Venstresidens Vidkun Quisling

Vidkun Abraham Lauritz Quisling, som ledet Nasjonal Samling og samarbeidet med Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti under andre verdenskrig, representerte en ideologi som står i sterk kontrast til høyresidens tradisjonelle verdier. Quisling og hans partis politikk var preget av kollektivisme, statlig styring og en uttalt avvisning av kapitalisme – alle sentrale elementer i nasjonalsosialismen. Disse trekkene knytter nasjonalsosialismen nært til venstreorientert tankegods, ikke høyresidens filosofier.

Vidkun Quisling leder Nasjonal Samling — Den norske nasjonalsosialisten Vidkun Quisling

Vidkun Quisling var også kjent for sin vektlegging av «nasjonens overlevelse» som en rettferdiggjøring for radikale tiltak som begrenset individuelle friheter. Denne ideologien var dypt forankret i en verdensanskuelse der kollektivet ble oppfattet som viktigere enn individet, og hvor nasjonens skjebne ble fremstilt som en overordnet moralsk forpliktelse. Quisling tok ofte til orde for at slike ideer krevde en sterk leder som kunne handle uten hindringer fra demokratiske institusjoner – et kjennetegn som også preget nasjonalsosialismen i Tyskland.

Nasjonalsosialisme og maktkonsentrasjon

Nasjonalsosialismen, både i Tyskland og hos Quisling, sto for sterk sentralisering av makt og økonomisk styring. Selv om privat eierskap til produksjonsmidlene formelt sett ble opprettholdt, var eierne fullstendig underlagt statens direktiver. Dette gjorde eierskapet meningsløst i praksis. Quisling rettferdiggjorde dette gjennom argumenter om at kollektivets behov var viktigere enn individets rettigheter. Dette prinsippet, kjent fra sosialistiske regimer, understreket nasjonalsosialismens røtter i kollektivistisk ideologi.

For å understøtte denne analysen, kan vi se på Vidkun Quislings egne ord i en av hans taler:

Samtidig ser vi hvor kombinasjonen av folkestyre, kapitalisme, pengevelde og materialistisk livsinnstilling leder til at samfunnet smuldrer opp og splittes opp. Folkestyret utvikler seg til en ødeleggende kamp mellom stridende økonomiske og politiske interessegrupper.
En utvikling som bare kunne føre til de mest tragiske følger – oppløsning, nasjonal katastrofe, og i sin forlengelse, nasjonens utslettelse og folkets trelldom under vestens innflytelse.

Jeg ber også mine landsmenn å begripe at en vei som Nasjonal Samling fører det norske folk på, ikke bare er den eneste vei til Norges redning. Det er også den store og sterke nasjonale politikk som bygger og bøter, og som kan reise landet til rik fremgang og en lykkelig og sikker fremtid.
Dette er ikke en utenlandsk kopi, men norsk egenart – en ny livsanskuelse som er uten sammenligning langt mer egenartet og original norsk enn tidligere systemer. For eksempel norsk tilpasning av parlamentarisme, liberalisme og marxisme – systemer som var internasjonale, ikke nasjonale.

Under et nytt økonomisk system som ikke baseres på profitt, men sosial rettferdighet og folkets vel, vil alt ærlig arbeid – praktisk arbeid, husarbeid og vitenskap – komme til sin fulle rett.
Hele folket vil komme i arbeid, og alle våre naturlige muligheter skal utnyttes. I første rekke skal vi legge vekt på bedre produksjonsvilkår og levevilkår for bønder og fiskere, og en familievennlig politikk.
Foreløpig har vi riktignok store vanskeligheter å kjempe med, som et besatt og blokkert land. Men vanskelighetene vil bli overvunnet.

Vi skal i disse harde tider ikke glemme at vanskeligheter skaper muligheter. Det er nettopp vanskelighetene som tvinger frem en ny ordning og nye utveier, og som hjelper oss å mobilisere hele folkets åndelige og materielle krefter for å skape nye former og verdier.
Det hjelper oss å overvinne materialismens gift i vår samtid.

Det er på tide at det norske folk vender ryggen til dem som saboterte Norges forsvar for å åpne landet for bolsjevismen.
De som spilte på lag med England og førte vårt fedreland ut i krigen. De fusket med forsvar og mobilisering, stjal med seg verdier og la landet åpent for okkupasjon.
Slike handlinger krevde høye omkostninger og bragte vanære over fedrelandet.

