Vrangforestillingene og farene ved den nye merkantilismen

For mer enn 150 år siden observerte den britiske politiske økonomen og tidligere sjefredaktøren i The Economist, Walter Bagehot (1826–1877), følgende i essayet «The Postulates of English Political Economy»:

«Den proteksjonistiske troslæren spirer som ugress i enhver jord. Hver nasjon ønsker velstand for en eller annen iøynefallende industri. Til hvilken kostnad for forbrukeren, og gjennom hvilke belastninger for mindre iøynefallende industrier denne velstanden oppnås, bryr man seg ikke om.

Alle regjeringer liker å gripe inn; det hever deres posisjon å gi inntrykk av at de kan kurere menneskehetens onder. Alle ildsjelene ønsker at de skal gripe inn, for slike ildsjeler tror at de kan og bør omvende makthaverne og manipulere statlig kontroll. Det er et klart mål å omvende en bestemt person [i regjeringen], og dersom han ikke lar seg overbevise, finnes det alltid et håp om hans etterfølger.»
(gjengitt i Economic Studies [1898], s. 5–6)

Vi har igjen sett en dramatisk vekst av slikt proteksjonistisk ugress med fornyet kraft de senere årene. Det har spredt seg ikke bare i det intellektuelle landskapet, men også på den politiske maktens jorder, både i USA og rundt om i verden. Det er faktisk ingen overdrivelse å si at en kraftfull motrevolusjon mot frihandel og globale markeder har fått fotfeste på en måte vi ikke har sett siden mellomkrigsårene på 1920- og 1930-tallet.

Ikke dermed sagt at det meste av perioden etter andre verdenskrig var en ubegrenset tidsalder preget av internasjonal handelsfrihet. Langt ifra. Myndigheter, enten på egen hånd eller gjennom internasjonale organisasjoner, har begrenset, manipulert og regulert markeder både nasjonalt og i det globale samkvemmet med andre land. Likevel står det fast at etter de ekstreme formene for forsøk på autarki og økonomisk nasjonalisme i mellomkrigstiden, tok mange av verdens ledende nasjoner et skritt tilbake og tillot, over tid, større grader av internasjonal handel, vareutveksling og investeringer enn i den tidligere perioden av det tjuende århundre.

Tollsatser og andre handelshindre hemmet den frie flyten av varer, tjenester og investeringer over politiske grenselinjer verden over etter 1945. Likevel fremstår de nærmest som milde og «opplyste» sammenlignet med dagens flora av proteksjonistisk ugress og deres politiske virkninger, særlig det siste året under Donald Trumps andre presidentperiode.

Med autokratisk lunefullhet, arroganse, grovhet og uforskammethet har Trump tilranet seg myndighet som en nærmest absolutt monark til å avgjøre når, hvorfor og mot hvem han vil heve, senke og så heve igjen tollsatser på import av varer til USA fra alle andre land på kloden. Som den franske kongen Ludvig XIV (1638–1715), som etter sigende skal ha sagt «Staten, det er jeg», opptrer Trump som om hans blotte ord – foranderlig på nærmest daglig basis – er landets lov, under påskudd av «nasjonal sikkerhet». Han bruker dette begrepet med en så elastisk generalitet og uklarhet at selv import av de mest trivielle, hverdagslige forbruksvarer kan erklæres som en trussel mot USAs politiske og økonomiske velferd og «storhet», med det resultat at det ilegges prohibitive importavgifter på dem.

Men det er ikke bare Donald Trump som ser USAs fremtid som avhengig av statlig styring og ledelse av landets økonomiske anliggender i forholdet til resten av verden. Mange av dem som uten tvil finner presidenten frastøtende av en rekke grunner, ønsker også – og rasjonaliserer – nødvendigheten av statlig tilsyn og styring av USAs handelsforbindelser med andre land.

