Når Helfo krever språk for det som ikke lar seg standardisere

Helfo har sendt brev til landets fastleger med krav om at hver konsultasjon skal dokumenteres som «medisinsk nødvendig», og reaksjonene gir et klart innblikk i hvordan et system opererer når virkelighet må gjøres kompatibel med administrasjon. Brevet etablerer et krav om at konkrete situasjoner skal uttrykkes gjennom formuleringer som tilfredsstiller fastsatte kriterier. Kriteriene er utviklet utenfor konsultasjonsrommet. Legens arbeid passerer dermed gjennom et språklig filter før det anerkjennes.

Begrepet «medisinsk nødvendig» introduseres som styrende kategori for vurdering av praksis. Kategorier krever avgrensning for å fungere. Avgrensningen må anvendes på situasjoner som består av vurdering, usikkerhet og skjønn. Disse situasjonene lar seg ikke redusere til entydige formuleringer uten tap av innhold. Språket får dermed en funksjon som oversetter og samtidig forenkler.

Det oppstår dermed en dobbelt virkelighet der det som skjer i rommet må gjenskapes i et språk som kan sirkulere i systemet, og denne gjenskapningen får etter hvert høyere status enn selve hendelsen den beskriver. Journalen utvikler seg fra å være et arbeidsverktøy til å bli et juridisk dokument, og det juridiske dokumentet begynner å forme hvordan arbeidet utføres. Legen skriver med en kontrollør i bakhodet, og kontrolløren leser med et regelverk i hånden. Pasienten er til stede i rommet, og fraværende i vurderingen.

Når formulering blir inngangsbillett til legitimitet, oppstår en stille disiplinering av språk som former hvordan virkelighet presenteres, og denne disiplineringen utvikler en egen estetikk der setninger får en tone av korrekthet som minner mer om en søknad enn en beskrivelse. Det skrives for å bli godkjent, og godkjenningen gis til formuleringer som følger forventet mønster. Mønsteret blir målestokken for kvalitet. Virkeligheten tilpasser seg teksten.

Systemet som produserer dette springer ut av en organisering der finansiering, kontroll og ansvar samles i én struktur, og denne strukturen krever begreper som kan anvendes konsekvent på tvers av situasjoner som i utgangspunktet ikke er like. Konsistens oppnås gjennom standardisering, og standardisering krever forenkling, og forenkling har en tendens til å behandle kompleksitet med samme respekt som en kjøttkvern behandler en biff. Resultatet er en tekstlig versjon av virkeligheten som lar seg håndtere administrativt. Det er denne versjonen som blir stående.

Når ansvar blir oppløst i systemspråk

Ansvar oppløses i systemspråk gjennom formuleringer som gir inntrykk av presisjon og samtidig flytter oppmerksomheten bort fra den som handler, og denne bevegelsen skjer så sømløst at den oppleves som naturlig. Setninger fylles med begreper som prosess, avklaring og implementering, og hvert begrep legger et lag mellom handling og konsekvens som gjør forbindelsen vanskeligere å spore. En administrativ tåke legger seg over handlingen. Tåken kalles struktur.

I dette språket får beslutninger karakter av å være resultatet av noe som har skjedd av seg selv gjennom en serie nødvendige steg, og denne karakteren gir en opplevelse av nøytralitet som passer systemet utmerket. Ingen bestemmer noe i en prosess som beskrives riktig nok, og derfor finnes det heller ingen som kan holdes til ansvar for utfallet. Formuleringen gjør arbeidet. Ansvar forsvinner i syntaksen.

Fastlegens hverdag illustrerer dette med en brutal klarhet, siden konsultasjonen ofte består av å avklare noe som ikke utvikler seg til sykdom, og denne avklaringen må likevel gis en form som tilfredsstiller et begrep som er konstruert for å filtrere ressursbruk. Samtalen med den engstelige pasienten, vurderingen av det ufarlige symptomet og tilstedeværelsen i et menneskes krise må alle oversettes til noe som kan kalles nødvendig. Språket presses til å romme det som ikke lar seg telle. Resultatet får preg av kreativ skriving under tilsyn.

Denne oversettelsen skaper en struktur der aktivitet opprettholdes gjennom tekstproduksjon, og teksten gir inntrykk av fremdrift gjennom sin egen eksistens. Dokumentet blir beviset på at noe har skjedd, og beviset vurderes uavhengig av erfaringen det springer ut av. Systemet belønner formuleringer som lar seg plassere korrekt, og korrekthet måles i samsvar med en standard som lever sitt eget liv. Virkeligheten justeres for å passe inn.

Ut av denne dynamikken vokser en profesjonell ferdighet som sjelden omtales eksplisitt, nemlig evnen til å skrive seg inn i legitimitet gjennom formuleringer som fremstår presise samtidig som de unngår å binde avsender til konkrete konsekvenser. Setninger utvikles med en innebygget fleksibilitet som gjør dem anvendelige i flere sammenhenger. Språket blir et verktøy for overlevelse. Det lærer raskt.

Når systemet begynner å beskytte seg selv gjennom språk

Systemet opprettholder seg selv gjennom en kontinuerlig produksjon av formuleringer som bekrefter dets egen nødvendighet, og denne produksjonen gir inntrykk av aktivitet som igjen legitimerer videre produksjon. Hver tekst viser til en annen tekst, og sammen skaper de et nettverk av henvisninger som gir en følelse av struktur og kontroll. Kontroll fremstår som ansvarlighet. Ansvarlighet uttrykkes gjennom mer tekst.

En mentalitet utvikles der språklig presisjon knyttes til trygghet, og der tydelighet oppleves som noe som krever ekstra mot fordi den binder avsender til det som faktisk sies. Denne mentaliteten sprer seg gjennom institusjoner som en stille norm for hvordan man uttrykker seg, og den lærer opp mennesker til å formulere seg på en måte som gjør dem minst mulig eksponert for konsekvenser. Språket blir en forsikring. Premien betales i klarhet.

Hele konstruksjonen bæres av gjentakelse, og gjentakelsen gir systemet en stabilitet som oppleves som naturlig fordi den er allestedsnærværende. Hver formulering som flytter ansvar bort fra avsender, bidrar til å forsterke strukturen som gjør denne bevegelsen mulig. Systemet eksisterer gjennom disse valgene. Valgene tas av mennesker.

Når formuleringene leses uten respekt for deres institusjonelle aura, fremstår de som tekniske omveier rundt en enkel realitet der handlinger utføres av identifiserbare individer med konkrete konsekvenser. Språket mister sin evne til å skjule det åpenbare. Setningen peker igjen mot den som skrev den.

Ansvar oppstår i det øyeblikket noen slutter å skjule det.