Illustrasjon til artikkelen «Kjøttkaker, kameravinkler og kontroll: Slik manipulerer NRK det politiske bildet»
Skjermdump fra NRKs valgdebatt. Arbeiderpartiet og Høyre står plassert i midten som tydelig visuelt tyngdepunkt, mens de øvrige partiene er skjøvet ut i periferien på hver sin side.

Er plasseringen tilfeldig?

Nei.

Det ser kanskje tilfeldig ut for en som ikke tenker over TV-produksjon, men dette er noe av det mest bevisste et TV-hus gjør. Ingenting i en direktesendt politisk debatt skjer uten at det er planlagt. Ikke vinkler, ikke lys, ikke utsnitt – og definitivt ikke hvor partilederne plasseres på scenen. Hele oppsettet er dramaturgi. Det brukes for å styre hva publikum oppfatter som sentrum, som autoritet og som det naturlige politiske tyngdepunktet.

Men hvordan får de folk til å tro at dette bare er et uskyldig oppsett – og ikke et klart maktgrep? Det er her hele trikset kommer inn.

Hvis NRK bare hadde latt Arbeiderpartiet og Høyre stå midt på scenen med de beste kameravinklene, og plassert resten av partiene presset ut på sidene, ville folk reagert. Derfor må det følge en historie som får det til å virke ufarlig og morsomt, slik at publikum legger bort mistanken om favorisering. I sendingen gjør programlederne nettopp dette: de peker på plasseringen, gjør et poeng av at Ap og Høyre står tett sammen i midten, og lover seerne en forklaring.

Deretter kommer historien om kjøttkaker. NRK sier at plasseringen skyldes hvor mange kjøttkaker velgerne til hvert parti spiser i året. Det pakkes inn som et artig innslag, men gis et skinn av alvor gjennom grafer, tall, en Ipsos-representant og en lang forklaring som strekkes tilbake til 1985. Poenget er ikke om det er sant eller ikke. Poenget er at det skaper en fortelling som gjør hele scenografien ufarlig. Det gjør at midtplasseringen ikke fremstår som et politisk valg, men som en rar, ufarlig tradisjon.

Når den forklaringen er gitt med et glimt i øyet og et dryss av «forskning», slutter folk å tenke på hva som faktisk skjer i bildet. Da blir ikke midtposisjonen et maktsymbol, men et resultat av en slags folkelig matvane-statistikk. Og nettopp derfor fungerer det. Humor, tall og fortelling kombinert gjør at seerne kjøper forklaringen i stedet for å stille spørsmål.

Hvorfor er dette et problem – helt konkret? Fordi det ikke bare handler om hvor folk fysisk står, men om hvem som får definere hva politikk er. Den som får midtplassen, får også mest skjermtid, mest ro rundt seg, best kameravinkel og størst inntrykk på seeren. Hjernen vår er enkel: det som står i midten, alene og tydelig, oppfattes som viktigst og mest seriøst. Det som står i kanten og deler plass, oppfattes som mindre viktig, mindre troverdig og mer “i bakgrunnen”. Tenk på en fotballkamp der kamera stort sett følger ett lag, mens det andre så vidt synes i kanten av bildet. Etterpå vil de fleste sitte igjen med et inntrykk av at det første laget var “laget”.

NRK gjør ikke alt dette bare for moro skyld. De gjør det fordi det har en funksjon: å sementere hvilke partier som oppfattes som “ordentlige”, ansvarlige hovedaktører, og hvilke som bare er tillegg, støy eller “fløypartier”. Når de i tillegg lager en spøkete forklaring, gjør de det nesten umulig å kritisere uten å fremstå som hårsår eller konspiratorisk. Hvis noen peker på skjevheten, kan NRK og andre bare si: “Slapp av, det var jo bare et artig innslag om kjøttkaker.” Dermed er kritikken diskreditert før den er reist, og regien står stødig.

For å si det helt enkelt for de som ikke følger med på sånt til vanlig: De bygger først en scene der to partier ser viktigst ut. Så forteller de en historie som gjør at du skal føle at det ikke er lov å reagere på det. Resultatet er at folk flest sitter igjen med følelsen av at Ap og Høyre naturlig hører hjemme i midten, både fysisk og politisk. Og når du ser den samme typen regi valg etter valg, år etter år, så blir det en del av magefølelsen din: “Det er de to som egentlig betyr noe.”

Det er derfor dette ikke er uskyldig. Det er derfor det spiller en rolle selv om det “bare” er et TV-bilde og en spøk om kjøttkaker. For de partiene som aldri får stå midt i lyset, og for de velgerne som aldri får se reelle alternativer presentert på samme måte, betyr dette at spillereglene er skjeve før debatten i det hele tatt har begynt.