Når Liberaleren blir en arena for ufrihetlige tanker

Bakgrunn for debatten

Når en plattform som Liberaleren, med sitt historiske utgangspunkt i frihetlige og libertarianske ideer, publiserer en kommentar som Lars Peder Nordbakkens, oppstår det en grunnleggende selvmotsigelse. På den ene siden har nettstedet tradisjonelt vært et talerør for radikal kritikk av statlig maktbruk, byråkratiske overgrep og politisk definert sannhet. På den andre siden brukes det nå til å legitimere en tekst som ikke bare forsvarer EUs Digital Services Act, men som også karikerer motstandere av loven som umodne, uansvarlige og «anarkistiske».

Denne selvmotsigelsen blir desto tydeligere når man ser hvordan Liberaleren i praksis har behandlet frihetlige stemmer. Bidragsytere som har rettet kritikk mot maktpersoner i norsk offentlighet, eller som har villet svare på Nordbakkens egne utfall, har blitt avvist. Resultatet er at mens Nordbakken gis fritt spillerom til å drive karakterslakt og bygge stråmenn, blir de som forsvarer et prinsippielt syn på ytringsfrihet nektet tilsvar i samme publikasjon.

Dette rokker ikke bare ved Liberaleren som plattform for åpen meningsutveksling, men også ved dens frihetlige legitimitet. For hva slags frihetsorgan er det som skjermer maktens forsvarere mot kritikk, samtidig som det stenger døren for de som faktisk vil diskutere maktens grenser?

Stråmenn i stedet for argumenter

Nordbakken plasserer Velle og Choi i selskap med Donald Trump, J.D. Vance og «techmilliardærer» i Trumps krets. Det er et effektivt grep for å trigge negative assosiasjoner, men det er ikke et argument. Sammenligningen er tynn: å kritisere et EU-direktiv betyr ikke at man deler Trumps verdensbilde, og det gjør heller ikke Velle og Choi til «oligarkvenner». Likevel fungerer dette som en stråmann – en måte å sette meningsmotstandere i en bås før man har tilbakevist dem.

Latterliggjøring som våpen

Videre beskrives deres frihetsforståelse som noe som hører hjemme i sandkassen. Han trekker også frem et karikert scenario om «frivillige slavekontrakter», et velkjent knep for å tilskrive motstandere ekstreme standpunkter de aldri har hevdet. Ved å kalle det «anarkistisk» og «anti-liberalt» slipper han å forholde seg til den egentlige bekymringen: at DSA kan brukes til å kneble ytringer gjennom uklare og politisk definerte rammer.

Skyld ved assosiasjon

Nordbakken trekker inn navn som Elon Musk og Peter Thiel, og fremstiller dem som selvsentrerte oligarker som misbruker «frihet» som skalkeskjul for makt. Igjen er dette et effektivt retorisk grep – få lesere vil spontant identifisere seg med mektige milliardærer. Men poenget Velle og Choi fremmet, handlet ikke om milliardærers privilegier, men om den grunnleggende faren ved at EU påtar seg rollen som sannhetsminister på digitale plattformer.

Den moralske overlegenheten

Et annet trekk er hvordan Nordbakken setter seg selv i posisjon som forsvarer av «rettsstaten» og «like spilleregler». Han antyder at motstanderne ønsker frihet uten ansvar, og at dette i ytterste konsekvens fører til autoritære krefter ved makten. Men dette er et paradoks: for hva er mer autoritært enn å la et overnasjonalt byråkrati definere hva som er tillatt å ytre og hva som er «desinformasjon»? Her blir hans egen retorikk selvmotsigende – han advarer mot autoritære konsekvenser, men forsvarer et rammeverk som gir staten redskapene til å opptre nettopp autoritært.

Hersketeknikkene i full blomst

Når man legger teksten under lupen, blir det klart at Nordbakken ikke driver analyse, men praktiserer hersketeknikker. Stråmenn, latterliggjøring, assosiasjonsgrep og moralsk overlegenhet er bare noen av de virkemidlene han setter i spill. Målet er ikke å møte motstandernes argumenter, men å plassere dem i et retorisk bur de ikke kan slippe ut av.