Dani Rodriks oppfordring til en ny merkantilisme

Et eksempel på dette finner vi i et nylig arbeid av Harvard-økonomen Dani Rodrik, «What the Mercantilists Got Right» (NBER Working Paper nr. 34353, oktober 2025). Hans formål er å rehabilitere ideene til seksten- og syttenhundretallets forkjempere for statlig økonomisk planlegging, som for 250 år siden var blant hovedmålene for Adam Smiths kritikk i The Wealth of Nations (1776), som del av hans argumentasjon for frihandel og frie markeder generelt.

Rodrik innleder med å latterliggjøre Milton Friedmans bruk av Leonard E. Reads berømte essay «I, Pencil», der Read og Friedman argumenterte for at noe så enkelt som den gammeldagse blyanten av tre og grafitt er et altfor komplekst redskap til at én person, eller en liten gruppe, kan vite nok til å produsere den. Hundrevis, ja til og med tusenvis, av mennesker adskilt i tid og rom kan ha deltatt i fremstillingen, uten at noen av dem kjenner til – eller trenger å kjenne til – alle trinnene og stadiene i produksjonsprosessen som er nødvendige for å bringe den til verden i ferdig form som et skriveinstrument.

Reads argument var igjen et konkret eksempel på Friedrich A. Hayeks tidligere forklaring av «The Use of Knowledge in Society» (1945). I et komplekst system med arbeidsdeling følger det en tilsvarende deling av kunnskap, hvis fulle utnyttelse forutsetter et middel for å dele informasjon om markedets mange sammensatte og stadig skiftende tilbuds- og etterspørselsforhold – detaljert og konkret kunnskap som ingen noensinne kan ha evne til å mestre, forstå og bruke bedre enn de faktiske individuelle deltakerne i markedsprosessen.

Det som knytter sammen og integrerer alt det samfunnets medlemmer produserer, sammen med hvordan, hvor og når, er det konkurransebaserte prissystemet. Ved å følge og reagere på de prissignalene som er mest relevante for hver enkelt innenfor sin del av arbeidsdelingen, kan handlingene til milliarder av mennesker koordineres slik at alle kan dra nytte av det andre vet og gjør. Dette var et sentralt element i Hayeks argument om at sosialistisk sentralplanlegging ikke kan fungere. (Se min artikkel «F. A. Hayeks ‘The Use of Knowledge in Society’: 80 Years On», Future of Freedom [september 2025].)

Men etter professor Rodriks syn:

«Innen 2010-årene ble de fleste av verdens blyanter produsert i Kina. Det var langt vanskeligere å forklare hvordan markeds­krefter alene kunne ha vært ansvarlige for dette utfallet. Kina hadde ingen medfødt fordel i produksjon av blyanter … Faktisk vil enhver forklaring på hvordan Kina kom til å dominere produksjonen av blyanter – eller for den saks skyld de fleste andre industrivarer – som kun bygger på desentraliserte, upersonlige markeds­krefter, være alvorlig ufullstendig. Historien må også inkludere statens synlige hånd: de statseide foretakene som absorberte og spredte kunnskap, rollen til kreditt og andre subsidier som ga entreprenører insentiver, samt valutastyringen som ga kinesiske produsenter et konkurransefortrinn i verdensmarkedene.»

Rodrik synes å mene at fordi statlig politikk kan påvirke retningen og formen på investeringer og produksjonsaktiviteter, så motbeviser dette på en eller annen måte logikken, det grunnleggende vesenet og virkemåten til det frie markedet. Det ville være vanskelig å finne noen fri­markeds­økonom de siste 250 årene som har benektet virkningen av statlig politikk i å frembringe økonomiske utfall som avviker fra dem som ville ha oppstått dersom markedet hadde fått virke uten begrensninger for å bestemme den beste bruken av ressurser, gitt forbrukernes etterspørsel og de markedsbaserte alternativkostnadene ved å anvende de knappe produksjonsmidlene i én retning fremfor en annen.