Landsmenn, jeg appellerer til fedrelandskjærligheten, godviljen og forståelsen hos dere alle. På vår side vil vi gjøre alt for å opprettholde lov og rett og gjenreise et rettssamfunn som det gamle systemet førte mot oppløsning.
Men det burde være klart for alle at vi lever i en revolusjon. Kapitaliststaten med dens partipolitikk og klassekamp har falt sammen.
Englands herredømme og jødiske kontinent har mistet grepet. Det er en ny tid som begynner.

Leve Norge!

Åpne videoen på YouTube

Quislings tale illustrerer tydelig hvordan han argumenterte for statens overlegenhet over individets frihet og rettigheter, noe som harmonerer med nasjonalsosialismens grunnprinsipper.

En annen avgjørende faktor i nasjonalsosialismens maktkonsentrasjon var dens eksplisitte bruk av propaganda og undertrykkelse for å sikre total lojalitet til staten. Quisling adopterte lignende taktikker, inkludert en manipulativ bruk av retorikk for å fremstille sin politikk som en nødvendig redning for Norge under trusselen fra vestlige kapitalistiske land og sovjetisk kommunisme. Denne tosidige fiendtligheten understreket Quislings avhengighet av en autoritær modell som eliminerte politiske motstandere og stilte staten som den eneste moralske og praktiske autoriteten.

Høyresidens prinsipper

På høyresiden finner vi derimot tradisjonelt en tro på begrenset statsmakt, individets frihet og ukrenkeligheten av privat eiendomsrett. Konservative partier har alltid hatt en grunnleggende respekt for desentralisering av makt og rettsstaten. Kristenkonservative partier har på sin side hatt et sterkt fokus på familieverdier og kristen etikk, i tillegg til en vektlegging av moralsk og individuell ansvarlighet.

Liberalismen, og spesielt klassisk liberalisme, bygger på prinsippene om individuell frihet, markedsøkonomi og begrenset statsmakt. Klassiske liberale tenkere som John Locke og Adam Smith, Mises etc, vektla betydningen av private eiendomsrettigheter og fraværet av statlig inngripen som grunnlaget for et rettferdig og velstående samfunn. Denne filosofien står i skarp kontrast til nasjonalsosialismens kollektivistiske ideologi, som prioriterte fellesskapets interesser foran individets rettigheter.

Videre har liberalismen tradisjonelt fremmet toleranse, ytringsfrihet og retten til selvbestemmelse, noe som gjør den fundamentalt uforenlig med totalitære ideologier som nasjonalsosialismen. Der liberalismen ser individet som grunnleggende i samfunnsbyggingen, søker totalitære ideologier å underordne individet til statens eller kollektivets vilje.

Høyresiden har historisk også hatt en sterk tilknytning til ideen om samfunnets bærende institusjoner, som familie, kirke og frivillige organisasjoner. Disse institusjonene ble sett på som motvekt til statens makt, og deres autonomi ble ansett som essensiell for å opprettholde et fritt samfunn. Quislings nasjonalsosialistiske politikk gikk imot denne tankegangen ved å forsøke å underlegge alle slike institusjoner statens kontroll. Hans ideologi så staten som en overordnet enhet som ikke bare regulerte økonomi og politikk, men også påvirket kulturelle og sosiale normer.

Økonomisk modell og ideologi

Nasjonalsosialismens økonomi, både under Quisling og i Tyskland, var basert på en blanding av statlig kontroll og korporativisme. Staten dikterte produksjon og distribusjon, og selv om privat eierskap teknisk sett eksisterte, fungerte det kun som en administrativ forlengelse av statens vilje. Dette ligner planøkonomien i kommunistiske regimer, men ble innhyllet i nasjonalistisk retorikk. Quisling adopterte også slagordet «Gemeinnutz geht vor Eigennutz» (fellesskapets nytte går foran egeninteresse), som tydelig illustrerer nasjonalsosialismens sosialistiske grunntanker.

For dypere innsikt i temaet anbefales flere artikler fra Mises Institute som analyserer nasjonalsosialismens røtter og plasserer den på venstresiden. Disse inkluderer:

Disse artiklene gir en dypere forståelse av hvordan nasjonalsosialismen, til tross for sin nasjonalistiske retorikk, bygde på sosialistiske prinsipper som kollektivisme og statlig kontroll. De utforsker også hvordan denne ideologien skiller seg fundamentalt fra høyresidens filosofi om individuell frihet, desentralisering og markedsøkonomi.

Jeg har også skrevet en liten bloggbok om hvordan propaganda ble brukt for å forme økonomiske og ideologiske narrativer her: Avdekking av nazipropaganda: En misesiansk analyse. Denne bloggboken gir en grundig gjennomgang av de økonomiske strategiene og psykologiske mekanismene bak propagandamaskineriet, med fokus på hvordan kollektivistiske ideologier bruker slike teknikker for å konsolidere makt.