Stråmannen gjør at Velle og Choi aldri får tale med sin egen stemme – de fremstilles som Trump-ekko eller sandkassebarn. Latterliggjøringen setter dem i en posisjon der enhver seriøs innvending reduseres til umodenhet. Skyld ved assosiasjon sørger for at de forbindes med det norske medieoffentligheten allerede misliker. Og den moralske overlegenheten gjør at Nordbakken kan utrope seg selv som forsvarer av rettsstaten, mens kritikerne av DSA i praksis portretteres som trusler mot demokratiet.

Dette er klassiske knep for å vinne en debatt uten å måtte ta stilling til sakens kjerne. I stedet for å spørre: «Hva innebærer DSA faktisk, og hvordan kan det påvirke ytringsfriheten?», velger Nordbakken å ramme de som stiller spørsmålet.

Hva Velle og Choi faktisk sa

For å forstå rekkevidden av Nordbakkens fordreining, er det avgjørende å gå tilbake til NRKs Debatten. Der presenterte både Simen Velle og Danby Choi klare og konsise argumenter. Velle påpekte blant annet at

«dette handler ikke om å forsvare hatprat, men om faren ved at EU gjør seg selv til sannhetsminister og kan definere hva som er desinformasjon».

Det er et prinsippielt resonnement: bekymringen gjelder maktkonsentrasjon og politisk definert sannhet, ikke et ønske om frihet uten ansvar.

Choi fulgte opp ved å understreke at

«det er selve prinsippet om politisk definerte rammer for ytringer som er problemet, ikke om man liker eller misliker innholdet».

Her ligger et vesentlig skille: å forsvare ytringsfrihet innebærer å forsvare retten til å tale også for dem man er uenig med, og det er nettopp denne rettigheten EU-byråkratiet utfordrer gjennom DSA.

Når vi sammenligner dette med Nordbakkens fremstilling, blir gapet åpenbart. Han beskriver Velle og Choi som representanter for en «anarkistisk frihetsforståelse» som i ytterste konsekvens kunne rettferdiggjort slavekontrakter. Han gjør narr av dem som om de argumenterte for frihet til å gjøre hva som helst, uten tanke for ansvar eller konsekvenser. Men de ordene ble aldri ytret i Debatten. Det er en stråmann – en konstruert fiende som er langt lettere å avfeie enn den faktiske kritikken.

Denne teknikken er effektiv i en kommentarspalte, men den er uredelig. For mens Velle og Choi faktisk løftet et prinsipielt spørsmål om demokratiets grenser i møte med byråkratisk sensur, velger Nordbakken å gi dem rollen som uansvarlige aktører uten forståelse for rettsstat. Det gjør hans tekst mer til en øvelse i hersketeknikk enn til et bidrag til saklig opplysning.

Hva er det egentlig DSA innebærer?

Det neste spørsmålet blir derfor: hva er det egentlig DSA innebærer? For bak de store ordene om «rettsstat» og «like spilleregler» skjuler det seg et lovverk som i praksis gir EU-kommisjonen makt til å definere grenser for den digitale offentligheten.

DSA pålegger store plattformer å fjerne innhold som anses som «ulovlig» eller «desinformasjon», under trussel om bøter som kan utgjøre seks prosent av selskapenes globale omsetning. Ingen bedrift vil ta en slik risiko. Konsekvensen er at de modererer for mye, og heller fjerner for mye enn for lite. Resultatet blir ikke et tryggere ordskifte, men et fattigere – der også legitime stemmer kan bli borte.

Dette er nettopp det Velle og Choi påpekte i Debatten. Når definisjonene av «desinformasjon» eller «systemiske risikoer» er så vage at de kan fylles med hvilket som helst politisk innhold, blir ikke ytringsfriheten lenger beskyttet av prinsipper, men av skiftende maktbalanser i Brussel. Det er ikke en hypotetisk fare – det er en strukturell svakhet som gjør ytringsrommet avhengig av hvem som sitter med makten.