Adam Smiths tilbakevisning av merkantilismen står fortsatt ved lag

Dette var da også en del av Adam Smiths sentrale argument mot statlig styrt handel, eller «merkantilisme», som det attende århundrets system for sentral planlegging ble kalt. Som Adam Smith skrev i The Wealth of Nations:

«Å gi hjemmemarkedets monopol til produktene fra innenlandsk industri, innen et bestemt håndverk eller en bestemt manufaktur, er i noen grad å styre private personer i hvordan de bør anvende sine kapitaler, og må i nesten alle tilfeller være enten en unyttig eller en skadelig regulering. Dersom det innenlandske produktet kan kjøpes like billig som det utenlandske, er reguleringen åpenbart unyttig. Dersom det ikke kan det, vil den som regel være skadelig …

Det er en leveregel for enhver forstandig husfar aldri å forsøke å fremstille hjemme det som vil koste ham mer å lage enn å kjøpe. Skredderen forsøker ikke å lage sine egne sko, men kjøper dem av skomakeren. Skomakeren forsøker ikke å lage sine egne klær, men benytter en skredder. Bonden forsøker å lage verken det ene eller det andre, men benytter seg av disse ulike håndverkerne …

Alle finner det i sin interesse å anvende hele sin virksomhet på en måte der de har et fortrinn fremfor sine naboer, og å kjøpe, med en del av produktet – eller, hva som er det samme, med prisen på en del av det – alt annet de måtte ha behov for …

Det som er klokskap i ledelsen av enhver privat familie, kan vanskelig være dårskap i ledelsen av et stort kongerike. Dersom et fremmed land kan forsyne oss med en vare billigere enn vi selv kan fremstille den, er det bedre å kjøpe den fra dem med en del av produktet av vår egen industri, anvendt på en måte der vi har et fortrinn …

Den blir i hvert fall ikke anvendt til størst fordel når den rettes mot et mål som den kan kjøpe billigere enn den kan fremstille … Et lands industri blir dermed vendt bort fra en mer til en mindre fordelaktig anvendelse, og den byttbare verdien av dets årlige produksjon må, i stedet for å økes i samsvar med lovgiverens hensikt, nødvendigvis reduseres av enhver slik regulering» (Edwin Cannan-utgaven [1937], s. 423–24).

Fruktene av kinesisk statlig planlegging

Fruktene av Kinas statsdominerte og styrte økonomi er tydelig synlige. Planleggernes tunge hånd i Beijing kan ses i de ubebodde eller underutnyttede «spøkelsesbyene» som er bygget under statlig finansiering og press; eller i overkapasiteten i ulike industrielle og produksjonsmessige sektorer som har lagt deflatoriske prispress på sentrale deler av den kinesiske økonomien; eller i den overstrekte finanssektoren og kommunale myndigheter som står overfor gjeldskriser som følge av subsidiering og finansiering av prosjekter det ikke fantes noen reell profittbegrunnelse for i overskuelig fremtid. Glitrende, futuristiske skyskrapere betyr ikke at det var dit de knappe ressursene i den kinesiske økonomien burde ha blitt dirigert, sammenlignet med de produksjons- og byggeprosjektene som kunne og burde ha blitt realisert basert på mer forbrukerdrevne, frimarkedsbaserte etterspørselsmønstre.

At myndighetene kan ha tilbudt subsidier og rabatterte lån for å få kinesiske forretningsfolk til å investere i blyantproduksjon, beviser ikke overlegenheten til partnerskap mellom stat og næringsliv. Og det demonstrerer heller ikke noen overlegen visdom eller innsikt hos kinesiske statlige «eksperter» som hevder å vite hvordan den kinesiske økonomien kan planlegges bedre enn ved å la den være i fred og overlate den til de frie valgene og frivillige bytteforholdene mellom kinesiske tilbydere og etterspørrere selv.

Det som ses, og det som ikke ses

Dette er et eksempel på Frédéric Bastiats «Det som ses og det som ikke ses». Dersom staten finansierer, subsidierer eller på en eller annen måte påvirker eller pålegger private individer å rette sine produksjonsaktiviteter i bestemte retninger, er dette det som ses. En blyantfabrikk står ferdig, arbeidere er sysselsatt i produksjonen av skriveinstrumentet, og salg finner sted både i Kina og mange steder i utlandet. Profitt kan bli opptjent, og arbeiderne har inntekter å bruke, noe som også forbedrer den økonomiske situasjonen for virksomheter som betjener deres etterspørsel.

