Bolig som pyramidespill: når analyse erstattes med metaforer og politisk ønsketenkning

Bakgrunnen er et debattinnlegg i Dagsavisen skrevet av Oda Indgaard, stortingsrepresentant for Miljøpartiet De Grønne, som med en imponerende selvsikkerhet beskriver boligmarkedet som et pyramidespill samtidig som hun foreslår mer regulering, en tredje ikke-kommersiell sektor og politisk styring av hvordan folk skal bo, noe som gir en interessant kombinasjon av systemkritikk og systemovertakelse i samme tekst.

Det første som skjer er at hun etablerer et bilde der noen har “kommet tidlig inn” og andre står utenfor, og derfra hopper hun direkte til konklusjonen om urettferdighet uten å forklare hvorfor prisene faktisk stiger, noe som er en klassisk øvelse i å erstatte årsak med narrativ, og det er her metaforen om pyramidespill gjør jobben sin ved å gi en intuitiv følelse av urett uten å måtte dokumentere en eneste mekanisme.

Problemet er at boligmarkedet mangler det eneste som faktisk definerer et pyramidespill, nemlig en sentral struktur som krever kontinuerlig tilførsel av nye deltakere for å opprettholde tidligere gevinster, og i stedet har vi et system der hver enkelt aktør vurderer fremtidig nytte og usikkerhet, noe som betyr at prisene oppstår gjennom desentraliserte forventninger til fremtidige behov, ikke gjennom en skjult organisasjon som trekker i trådene .

Det blir nesten rørende når hun peker på at hun selv hadde flaks som kom inn tidlig, fordi dette fremstilles som et strukturelt problem fremfor et resultat av tid, risiko og preferanser, og dermed får vi en implisitt påstand om at timing i et marked er urettferdig, noe som i praksis betyr at all usikkerhet og alle fremtidsvurderinger burde vært jevnet ut av politiske beslutninger slik at ingen noen gang får en fordel av å handle før andre.

Når hun så går videre til å kritisere at utbyggere maksimerer profitt, avslører hun samtidig at hun ikke aksepterer mekanismen som faktisk styrer ressursbruk, fordi profitt ikke er en moralsk feil, men et signal om hvor etterspørselen er sterkest, og når dette signalet svekkes eller ignoreres, må noen andre gjette hva som skal bygges, noe som gir politiske beslutningstakere en sjelden mulighet til å demonstrere hvor lite de vet om lokale forhold, individuelle preferanser og fremtidig utvikling.

Det hele kulminerer i forslaget om en ikke-kommersiell boligsektor, som i praksis betyr at noen skal bygge og fordele boliger uten å forholde seg til de samme insentivene og informasjonskravene som resten av markedet, og det er her den egentlige ironien ligger, fordi løsningen på et påstått koordinasjonsproblem er å fjerne nettopp det koordineringsverktøyet som gjør det mulig å håndtere knapphet, noe som vanligvis ender med kø, feilallokering og en voksende politisk administrasjon som må forklare hvorfor virkeligheten fortsatt ikke samarbeider.

Når løsningen på et koordinasjonsproblem er å avskaffe koordinering

Det humoristiske elementet ligger ikke i formuleringene, men i strukturen, fordi vi presenteres for et problem definert som markedssvikt samtidig som løsningen består i å erstatte markedets desentraliserte beslutninger med sentral styring, og det krever en viss intellektuell gymnastikk å overse at man da fjerner den eneste mekanismen som faktisk oversetter individuelle behov til konkrete byggeprosjekter.

Hvis politiske aktører skal bestemme hva som er riktig bolig, riktig plassering og riktig bruk av eksisterende eiendom, må de nødvendigvis operere med mindre informasjon enn de aktørene som allerede handler i markedet, og resultatet blir ikke mer rettferdighet, men mer tilfeldighet, der noen får tilgang fordi de treffer riktig kriterium i et politisk system fremfor fordi de faktisk verdsetter boligen høyest.

Det som fremstår som et forsøk på å gjøre bolig til et hjem igjen, ender dermed som et forslag om å gjøre bolig til et administrativt objekt, der tilgang, bruk og utvikling i økende grad bestemmes av politiske prioriteringer fremfor individuelle valg, og det er i dette skiftet fra frivillighet til styring at den reelle kostnaden oppstår, ikke i form av penger alene, men i form av redusert fleksibilitet, lavere tilpasningsevne og en stadig mer omfattende struktur som må håndtere konsekvensene av sine egne inngrep.

Når analysen starter med en metafor og ender i styring, blir resultatet forutsigbart, ikke fordi intensjonene er dårlige, men fordi mekanismen er feil, og det er nettopp derfor forslagene fremstår som en form for politisk slapstick der man snubler i samme årsakskjede man forsøker å ignorere, med den stille forventningen om at utfallet denne gangen skal bli annerledes.