I en slik sammenheng blir Nordbakkens retorikk særlig problematisk. For istedenfor å diskutere disse reelle farene, velger han å avfeie dem som «sandkassefrihet» og «anarkistisk libertarianisme». Det er ikke bare uredelig overfor Velle og Choi, men overfor alle som har en legitim interesse av å bevare et åpent ordskifte uten byråkratisk sensur.

Eksempler på hvordan DSA brukes i praksis

Allerede nå ser vi hvordan DSA anvendes politisk. Da Elon Musks plattform X (tidligere Twitter) ikke fulgte opp EU-kommisjonens krav til innholdsmoderering, var det ikke en domstol eller en nøytral klageinstans som reagerte. Det var EU-kommissær Thierry Breton selv som gikk offentlig ut og truet med milliardbøter dersom plattformen ikke fjernet innhold som ble merket som «desinformasjon» etter Hamas’ angrep på Israel. (Kilde mises.org: How EU Law Has Made the Internet Less Free for Everyone Else)

Hvilket innhold som var problematisk, ble aldri klart definert. Poenget var ikke presisjon, men maktdemonstrasjon.

Dette illustrerer hvordan DSA gir politiske byråkrater mulighet til å presse private selskaper til å håndheve sensur på vegne av EU. Frykten for økonomiske sanksjoner gjør at plattformer fjerner mer enn de strengt tatt behøver, og dermed rammer legitime ytringer i prosessen. Slik får vi den overmodereringen Velle og Choi advarte mot: et klima der plattformer velger den tryggeste veien, og dermed begrenser samtalen langt mer enn loven eksplisitt krever. (McChesney, Rich Media, Poor Democracy).

Et annet eksempel finner vi i EU-kommisjonens signaler om «desinformasjon» knyttet til klima og valg. Her ber man plattformer om å overvåke og fjerne innhold som kan «underminere tilliten til demokratiske prosesser» eller «skape tvil om vitenskapelige konsensus». (Herman & Chomsky, Manufacturing Consent)

På overflaten kan dette høres tilforlatelig ut, men i praksis er begrepene politiske og elastiske. Å stille spørsmål ved klimatiltak eller kritisere valgregler kan dermed raskt bli kategorisert som «skadelig innhold».

Her ligger kjernen: DSA åpner for at helt legitime politiske ytringer kan bli rammet fordi de truer makthavernes foretrukne narrativ. Når definisjonsmakten flyttes fra borgerne og den åpne samtalen til byråkrater og plattformjurister, er det ikke lenger ytringsfriheten som setter rammene, men frykten for sanksjoner.

Konsekvenser for norsk offentlighet

DSA gjelder ikke bare EU. Gjennom EØS-avtalen får Norge det samme regelverket – uten at norske velgere har hatt en reell debatt eller folkeavstemning om saken. Resultatet er at norsk offentlighet underlegges en byråkratisk definisjonsmakt i Brussel, samtidig som vi risikerer at viktige deler av den politiske samtalen flyttes fra åpne medier til lukkede rom.

For norske debattanter betyr det at utsagn som utfordrer «den politiske konsensusen» lettere kan merkes som «desinformasjon». Journalister og redaktører kan havne i en situasjon hvor de vegrer seg for å publisere innhold, ikke fordi det er usant, men fordi det er ubehagelig for makthaverne. Effekten er selvsensur – en tilstand hvor ytringsfriheten gradvis uthules uten at det vedtas et eneste formelt sensurvedtak.

Dette bør bekymre alle som tar demokrati på alvor. For ytringsfrihet er ikke bare et juridisk spørsmål om hva som formelt er lov. Det handler om hva som faktisk kan ytres uten frykt for represalier. Når rammene for offentlig samtale bestemmes av EU-kommisjonen og håndheves gjennom økonomisk press mot globale plattformer, er det i praksis lite igjen av en nasjonal offentlighet som kan stå på egne ben.