Men hva er det som ikke ses? Alle investeringene og virksomhetene som kunne ha kommet til dersom staten ikke direkte og indirekte hadde «påvirket» hvordan de knappe ressursene som ble brukt i blyantfabrikken, i stedet kunne ha vært tilgjengelige for anvendelse på ikke-politisk manipulerte måter. Usynlige er de ekstra hattene eller skjortene, de økte tilførslene av møbler eller andre husholdningsartikler, og investerings- og produksjonsaktivitetene som ville ha reflektert de frivillige valgene til kinesiske forbrukere og kunder. Det er den alternative virkeligheten som ville ha materialisert seg dersom ikke statens inngripende hånd hadde blandet seg inn.

Sentralplanleggerens hovmod og dårskap

Adam Smith forsto den større klokskapen i å overlate slike forhold til fritt næringsliv, fremfor hovmodet hos dem som tar seg til rette og tror de kan planlegge borgernes økonomiske anliggender. Som Smith forklarte:

«Hvilken type innenlandsk virksomhet hans kapital kan anvendes i, og som sannsynligvis vil gi et produkt av størst verdi, det kan enhver enkeltperson, i sin egen situasjon, åpenbart bedømme langt bedre enn noen statsmann eller lovgiver kan gjøre for ham …

Statsmannen som forsøker å styre private mennesker i hvordan de bør anvende sine kapitaler, vil ikke bare pålegge seg selv en høyst unødvendig byrde, men også påta seg en myndighet som trygt kan overlates verken til én enkeltperson, eller til noe råd eller senat overhodet, og som ingen steder ville være så farlig som i hendene på en mann som har så mye dårskap og formastelighet at han innbiller seg å være skikket til å utøve den.»
(Adam Smith, The Wealth of Nations, Edwin Cannan-utgaven [1937], s. 423)

At alt dette synes å falle utenfor professor Rodriks oppmerksomhet, er nettopp det hovmodet Adam Smith advarte mot i sitatet ovenfor – at en slik politisk autoritet og makt «ingen steder ville være så farlig som i hendene på en mann som har dårskap og formastelighet nok til å innbille seg at han er skikket til å utøve den». Mens Rodrik taler om statlige eksperter og planleggere som kombinerer sin kunnskap med den private sektorens for å oppnå en større syntese enn om hver handlet alene, er det de politiske makthaverne som besitter den statlige tvangsmakten til å bøye private individer til å følge det sentralplanleggerne ønsker og insisterer på. Har vi ikke lest om de kinesiske forretningsmennene som havner på feil side av de politiske lederne i Beijing og tilsynelatende «forsvinner»? Noen dukker aldri opp igjen, mens andre som vender tilbake, gjør det som passive, lydige og underdanige «gode borgere», og bekjenner hvor høyt de nå elsker «Storebror», president Xi Jinping, og hans veiledning og politikk.

For å forsikre om at jeg ikke legger ord i munnen på Rodrik, viser han selv til det han omtaler som en stor suksess for statlig styrt lederskap i økonomisk utvikling – den brutale maktbruken til en sørkoreansk diktator for å tvinge forretningsfolk til å bøye seg for hans planleggingsambisjoner:

«I Sør-Korea var en av president Park Chung-hees første handlinger etter å ha tatt makten i et militærkupp i 1961 å fengsle en lang rekke av landets ledende forretningsmenn. Park truet med å konfiskere deres virksomheter og løslot dem først etter at han hadde fått løfter om at de ville nå eksportmål og ‘donere all sin eiendom når det ble krevd for nasjonal oppbygging.’»

