Statens evige pengemaskin

Først fylles kassen

Sir Humphrey Appleby fra Yes, Prime Minister formulerte byråkratiets naturlov med kirurgisk eleganse: Man krever inn så mye penger som mulig, og deretter finner man ut hva pengene skal brukes på. Det høres ut som satire, helt til man ser på hvordan moderne budsjetter oppfører seg i virkeligheten. Først kommer inntektene inn i statens store maskinrom. Så begynner letingen etter nye formål, nye poster, nye ordninger, nye direktorater, nye strategier, nye handlingsplaner og nye powerpointpresentasjoner med bilde av smilende mennesker i offentlig finansiert solnedgang.

I teorien skulle staten være et redskap for borgerne. Den skulle løse fellesoppgaver, bygge infrastruktur, sikre trygghet og sørge for at nødvendige tjenester faktisk fungerer. Den skulle ta inn det den trengte for å gjøre jobben. I praksis får vi ofte følelsen av at staten først bestemmer seg for å være stor, og deretter begynner arbeidet med å forklare hvorfor størrelsen er nødvendig. Det er her Sir Humphrey smiler tørt fra hjørnet og justerer slipsknuten.

Oljepenger inn, staten opp

Når Norge kan putte over 600 milliarder oljekroner inn i statsbudsjettet, skulle man tro at vanlige folk kunne merke en lettelse. Litt lavere avgifter. Litt mindre press. Litt lavere behov for å grave dypere i lommeboken til folk som allerede betaler inntektskatt, arbeidsgiveravgift, merverdiavgift, drivstoffavgift, strømavgift, eiendomsskatt og små avgifter med navn som høres ut som de er funnet opp på et seminarrom med dårlig kaffe.

Så kommer den politiske virkeligheten ruslende inn med ringperm. Ekstra inntekter betyr ofte flere bevilgninger, flere prosjekter, flere satsinger og flere poster som må forsvares ved neste korsvei. Staten slanker seg sjelden av å få mer penger. Den oppfører seg mer som en institusjonell bolledeig. Gi den litt varme, litt sukker og noen milliarder, så hever den seg utover benken. Til slutt står Finansdepartementet med deig på albuene og forklarer at dette er ansvarlig økonomisk styring.

Folkets tjenere med sjefskontor

Erik Bye sa at politikerne er våre tjenere. Det er en vakker tanke, og den burde henge innrammet over enhver offentlig inngangsdør. Likevel er det noe pussig når tjeneren både bestemmer menyen, skriver regningen, eier restauranten, styrer kassasystemet og forklarer kunden at porsjonen egentlig ble større enn i fjor. Da begynner ordet «tjener» å få et litt kreativt innhold.

Det politiske språket er også en del av forestillingen. Penger som tas inn, omtales gjerne som fellesskapets midler. Penger som folk beholder selv, omtales ofte som skattekutt. Det er et genialt språktriks. Først gjøres borgerens inntekt til et mulig statlig objekt. Deretter blir borgerens beholdte kroner presentert som en gave fra staten. Sir Humphrey ville felt en diskret tåre av stolthet.

Hva får vi igjen?

Når Norge bruker langt mer offentlig penger per innbygger enn Sverige og Finland, blir det naturlige spørsmålet veldig enkelt: Hva gjør vi så mye bedre? Har vi dobbelt så raske veier? Dobbelt så effektive sykehus? Dobbelt så ryddige kommunale tjenester? Dobbelt så fornøyde innbyggere? Dobbelt så lite byråkrati? Her begynner stillheten å få administrativ tyngde.

Det morsomme, og ganske alvorlige, er at staten sjelden må svare slik en privat virksomhet måtte svart. En privat virksomhet som brukte dobbelt så mye som konkurrenten måtte forklart kundene hva de fikk igjen. Staten kan ofte svare med en utredning, en modell, en fordelingsprofil, en reform og en komité som skal levere sin vurdering på et senere tidspunkt. Dermed blir selve mangelen på klart svar pakket inn som prosess. Det er offentlig sektor på sitt mest elegante: Når resultatet er uklart, oppgraderes forklaringen.

Det er heller ingen liten sak at store budsjetter skaper sine egne interesser. Hver post får en forsvarer. Hver ordning får en målgruppe. Hver avdeling får en leder. Hver leder får et behov for videreføring. Hver videreføring får en rapport. Hver rapport peker på behovet for styrking. Slik blir staten en maskin som ikke bare løser problemer, den produserer også begrunnelser for sin egen utvidelse.

Poenget er derfor ganske enkelt: Et rikt land kan fortsatt drive dyrt. Et land med oljefond kan fortsatt belaste borgerne tungt. En stat kan være velfinansiert og samtidig ineffektiv. Store offentlige budsjetter er ingen garanti for gode tjenester. De er først og fremst bevis på at mye penger passerer gjennom statens hender.

Så står vi igjen med Sir Humphrey, Erik Bye og den norske skattebetaleren i samme rom. Sir Humphrey forklarer hvordan maskinen fungerer. Erik Bye minner oss om hvem politikerne burde tjene. Skattebetaleren ser på regningen og lurer på hvorfor tjeneren nettopp bestilte dessert på hans kort. Det er kanskje den norske modellen i én scene: Folket betaler, staten vokser, og budsjettet kommer alltid pent kledd til middag.