra innsiden, der de sitter i råd, komiteer og utvalg og er med på å definere hva som skal prioriteres og hvordan begreper skal forstås (som om rollen som deltaker automatisk gir moralsk legitimitet). I enkelte tilfeller presses dette enda lenger, der grupper av land aktivt forsøker å flytte betydningen av rettigheter, slik som når ytringsfrihet gradvis diskuteres i retning av hva som bør begrenses . Ordene blir stående. Innholdet justeres.

Dette skaper et system der det som fremstår som universelle prinsipper i praksis er resultatet av hvem som klarer å organisere seg, koordinere seg og opprettholde flertall over tid (som om sannhet er et spørsmål om logistikk). Det som presenteres som verdenssamfunnets stemme, er summen av stemmer med interesser.

Når konsekvensene blir synlige

Når man beveger seg fra struktur til konkrete eksempler, forsvinner enhver illusjon om at dette bare er en teoretisk problemstilling, fordi hendelsene i seg selv er så direkte at de nesten virker konstruerte (som om virkeligheten forsøker å være ironisk). Et regime som Syria, ansvarlig for massedrap, tortur og systematisk undertrykking, har sittet i en FN-komité for menneskerettigheter mens disse overgrepene pågikk . Dette skjer ikke utenfor systemet. Det skjer gjennom det.

Det samme mønsteret viser seg i hvordan enkelte saker behandles, der en FN-kommisjon for kvinners rettigheter vedtar en resolusjon som peker ut Israel som eneste land i verden som bryter kvinners rettigheter . Flertallet bak en slik beslutning inkluderer land med egne omfattende og systematiske brudd (som om definisjonsmakten i seg selv fungerer som en form for renselse). Resultatet presenteres som en moralsk vurdering. Prosessen er politisk koordinering.

Samtidig påvirkes ikke bare hva som vedtas, men også hvem som får delta i selve diskusjonen, der kritiske stemmer kan bli blokkert eller skjøvet ut av prosesser som avgjør hva som i det hele tatt blir hørt . Dermed formes ikke bare konklusjonene, men også virkeligheten som får lov til å eksistere i rommet. Det som ikke slipper til, eksisterer ikke i praksis.

I tillegg finnes det en rekke mindre synlige hendelser som peker i samme retning, der aktører med tette bånd til autoritære regimer har fått posisjoner i FN-systemet, eller der strukturer har blitt brukt til å beskytte eller legitimere regimer som ellers ville blitt møtt med langt sterkere reaksjoner (som om systemet absorberer kritikk og omformer den til prosedyre). Hver enkelt hendelse kan forklares bort. Mønsteret kan ikke det.

Over tid skaper dette en institusjon som produserer moralsk språk med høy selvtillit, samtidig som grunnlaget for dette språket ligger i politiske prosesser styrt av flertall, interesser og koordinering (som om autoritet kan oppstå uavhengig av hvordan den er produsert). Ordene beholder sin kraft. Forbindelsen til en stabil standard svekkes.

FN fremstår som en dommer. Det fungerer som en arena.

Og når de som bryter rettighetene også får være med å definere dem, da forsvinner ikke bare troverdigheten.

Da forsvinner selve grunnlaget for å kalle det rettferdighet.