Amerikanske planleggingsfadesser under Biden og Trump

Ser vi bare litt nærmere på hjemmebane, har vi ikke sett hvordan statsmakten i Washington, D.C., under Joe Biden ble brukt til å forsøke å avvikle virksomheter innen produksjon og bruk av fossilt brensel, og hvordan statens økonomiske virkemidler ble tatt i bruk for å styre næringslivet over mot «fornybare» energikilder gjennom ulike pisker og gulrøtter? Eller hvordan statlige midler og reguleringer under Biden-administrasjonen ble brukt til å tvinge mennesker til å ta covid-vaksinen ved å holde tilbake eller tildele offentlige midler til bedrifter og helseinstitusjoner? Og har vi ikke det siste året under Trump sett det samme mønsteret, når han har brukt økonomisk press mot høyskoler og universiteter for å innføre ansettelses- og undervisningspraksiser som er det rake motstykket til hvordan føderale midler ble brukt under Biden for å fremme politisk korrekthet og «wokeness»?

Eller Trumps brutale politiske og tollmessige virkemidler for å vri armen om på utenlandske myndigheter og selskaper, slik at de investerer i de industriene og sektorene han mener er grunnlaget for å gjøre Amerika «great again»? For å være sikker har han også presset selskaper og bransjer til å overføre eierandeler i sine virksomheter til den amerikanske staten, slik at staten blir en direkte partner for å sikre at ting utvikler seg slik Trump ønsker. Det bør huskes at Trump en dag vil være ute av Det hvite hus, og da vil det være Demokratene som sitter med den samme økonomiske kontrollen gjennom disse stat–næringslivs-«partnerskapene», for å styre den amerikanske økonomien i retninger som Trumps republikanske nikkedukker da vil kalle – å nei! – en vei mot sosialisme, fordi det er «den andre siden» som holder maktens tøyler, og ikke dem selv.

De korrumperende og maktbegjærlige tendensene som uunngåelig følger med statlig inngripen, regulering og planlegging i den typen nymerkantilisme Rodrik foreslår, avfeies også av ham. Ifølge Rodrik vil slike uheldige former for «kameratkapitalisme» bli holdt under kontroll og innen håndterbare rammer. Det er bare et spørsmål om å ha de rette menneskene på de rette plassene for å holde slikt ubehag i sjakk. Altså mennesker som Dani Rodrik – som vet hvilke retningslinjer som er riktige, i riktige proporsjoner, for de riktige formålene. Om bare vi alle kunne være som Dani Rodrik – for en vakker verden vi da ville levd i.

Forbrukerinteresser versus produsentinteresser

Blant de tidlige kritikkene av frie markeder, særlig på 1800-tallet, var påstanden om at interessene knyttet til forbrukernes etterspørsel og profittene som kunne oppnås ved å tilfredsstille den, skjedde på bekostning av en radikal omforming av samfunn som tidligere hadde vært langt mer tradisjonelle og landlige. De upersonlige og anonyme kreftene i «kapitalismen» ble sagt å ødelegge følelsen av fellesskap og tilhørighet til lokale grupper og omgivelser der mennesker var født og hadde levd hele sine liv.

Rodrik vender tilbake til denne tidligere antikapitalistiske nostalgien når han sier at jobber er mer enn bare måter å tjene til livets opphold for å kjøpe ting. Globaliseringen, særlig import fra land som Kina, undergravde mange lokalsamfunn som ikke kunne matche den utenlandske konkurransen for å opprettholde livsformer som ga dem mening, formål og «fellesskap».

Ifølge Rodrik trenger vi en mer produsentorientert politikk for å lede en opplyst nymerkantilistisk økonomi, i stedet for en blind forbrukerorientert politikk. Hvor langt dette bør trekkes, i hvilke former og gjennom hvilke beslutningsprosesser, forklarer Rodrik ikke. Han sier bare: «Den sosiale og politiske betydningen av jobber ville naturlig ha vært på merkantilistenes radar, med deres fokus på hva, hvordan og hvor vi produserer.»

