Pro-palestina-bevegelsen og hatet som aldri forsvant

Venstresidens tradisjon for jødehat

Antisemittismen på den politiske venstresiden går langt tilbake. I de tidlige sosialistiske bevegelsene ble jøden ofte gjort til symbol for «kapitalen» og «markedsmennesket». Marx selv beskrev jødene som selve legemliggjøringen av pengeøkonomien, som et folk bundet til handel, profitt og individualisme. I mellomkrigstiden ble denne tankegangen smeltet sammen med planstatens logikk: dersom staten og kollektivet representerte det gode, måtte jøden – med sin tro på eiendom, frihet og handel – være det onde. Nazismen videreførte denne forestillingen. Den var sosialistisk i sin økonomiske struktur, men nasjonal i uttrykket. Økonomisk og moralsk var den forankret i venstresidens grunnidé: troen på kollektiv styring, planøkonomi og statens rett til å definere moralsk renhet.

Etterkrigstidens omskrivning

Etter 1945 sto venstresiden overfor et problem som ikke kunne løses med sannhet, men med språk. Nazismen var beseiret militært, men ideologisk var slektskapet til sosialismen ubehagelig tydelig. Begge delte troen på statens overhøyhet, kollektivet som moralsk mål, planøkonomien som frigjøring og “renselse” som metode. Den ene erstattet klasse med rase, men strukturen var den samme: et totalitært fellesskap som utslettet individet.

Løsningen ble et språklig kupp. Nazismen ble døpt om til “høyreekstremisme”. Fascismen ble plassert på høyresiden, selv om Mussolini kom fra sosialistbevegelsen og Hitler kalte sin egen ideologi for nasjonalsosialisme. Denne definisjonsforflytningen var ikke bare semantisk, men sivilisatorisk. Den reddet sosialismen fra moralsk konkurs. Den gjorde det mulig for etterkrigstidens intellektuelle å fremstå som “antifascister”, selv om de i praksis bar videre den samme ideen om kollektivets moralske overlegenhet.

Gjennom akademia, skoleverk og medier ble denne løgnen sementert. Den ble undervisningens stilltiende dogme og ble til slutt en kulturell refleks: å se nazismen som høyreorientert og sosialismen som dens motgift. Resultatet ble at venstresiden beholdt retten til å definere hva “ondskap” var — og til å frikjenne seg selv fra den.

Men dokumentene finnes fortsatt, og de vitner mot myten. I Israels nasjonalbibliotek oppbevares bøker som Heinrich Himmler personlig sendte til den offisielle nazi-filialen i Haifa i 1937, signert med hans egen håndskrift: “Reichsführer-SS”. Filialen ble ledet av tyske bosettere i Palestina, og deres aktiviteter var koordinert med arabiske nasjonalister som delte nazistenes fiendebilde: jødene. De marsjerte under hakekorsflagg, holdt møter og bygde opp lokale propagandagrupper, i håp om å skape et panarabisk opprør mot jødisk tilstedeværelse i området.

Et fotografi fra Jerusalem viser menn i uniform som smiler foran flagg med hakekorset og inskripsjonen “Palästina”. Dette var ikke tilfeldige tyskere fanget i et øyeblikk av historie, men medlemmer av en organisert bevegelse – forent i sin ideologiske lojalitet til Hitler og i sitt hat mot jødene.

At slike bilder i dag er nesten ukjent for offentligheten, forteller mer om vår tids fortielse enn om fortidens realiteter. Det var ikke bare i Berlin antisemittismen hadde sitt hjem, men også i arabiske gater der man drømte om å “rense” landet for jødisk liv.

Likevel ble denne forbindelsen systematisk slettet fra det kollektive minnet. I stedet lærte etterkrigsgenerasjonene at antisemitismen var “reaksjonær”, “høyreorientert” og “kapitalistisk”. Sannheten var motsatt: nazismen vokste ut av den samme antikapitalistiske og antijødiske jordsmonnet som sosialismen. Begge så individets frihet og private eiendom som moralsk korrupsjon. Begge trodde at menneskeheten måtte forløses gjennom kollektiv underkastelse.

Denne historiske forfalskningen gjorde det mulig for etterkrigstidens venstreside å arve nazismens språk om “frigjøring” og “kamp mot undertrykkelse” – og bruke det mot Israel. Det er den samme ånd, i nye klær.

Den nye masken: pro-palestina-bevegelsen

I dag lever den samme tankegangen videre i pro-palestina-bevegelsen. Der nazismen rettet sitt hat mot «den jødiske kapitalisten», retter dagens venstreradikale sitt mot «den israelske kolonisten». Mekanismen er identisk: jøden fremstilles som moralsk uren, som bærer av makt og skyld. Hatet kles i rettferdighetens språk, akkurat som før. Bevegelsen roper på ny at verden må renses for jødisk innflytelse, men gjør det nå i menneskerettighetenes navn. Det er derfor man ser vestlige aktivister som marsjerer side om side med islamister som feirer drap på sivile, og likevel kaller det solidaritet. Hatet har bare byttet kostyme.

Hatets kontinuitet

Fra Marx til Hamas går det en uavbrutt linje av jødehat på venstresiden. Hver generasjon finner nye ord for det samme: «kapitalist», «imperialist», «sionist». Det handler aldri om politikk, men om psykologisk projeksjon – et behov for å definere en ytre fiende som bærer ansvaret for all urett. Jøden, som historisk representerte frihandel, kunnskap og selvstendig tenkning, ble en trussel mot den kollektive utopien. Derfor måtte han demoniseres. Nazismen gjorde det med våpen; dagens venstre gjør det med paroler. Begge deler er uttrykk for samme tankesett: en intolerant moral som krever renselse fremfor forståelse.

Konklusjon

Venstresidens antisemittisme har aldri vært et avvik, men en kontinuitet. Den begynte som økonomisk misunnelse, ble til ideologisk renselse og lever videre som «solidaritet» med dem som ønsker jødenes utslettelse. Det er ingen tilfeldighet at de samme kreftene som støttet Stalin, Mao og Castro, i dag støtter Hamas. Hatet mot jødene og hatet mot individets frihet er to sider av samme mynt. Jøden symboliserer alt det sosialismen hater: eiendom, ansvar, uavhengighet og vilje til å stå alene. Derfor kommer hatet alltid tilbake – fordi friheten han representerer, alltid står i veien for kollektivets drøm om kontroll.