Norske bekymringer og reelle utfordringer

At DSA har potensielt alvorlige konsekvenser, er ikke bare et teoretisk resonnement. I norsk offentlighet har både jurister, presseorganisasjoner og politikere reist spørsmål ved hvordan regelverket kan gripe inn i ytringsfriheten.

Anine Kierulf, fagdirektør i Norges institusjon for menneskerettigheter, har sammen med NIM advart mot at lover som DSA kan bli brukt til å begrense ytringer og forskyve maktforholdet mellom myndigheter og medier. Hun peker på at demokrati forutsetter fri flyt av ord, og at uklarheter i lovverket åpner for misbruk. (kilde: NIM-artikkel om DSA og desinformasjon)

I en kommentar i Subjekt fremheves det samme poenget: kulturminister Lubna Jaffery ønsker å innføre DSA i Norge, men jurist Anine Kierulf frykter at loven vil føre til overdreven sensur. Kritikken er klar: det er ikke bare «hatprat» eller falske nyheter som kan rammes, men også kontroversielle eller politisk ubehagelige ytringer. (kilde: kommentar i Subjekt om DSA og ytringsfrihet)

Regjeringen selv har lagt frem en Strategi for å styrkje motstandskrafta mot desinformasjon 2025–2030. Her fremheves DSA som et verktøy for å beskytte pressefriheten, men strategien innebærer også at sosiale medier skal overvåke «systemiske risikoer» og varsle redaktørstyrte medier før de fjerner innhold. På papiret ser dette ut som et vern for pressen, men i praksis åpner det for omfattende innblanding i hvordan plattformer modererer. (kilde: regjeringens strategi mot desinformasjon 2025–2030)

Presseorganisasjoner som Norsk Presseforbund, Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Journalistlag har i høringssvar uttrykt behov for innsyn i hvordan plattformene praktiserer DSA. De peker på at det må være åpenhet om hvilke innlegg som fjernes og hvilke kriterier som legges til grunn, nettopp for å unngå at viktige stemmer forsvinner i et hav av utydelige regler. (kilde: presseorganisasjonenes høringssvar om DSA)

Også på Stortinget er problemstillingen løftet. Representanter har stilt spørsmål til regjeringen om hvordan Norge kan innlemme DSA i EØS-avtalen uten å risikere å bryte Grunnloven. Dette illustrerer kjernen i kritikken: vi får innført en europeisk lov som griper rett inn i vår ytringsfrihet, uten at vi selv har hatt en folkelig eller parlamentarisk debatt om konsekvensene. (kilde: spørsmål til regjeringen om DSA og Grunnloven)

Konklusjon

Det vi har sett, er ikke først og fremst en debatt om DSA, men en kamp om virkelighetsbeskrivelsen. Når Lars Peder Nordbakken karikerer Velle og Choi, flytter han oppmerksomheten bort fra de reelle utfordringene knyttet til ytringsfrihet og maktkonsentrasjon. Han gjør kritikerne til stråmenn, og setter seg selv i rollen som demokratiets beskytter. Men i realiteten forsvarer han et lovverk som nettopp gir myndigheter redskaper til å opptre autoritært.

For Norge betyr dette at ytringsrommet ikke lenger først og fremst formes av offentlig samtale, men av regler fra Brussel, implementert gjennom press på globale plattformer. Det skaper ikke mer demokrati, men mindre.

Når slike tekster som Nordbakkens publiseres uten rom for tilsvar, sementeres inntrykket av at de som stiller spørsmål, er de egentlige trusselmakerne. Det er den største faren: at offentligheten selv begynner å tro at ytringsfrihetens forsvarere er problemet, mens byråkratisk sensur blir løsningen.

Det er derfor avgjørende å se forbi retorikken. Ikke for å beskytte Velle og Choi som enkeltpersoner, men for å beskytte det prinsippet de forsvarte: retten til å ytre seg fritt uten at staten definerer hva som er «sannhet».

Når en plattform som Liberaleren – historisk et talerør for frihetlige ideer – blir brukt til å avfeie reell bekymring for sensur, oppstår en bitter ironi. Da står vi ikke lenger igjen med et vern for ytringsfriheten, men med et organ som i praksis svekker den.