Beslutningsprosessen er naturligvis den politiske arenaen, der stjernøyde, ideologiske og utopiske drømmere slår seg sammen med lokale særinteressegrupper som presser på for at deres produksjons- og sysselsettingsnisjer skal beskyttes mot utenlandsk konkurranse og innovasjon. Deretter bruker de sine posisjoner med politisk makt til å manipulere statens regulatoriske og finanspolitiske virkemidler for å kjøpe kampanjebidrag og stemmer på valgdagen, i de utopiske drømmernes tjeneste og på bekostning av «forbrukeren».

Faktum er at vi alle er både forbrukere og produsenter. Alle av oss ønsker å arbeide med ting innenfor arbeidsdelingen som er mer hyggelige, mer psykologisk givende og mer «meningsfulle» med tanke på hva vi gjør med livene våre. Men hver enkelt av oss må gjøre avveininger i slike spørsmål. Én type arbeid kan være mer tilfredsstillende eller personlig givende og meningsfullt, men kan gi lavere inntekt enn alternative jobber der våre ferdigheter og evner også er etterspurt. Å bli værende i lokalsamfunnet der vi vokste opp og deler gode minner med barndomsvenner kan ha verdi og betydning, men det gir ikke nødvendigvis de bedre betalte jobbene og den levestandarden som andre steder kan tilby.

Vi står overfor nødvendigheten av å sammenligne, veie og velge mellom fordelene ved ulike jobber og arbeidssteder og de relative inntektene vi kan oppnå ved å velge det ene fremfor noe annet. Med andre ord foretar vi alle avveininger mellom våre doble roller som forbrukere og produsenter. Det avgjørende spørsmålet er: Skal hver enkelt av oss ta disse beslutningene for oss selv og våre familier, eller skal nymerkantilister som Dani Rodrik ta dette ut av våre hender og avgjøre slike spørsmål for oss, når verdiene og avveiningene de ønsker å påtvinge alle, kan være svært forskjellige fra hvordan hvert enkelt individ selv vurderer disse forholdene?

Både det nasjonale og det globale markedet bringer med seg endringer som flytter på hvor det er mest kostnadseffektivt å produsere ulike ting. Dagens økonomiske verden er merkbart annerledes enn for eksempel for 200 år siden. Vår verden er annerledes enn tidligere nettopp fordi mange land, inkludert USA, i løpet av de siste to århundrene har beveget seg bort fra den tungt inngripende statshånden som rådet under den eldre merkantilismen.

Dersom disse merkantilistiske kontrollene, reguleringene, restriksjonene og forbudene i hovedsak hadde blitt stående de siste 200 årene, ville mange, om ikke de fleste, av komfortene, bekvemmelighetene og «nødvendighetene» i det moderne hverdagslivet kanskje aldri ha kommet til. De ville ha blitt kvalt og undertrykt fordi sentralplanleggere og sosiale ingeniører hevdet at de visste best hvordan vi burde leve, hvor vi burde arbeide og med hvilke produksjonsmetoder. Økonomisk fremgang ville ha blitt begrenset til det merkantilistiske planleggere anså som godt og ønskelig.

Planleggere begrenser fremskritt til det de selv vet

Det avgjørende, vil jeg hevde, for fullt ut å forstå farene og skyggesidene ved den nymerkantilismen Dani Rodrik tar til orde for, er at den begrenser menneskelig fremgang til det sentralplanleggere og sosiale ingeniører selv vet, forstår og verdsetter. Dette er det Friedrich A. Hayek omtalte i sin Nobel-forelesning i 1974 som «kunnskapens innbilning» – arroganse og dårskap hos dem som, som Rodrik, tar for gitt at de vet eller noen gang kan vite nok til å «planlegge» samfunnets og menneskehetens fremtid bedre enn om tingenes utvikling fikk forme seg som mer spontane resultater av utallige frie individer som kreativt bruker sin egen kunnskap og sine egne ideer, slik de erfarer livet i sine respektive hjørner av markedet.

