Når EU får bestemme sannheten, mister vi ytringsfriheten.

Lars Peder Nordbakken har skrevet en kommentar i Liberaleren som ikke bare bommer, men som faktisk angriper selve ideen om ytringsfrihet. Han kaller Velle og Choi barnslige og “anarkistiske” fordi de advarer mot EUs Digital Services Act (DSA). Men hvem er det egentlig som opptrer umodent her?

La oss se på fakta:
DSA gir EU-kommisjonen makt til å definere hva som er “desinformasjon” og truer plattformer med milliardbøter hvis de ikke fjerner innhold raskt nok. Resultatet? Overmoderering, frykt og sensur av legitime stemmer. Det handler ikke om å beskytte rettsstaten – det handler om å gi Brussel kontroll over informasjonsflyten.

Nordbakken prøver å late som om DSA handler om trygghet, rettsstat og “like spilleregler”. Men når definisjonene av “skadelig innhold” er vage og politisk elastiske, er det åpent for misbruk. Vi har allerede sett EU-kommissær Thierry Breton true X/Twitter med bøter om de ikke fjernet innhold etter Hamas-angrepet – uten noen rettsprosess, bare politisk press.

Dette er ikke frihet. Det er ikke rettsstat. Det er politisk definert sannhet – byråkratisk sensur med fine ord.

At Nordbakken avfeier reelle bekymringer som “sandkassefrihet” viser bare hvor lite villig han er til å ta debatten om ytringsfrihet på alvor. Han bygger stråmenn, han karikerer motstandere, han driver karakterdrap i stedet for å diskutere problemet.

Og her ligger ironien: Liberaleren, et nettsted som i utgangspunktet skulle være et talerør for frihet, lar seg bruke til å legitimere mer makt til staten og mindre frihet til borgerne.

Det er på tide å si det som det er:
DSA er et redskap for kontroll.

Nordbakkens tekst er ikke analyse – det er et partsinnlegg for makten, en avsporing forkledd som frihetsforsvar. Og Liberaleren har ikke lenger ryggrad nok til å la frihetlige stemmer svare, men låner i stedet sin plattform til å beskytte Civita-økonomer og Venstre-politikere fra kritikk.

Ironien kunne knapt vært mer grotesk: hver gang Nordbakken skriver, er det libertarianere og anarkister som latterliggjøres. Han håner ideologien Liberaleren selv er tuftet på – og redaktøren, som i fullt alvor omtales som «Norges mest liberale mann», lar det ikke bare passere, men sørger for at ingen får svare.

Hva betyr det i praksis? At «Norges mest liberale mann» er så liberal at han har gjort seg selv til garantist for andres ufrihet. At han er så tolerant at han beskytter de som angriper friheten – og stenger ute de som faktisk forsvarer den.

Da er Liberaleren ikke lenger en frihetlig arena. Den er blitt et intellektuelt skalkeskjul for maktlojale skribenter – og et monument over redaktørens selvmotsigelse: å selge ut sitt eget grunnsyn for å smigre høyerestående aktører.

Kort sagt: Nordbakken spytter på frihetlige ideer. Og «Norges mest liberale mann» holder kappen for ham.