Hayek omtalte en gang konkurranse som en «oppdagelsesprosess». Det er bare i en sammenheng der mennesker har handlingsrom og frihet til å bruke egne tanker og handlinger under skiftende omstendigheter, at de «oppdager» nye måter å forestille seg og se ting på, og finner sine egne potensialer og muligheter – noe verken de selv eller noen andre noensinne kan oppdage på annen måte enn ved å overvinne og utnytte de hindringene og mulighetene de møter. Som Hayek uttrykte det i sin Nobel-forelesning i 1974:

«Det meste av den kunnskapen som veileder menneskelige handlinger, kan bare eksistere spredt blant milliarder av individer. Samtidig, etter hvert som den teknologiske utviklingen øker vår gjensidige avhengighet, og antallet mennesker på jorden vokser, avtar vår mulighet til eksplisitt å kjenne alle de relevante fakta som omgir disse milliardene av individer raskt …

Hovedoppgaven for en effektiv samfunnsorden er derfor å sikre utnyttelsen av kunnskap som bare kan eksistere i spredt form blant millioner og milliarder av individer …

Hovedpoenget jeg vil legge frem for dere, er at frihet er den mest vellykkede metoden mennesket har funnet for å håndtere alles konstitusjonelle uvitenhet, og for å oppnå maksimal utnyttelse av kunnskap …

Tvang er skadelig nettopp fordi den hindrer individet i å gjøre full bruk av sin kunnskap og sine evner, som alltid er unike på visse områder …

Dersom grunnlaget for frihetens sak virkelig er det jeg har kalt vår konstitusjonelle uvitenhet, [så er] frihetens mål å gi rom for det uforutsette og det uforutsigbare.»

Rodriks merkantilisme begrenser fremskritt til det som allerede er kjent

Rodriks nymerkantilistiske strategier, sier han, «oppmuntrer til langt større samhandling mellom stat og næringsliv. Politikken utformes i konsultasjon og samarbeid med bedrifter. Samarbeidet fortsetter over tid, og politikken revideres ved å ta hensyn til både endrede omstendigheter og tilbakemeldinger fra bedriftene.»

Men han glemmer at mange av de mest innovative og kreative ideene som forandrer hvordan og hva som gjøres – og for hvem og hvor – kommer utenfra de eksisterende selskapene og foretakene. De kommer fra oppkomlingen med visjon, en magefølelse, en handlekraftig tro som bryter med de rådende måtene å gjøre ting på. Tenk om Alexander Graham Bell eller Thomas Edison hadde måttet innhente regulatorisk tillatelse og økonomisk støtte fra staten og de etablerte leverandørene av datidens kommunikasjons- og belysningsformer for å utvikle, investere i og tilby telefonen eller den elektriske lyspæren til forbrukerne. Da kunne vi fremdeles ha fått posten levert med ponniekspressen og hatt belysning fra stearinlys.

Men hva ville skjedd med alle de fornøyde lokalsamfunnsmedlemmene som drev med hesteoppdrett og lysstøping, dersom deres tradisjonelle livsformer og levebrød ble truet og undergravd av disse nye teknologiene som kanskje ikke engang ville fungere? Nei, da er det bedre å legge regulatoriske og skattemessige hindringer i veien for dem enn å løpe risikoen for å forstyrre den eksisterende orden.

De eldre merkantilistene og nymerkantilistene som Dani Rodrik legger alle særlig vekt på planlegging og regulering av internasjonal handel. De hevder at visse industrier og yrker er essensielle og avgjørende for nasjonens velvære. Men etter hvem sitt syn, og for hvilke formål? Det finnes et gjennomgående hovmod hos dem som Rodrik, i den forstand at de tror de vet når og hvordan staten bør gripe inn og regulere slike forhold gjennom ulike politiske virkemidler. Deres preferanser og forutsetninger er imidlertid ikke nødvendigvis de samme som borgernes, i deres roller både som forbrukere og produsenter i et åpent, konkurranseutsatt marked som inkluderer valg mellom både innenlandske og utenlandske leverandører av ønskede varer og tjenester.

Kulten rundt innenlandsk produksjon og livsform

Alt dette er ikke nytt. I 1935 publiserte den østerrikske økonomen Ludwig von Mises en artikkel med tittelen «The Cult of the Irrational». I mellomkrigstiden, preget av skjerpet økonomisk nasjonalisme og proteksjonisme, argumenterte Mises mot dem som hevdet å kjenne til «høyere» og viktigere mål og hensikter for det politiske og sosiale livet enn simpelthen markedets tilbud og etterspørsel og økonomisk kostnadseffektivitet. Det ble sagt at det fantes hjemlige levemåter og former for fellesskapsliv som var viktigere enn å kjøpe en utenlandsk vare til bedre pris eller kvalitet enn den som ble tilbudt på hjemmemarkedet.

Dersom det faktisk var slik at mange i samfunnet verdsatte disse tingene på den måten de økonomiske nasjonalistene hevdet, fantes det en enkel måte å finne det ut på: la folk ha friheten til enten å kjøpe den rimeligere utenlandske varen, eller – i stedet – demonstrere sin preferanse for hjemmemarkedets produkter gjennom sin villighet til å betale en høyere pris for dem. Som Mises uttrykte det:

«Dersom det virkelig var sant at forbrukerne frivillig var villige til å betale høyere priser for innenlandske produkter, ville tollmurer, importkvoter og forbud mot import være fullstendig unødvendige. Alt den innenlandske produsenten måtte gjøre, ville være å markedsføre sine varer som produsert hjemme, og markedet ville da gi ham beskyttelse mot utenlandsk import. Dette ville være et langt mer effektivt virkemiddel enn de innfløkte metodene som benyttes i proteksjonistisk politikk.

Det er selve eksistensen av tollmurer som knuser den patetiske fantasien om folkets «edle sinnelag» og «høyere kall». De regjeringene som oppfører slike tollbarrierer for å beskytte innenlandske produsenter mot utenlandsk konkurranse, forstår dette utmerket godt …

I debatten med frihandelstilhengeren bør proteksjonismens forsvarer innrømme at de transcendentale formålene han henviser til, er hans egne – ikke forbrukerens. Han bør si rett ut at det han ønsker, er å påtvinge sine egne synspunkter, ideer og planer på sine medborgere ved hjelp av statlig tvang, om nødvendig.»
(Selected Writings of Ludwig von Mises, bind 2 [Liberty Fund, 2002], s. 300–301)

Dette er i realiteten hva Dani Rodriks nymerkantilistiske forslag koker ned til. Han ønsker at den amerikanske økonomien skal formes annerledes enn det mønsteret den ville fått dersom den reflekterte de frie valgene til kjøpere og selgere, både i innenlandske og internasjonale markeder. Implisitt ønsker han at økonomisk utvikling og de sosiale relasjonene som følger av den, skal bli slik han mener er godt og bedre enn det som kan oppstå gjennom en konkurransebasert frimarkedsorden. Han vil erstatte Adam Smiths system av naturlig frihet med et system av tvungen kommando og kontroll, utformet av ham selv og dem som tenker som ham.

I ham finnes det tydeligvis en variant av den sørkoreanske diktatoren som hadde få betenkeligheter med å fengsle dem som ikke ville investere der han ønsket, og som var villig til å tvinge dem til å gi fra seg privat eiendom til staten dersom han mente det var nødvendig for «nasjonal oppbygging». Velkommen til Dani Rodriks nymerkantilisme – bedre kjent under et annet navn: økonomisk despotisme.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i januarutgaven 2026 av Future of Freedom.

Dette innlegget er skrevet av min amerikanske venn: Richard M. Ebeling, og oversatt av meg til norsk. Original-artikkelen kan du lese her: The Delusions and Dangers of the New Mercantilism hos The Future of Freedom Foundation.

Dr. Richard M. Ebeling er BB&T Distinguished Professor of Ethics and Free Enterprise Leadership ved The Citadel. Han var tidligere professor i økonomi ved Northwood University, president for The Foundation for Economic Education (2003–2008), Ludwig von Mises-professor i økonomi ved Hillsdale College (1988–2003) i Hillsdale, Michigan, og fungerte som visepresident for akademiske anliggender i The Future of Freedom Foundation (1989–2003).